For en start. De første tretti minuttene er Syndicate alt du har drømt om. Etter å ha løpt gjennom et nedlagt bygg, banket opp noen soldater, og skutt litt ute på en regntung gate badet i neonlys, føler jeg meg til stede i 2070. Jeg er Deckard, Takeshi Kovacs og J.C. Denton samtidig. Fremtidsvisjonen til Starbreeze har overbevist meg og transportert meg seksti år frem tid til en spillverden jeg allerede har sett glimt av gjennom filmer og bøker, og ønsker å leve meg inn i. Opplæringsdelen er endelig over, og det er med stor iver jeg kaster meg ut i mitt første oppdrag som den chipmodifiserte superagenten Kilo.

Men så kommer skuffelsen. De trange og lineære korridorene som preget opplæringsdelen forsvinner ikke. Alle de låste dørene som forhindret meg fra å utforske og tvang meg til å følge en avgrenset rute gjennom ulike rom, gater og korridorer følger meg gjennom hele spillet. Der jeg i starten av spillet forledes til å tro at jeg skal få utforske en spennende og dystopisk fremtidsvisjon basert på uinnskrenket makt til megakorporasjonene, ender jeg i stedet opp som en fange av et av nåtidens mest begrensede førstepersons skytespill.

Sløste sjanser

Jeg har kanskje bare meg selv å takke, for å ha feil forhåpninger til produktet, men mye tyder på at Starbreeze har hatt ambisjoner om å gi oss en langt mer åpen og interaktiv verden enn det vi får servert i Syndicate. Lange og detaljerte tekstlogger om personer, firmaer, våpen og hendelser virker som en nødløsning for å utbrodere spillverdenen og fremtidsvisjonene som skjuler seg bak alle låste dører og lukkede vinduer. Darts-realiteten – en abstrakt monokron 3D-verden som representerer fremtidens grensesnitt mot internett – er redusert til et opplæringsverktøy, og kunne utmerket godt vært integrert i spillet som et slags hackeverktøy. Chippen som Kilo har innebygd i hjernen kan også bygges ut i løpet av spillet med telekinetiske egenskaper som overstyrer chippene i fiendens hjerner, men igjen handler det om et knøttlite utvalg direkte angrep på fiendene, i stedet for det som burde vært en innfallsport til en mer kompleks interaksjon med omverdenen.

Overalt snubler jeg over potensial. Misbrukte sjanser. Sløste muligheter til å lage en fremtidsvisjon vi kunne fordypet oss i. I stedet blir jeg tvunget til å skyte. Igjen og igjen og igjen.

Syndicate er et reinspikka skytespill. Fra start til slutt. Det er et lineært skytespill der man løper gjennom trange korridorer fra rom til rom fulle av fiender. Alle dører er låst, bortsett fra den ene man skal gå gjennom. Alt er trangt og innelukket. Glem sniking, hacking og informasjonssanking, skyt først og skyt etterpå. Historien ligger begravd i logger og nyhetsartikler man plukker opp underveis, men etter hvert sluttet jeg å lese disse. Det betyr lite for meg hva handlingene mine utretter, når jeg bare ender opp med å skyte de samme fiendene i nye områder på nytt og på nytt.

Smidig

Og skytingen er, tro det eller ei, helt topp. Starbreeze har et unikt grep på fysikken i førstepersons skytespill som gir spillet en egen identitet. Det flyter rett og slett utrolig bra i mange av kampscenene i Syndicate. Leken mellom skytevåpen, chip-angrep på fiender som tvinger de til å ta livet av seg eller skyte medsoldater, og Dart-synet som bremser ned tiden og øker skaden man gjør på fiendene er til tider helt fenomenal. Enkelte av de mer åpne områdene demonstrerer dessuten en imponerende aggressiv kunstig intelligens som tvinger meg til å bevege meg konstant for å unngå å bli utflanket eller smadret av granater.

Syndicate har lekne kamper i høyt tempo, som tvinger deg til å tenke ut taktikker på noen få milisekunder. Det mest nærliggende spillet å sammenligne med er Halo, som har den samme tilnærmingen til kampmekanikkene som åpne slag der man skal overliste en kunstig intelligens basert på de to våpnene man har med seg.

Samtidig som spillet er ekstremt underholdende når alt flyter min vei i en kamp, finnes det nok av flaskehalser der jeg kjører meg fast og blir drept en håndfull ganger før jeg klarer å bekjempe alle motstanderne og komme meg videre til neste kamp. Det er frustrerende og irriterende, og spesielt et par av bosskampene brakte meg farlig nær å slenge håndkontrollen ut av vinduet. Frustrasjonen kommer av at Kilo egentlig har ganske få ferdigheter å leke med, og bosskampene handler bare om å fjerne fiendens forsvar med et chip-angrep, for så og fylle han med noen hundre kuler til han er død. Igjen skimter jeg et tapt potensial, en Kilo med flere egenskaper og en spillverden med mer interaksjon og flere muligheter, kunne gitt kampene en ekstra taktisk dimensjon.

Spillet berger seg opp fra tre til fire takket være flerspillerdelen, som inviterer til samarbeid og kommunikasjon med spesialoppdrag. Denne er fint balansert, og Starbreeze fortjener honnør for å satse på en dyp og unik samarbeidsdel i stedet for nok en utdartet fang-flagget-og-skyt-fienden-modus, som de fleste skytespill føler seg tvunget til å inkludere.

Som actionspill er Syndicate en finspisset og smidig opplevelse. Den visuelle presentasjonen av fremtiden er spennende, med overeksponering av dagslys som blender spilleren totalt, og rene linjer og overflater i arkitekturen. Det er stilistisk og innbydende, men skuffer når det viser seg at spillet ikke makter å følge opp estetikken med interaksjon og innlevelse i omgivelsene. Som renskåret actionspill er Syndicate underholdende nok til å holde på interessen til en gjennomspilling. Som samarbeidsspill er det enda bedre. Men dette er først og fremst et spill som med litt høyere ambisjoner kunne endt opp som en verdig konkurrent til Deus Ex-serien, og derfor en aldri så liten skuffelse.

Se flere bilder fra Syndicate på neste side!

Syndicate utgis av Electronic Arts og er utviklet av Starbreeze. Spillet er lansert på Xbox 360, Playstation 3 og PC.