– Vi skal selge 100.000 før jul.

Sitatet kommer fra daværende Playstation-sjef i Norge, Espen Tollefsen, i forkant av lanseringen av PSP høsten 2005. Optimismen var stor, og både presse og Sony hadde klokketro på den nye håndholdte konsollen, som for alvor skulle parkere Nintendos mer barnevennlige Nintendo DS i håndholdtmarkedet.

Imponerende maskinvare

De av oss som har fulgt det norske og internasjonale spillmarkedet i noen år, vet at det gikk ikke slik Sony trodde. PSP slet med å etablere seg, og ble aldri noen massemarkedsmaskin i Vesten. I Japan kom suksessen først via spillet Monster Hunter, som ble et slags Pokémon for viderekomne der japanske ungdommer møtte hverandre på gata for å samarbeide i spillet.

Men i vesten uteble suksessen. Til tross for at maskinvaren solgte ganske bra, fulgte ikke spillsalget etter. Omfattende hacking og piratkopiering gjorde maskinen om til en bærbar underholdningsenhet fremfor en spillmaskin, og spillutviklere ga opp PSP-prosjekter en etter en. Og det er med denne kunnskapen i bagasjen Sony har utformet oppfølgeren Playstation Vita.

Maskinen er overraskende stor, men samtidig overraskende lett. Med trykksensitiv skjerm foran, trykksensitiv plate bak, innebygd wifi, og to analoge spaker er dette virkelig en multifunksjonell maskin, som er i stand til å både spille enklere trykkskjermbaserte spill og mer tradisjonelle spill som baserer seg på bruk av spaker og knapper. Litt ja takk, begge deler fra Sony.

Skjermen er stor og klar og responsen i knappene er god. Men dey blir fort litt trangt for store fingre. Spesielt styrekrysset over den venstre analoge spaken ligger dårlig til, tommelen kommer hele tiden borti den analoge spaken når man skal styre med disse. Det er også litt for lett å streife borti den bakerste trykksensitive flaten mens man spiller, noe som også kan forstyrre spillopplevelsen for spill som bruker denne flaten.

Teknisk er det heller ikke noe å utsette på Vita. Grafikken er svært imponerende, en slags light-versjon av Playstation 3-grafikk, og enkelte spill ser ekstremt imponerende ut. Ulempen med denne kraften i maskinen er lange innlastingstider i enkelte spill, og et høyt strømforbruk. Den mye omtalte batterilevetiden har blitt kritisert, men i praksis er det ikke så ille som mange skal ha det til. Hvor ofte kjører man tog eller fly i mer enn fem timer i strekk, egentlig? På mine hverdagsutfarter har batteriet holdt seg i live mer enn lenge nok.

Operativsystemet er det dog mer å utsette på. De fargeglade menyene med runde ikoner er et designmessig merkelig valg. Det tar også noe tid å lære seg hvordan det hele henger sammen. Programmer kjøres i bakgrunnen og må lukkes ved å dra vekk en post-it-lapp, og det er langt fra så intuitivt og selvforklarende å bli kjent med en Vita som å lære seg å bruke en iPhone.

Noe som stikker kjepper i hjula for den smidige brukeropplevelsen er et relativt paranoid DRM-hysteri fra Sony. For eksempel kan Vitaen kun registreres til en PSN-ID, slik at det å dele en maskin med en annen bruker er umulig. Slik er det forsåvidt og med Apple-ID-løsningen i iOs, men der Apple har forstått bruken av Cloud og hvordan man kan ha kjøpshistorikken og spillene sine lagret eksternt for nedlasting og bruk når man vil til hvilken enhet man vil, er Sonys system langt strengere. Jeg taster inn koder for å laste ned Vita-spill til PS3-en eller PC-en min. Disse må jeg så overføre via en kabel til Vitaen min, noe som gjør at de blir slettet fra PS3-harddisken. Blir minnekortet på Vitaen fylt opp, må jeg enten slette spillet eller overføre spillet (via kabel) tilbake til PS3-en før jeg får plass til et nytt på minnekortet. Sletter jeg spillet og vil spille det igjen senere må jeg laste det ned på nytt og overføre.

Tungvint, og på dette området ligger Sony et hestehode bak brukervennligheten vi har blitt vant til fra både Google og Apple de siste årene. Bare bruken av proprietære minnekort er et stort hinder for de fleste forbrukere. Maksstørrelsen på 16 Gigabyte er en fjerdedel av det man får plass til på en iPhone, og gjør det vanskelig å bruke Vita som en dedikert underholdningsmaskin da det ikke blir plass til mye musikk, film og spill før kortet er fylt opp.

Dommen da?

Det er vanskelig å bedømme Vita utelukkende basert på ergonomien og maskinvaren, så hva skjer når jeg setter Vita inn i kontekst med resten av maskinene på markedet? Har den livets rett?

Her er jeg mer skeptisk. Etter den første forelskelsen over å leke med ny maskinvare har lagt seg, er det vanskelig å finne en essensiell plass for Vita i dagens spillandskap. Den store markedslederen og trendsetteren for håndholdt spilling de siste årene har vært Apple med smarttelefonene sine, og Vita er lite rustet til å ta opp konkurransen med iPhone.

For meg virker det som Vita-konseptet ble utformet for fem år siden, og Sony siden da har duret fremover med skylapper på og ikke tatt hensyn til hvordan markedet har utviklet seg i det hele tatt. Vita er på mange måter en gammeldags spillmaskin, en moderne Game Boy, og vil først og fremst appellere til Playstation 3-spillere. Der Apple har sørget for at mor spiller Wordfeud og lillesøster spiller Angry Birds, vil Vita kun friste teknologiglade unge menn.

Og selv disse vil være skeptiske. Hvor mange opplevde ikke at den nyinnkjøpte PSP-en forsvant i en skuff etter en uke, for så å aldri bli tatt frem igjen? Der PSP var omhyllet i positive forventninger og stor interesse blant forbrukerne sitter mange igjen med en dårlig erfaring fra PSP og derfor langt mindre entusiasme ovenfor Sonys nyeste konsoll.

Vitas største utfordring er å finne kundene sine, samt å skape en spillplattform som byr på noe unikt. Utvalget lanseringstitler er bredt og variert, men en fellesnevner for de fleste er at de er håndholdte versjoner av tradisjonelle konsollspill, og det er ikke et godt tegn. En håndholdt spillkonsoll trenger dedikerte og tilpassede opplevelser for at den skal ha livets rett, og når man sitter igjen med en tanke om at “dette hadde vært kulere å spille på PS3” når man spiller et Vita-spill, har ikke utvikleren lykkes.

Teknisk sett er det lite å utsette på maskinvaren til VIta. Dette er den kraftigste håndholdte konsollen på markedet, og potensialet til å lage fantastiske spill er absolutt til stede. De DRM-pregede løsningene for håndtering av software, og bruken av relativt små minnekort er kjepper i hjulet for det som burde være en langt mer smidig og intuitiv opplevelse.

Sony står ovenfor mange utfordringer for at Vita skal lykkes. Forbrukerne må overbevises om at maskinvaren er verdt å kjøpe. Spillsalget må stå i stil med maskinsalget for at spillprodusentene skal lokkes til å fortsette å bruke ressurser på å lage Vita-spill. Og den må bli et reellt alternativ til smarttelefoner og nettbrett, med unike spillopplevelser som kun er mulig på Vita. De bombastiske påstandene om urealistiske salg som preget PSP-lanseringen er borte. Sony skjønner at de har en kamp å kjempe for å få Vita inn i lomma di, og det er et godt utgangspunkt for den japanske teknologikjempen. Selv om jeg personlig tror at det kan bli en litt for tøff kamp for Sony denne gangen.

I dagene fremover kommer vi med anmeldelser av mange lanseringsspill til Vita. Følg med på Spill.no!