Forelskelsen kommer lett på oss gamlinger. Det skal ikke mer til enn et todimensjonalt spilldesign før nostalgien og minnene om en enklere tid innhenter oss. Derfor var det mang en gammel plattformfantast som ønsket nye Rayman Origins velkommen da spillet debutert på årets E3-messe i Los Angeles.

Tegnefilm

Rayman Origins vender nemlig tilbake til den leddløse spillfigurens spede begynnelse. Da Rayman debuterte på Playstation i 1995 gikk spillet mot strømmen. I en periode da alle skulle lage 3D-spill var Rayman et klassisk todimensjonalt plattformspill med håndtegnet grafikk. Og det var nok mye av årsaken til at spillet ble så godt mottatt. I et marked oversvømt av elendige 3D-spill fra utviklere som slet med å temme den nye spilldimensjonen var Rayman et kvalitetsspill av den gamle og utprøvde sorten.

Siden da har Rayman dukket opp i en rekke ymse tredimensjonale oppfølgere, før han til slutt ble pensjonert til fordel for de mer barnevennlige og helsprø Rabbids-figurene for noen år siden. Inntil nå. Med originalskaperen Michel Ancel bak roret har Rayman vendt tilbake til de todimensjonale røttene, og førsteinntrykket er enormt bra.

Rayman er nemlig som en interaktiv tegnefilm. Bakgrunnene ser ut som malerier, og de håndtegnede figurene er perfekt animert. Slapstick-humor preger alt, Rayman og følgesvenneen hans slår hverandre, faller til døden og blir skviset mot vegger med overdreven Tex Avery-aktig tegnefilmestetikk. Grafikken er gjennomført helt ned til fingerspissene.

Lydsporet følger i det samme tegnefilmaktige sporet, med tulleinstrumenter og nynnbare melodier. Det er med et stort smil man forserer de første nivåene i Rayman. Er du så heldig å ha med deg en venn eller tre byttes smilet jevnlig ut med høylydt latter.

Rayman er nemlig ikke alene denne gangen. Mens Rabbids-gjengen har fått sine egne spill å boltre seg i har Rayman fått følge av noen nye venner. En diger blå tjukkas og to trollmenn. De ulike figurene skiller seg bare fra hverandre utseendemessig, bevegelsesrepertoiret er det samme for alle sammen. Med tre venner på besøk blir Rayman en relativt kaotisk opplevelse. På en positiv måte. I motsetning til New Super Mario Bros. Wii der frustrasjon tok over for glede jevnlig når man dyttet hverandre av trange plattformer, er Rayman langt mer flerspillervennlig. Figurene kan gå gjennom hverandre og stort sett pludre rundt for seg selv, men muligheten er der til å løfte andre, eller denge til de så de ramler utfor stup. Mangelen på liv og Game Over-skjermen hjelper også på å lette trykket. Legger man til et konkurranseelement der det er om å gjøre og samle flest lysvesener i løpet av et nivå får du en fin oppskrift på et spill der samarbeid og nevekamper går hånd i hånd.

Lysvesener, ja. Historien i Rayman er ikke akkurat det mest sentrale i spillet. Etter en bisarr åpningssekvens er vi på jakt etter lysvesener og rosa små blobber som låser opp nye verdener. Målet er uansett ikke viktig, dette er et plattformspill, og om vi skal redde prinsessa, verden eller halve kongeriket er uansett underordnet reisen mot målet.

Tynnslitt

Derfor er det litt leit at reisen mot målet ikke er så underholdende som den burde vært. Når den første forelskelsen har lagt seg, når man har gapskrattet av nevekampene mot kompisene og humret over et par morsomme fiender, begynner Rayman Origins å gå tom for bensin. Etter å ha rundet den første verdenen smilte jeg bredt da spillets siste nivå endret karakter og ble et skytespill av den gamle sorten der vi styrte hver vår mygg som kunne skyte. Idet jeg nærmet meg slutten på den andre verdenen satt jeg og lurte på hva slags spillsjanger som ville bli parodiert med et helsprøtt påfunn nå, og ble skikkelig skuffa da myggen dukket opp nok en gang.

Det har seg nemlig slik at den kreative og sprudlende galskapen som preger spillet i starten fort blir gammel. Jeg forventer mer galskap, mer variasjon og mer særpreg i de ulike nivåene. Rayman Origins føles som en god idé som har blitt strukket alt for langt. Et nedlastbart spill som har blitt blåst opp og strukket for langt. Mange av du ulike nivåene er bare rene fyllnivåer, uten nye ideer eller særpreg. Et godt plattformspill, spesielt hvis man skal måle opp mot Nintendos Mario-spill, klarer å skape en unik identitet i hvert eneste nivå. Det makter ikke Rayman Origins. I stedet besøker vi like nivåer litt for ofte og monotonien tar ofte overhånd.

Som plattformspill er ikke Rayman Origins mer enn middelmådig. En lekker fasade og innpakning er ikke nok til å gi det mer enn tre på terningen. Derimot er Rayman Origins et ypperlig flerspillerspill. Anarkiet og kaoset med fire spillere er ypperlig balansert, og en soleklar femmer på terningen. Kompromisset blir dermed en firer. Et godt comeback for en gammel helt, så fremt du har venner å spille med.

Se flere bilder fra Rayman Origins på neste side!

Rayman Origins er utviklet og utgitt av Ubisoft. Spillet lanseres på Xbox 360, Playstation 3, Wii og 3DS 24. november.