Playstation Vita ble lansert forrige uke. Våre førsteinntrykk av maskinen kan du lese på denne linken. Sammen med maskinen har det blitt lansert en solid bunke spill, og på kontoret har vi i løpet av de siste ukene brukt mye tid på store og små spill til Sonys nye håndholdte konsoll.

I denne artikkelen kan du lese anmeldelser av fem ulike lanseringstitler på Playstation Vita. Vi har tatt for oss golfspillet Everybody’s Golf, fotballspillet FIFA Football, klosseleken Lumines: Electronic Symphony, bygge- og racingspillet Modnation Racers: Road Trip og slåssespillet Reality Fighters.

Vi er allerede i full gang med flere spill til Vita, så du kan se frem til flere anmeldelser av spill til Sonys nye håndholdte i ukene som kommer.

Anmeldelsene begynner på neste side. God fornøyelse!

Everybody’s Golf

Utvikler: Clap Hanz
Utgiver: Sony Computer Entertainment

Det enkle er ofte det beste, og det gjelder i høyeste grad for Sonys golfspillserie Everybody’s Golf. Mens Tiger Woods-serien har vært vinneren i vesten i en årrekke, er det Everybody’s Golf som har vunnet hjertene til japanerne.

Det er lett å forstå hvorfor dette skillet i popularitet har oppstått. Der vestlige sportsspill har vært mest opptatt av å gjengi det transplanterte håret til Wayne Rooney mest mulig foterealistisk, har de japanske sportsspillene ofte våget å være hakket mer fantasifulle. De verdige og kontrollerte bevegelsene til Tiger Woods og andre golfstjerner har i Everybody’s Golf blitt byttet ut med storøyde manga-figurer som hopper og spretter av glede.

Klarer du å svelge den mer fargerike grafikkstilen, får du også et av markedets mest underholdende golfspill med på kjøpet. Sammen med manga-figurene følger nemlig et vidunderlig banedesign. Det hele holdes realistisk og jordnært når det gjelder golfbanene, ballbevegelsene og fysikken er like naturtro som i Tiger Woods, men omgivelsene er herlige med vindmøller, jernbanespor og rett og slett en deilig harmoni i landskapet.

Som golfspill følger dette oppleste og vedtatte maler fra 90-tallet. Man sikter inn, velger kølle, og trykker på knappen for å lade opp en kraftmåler. Et trykk til sender indikatoren tilbake, og et siste trykk avgjør om man treffer skjevt eller ikke. Det fungerer helt utmerket, og muligheten til å legge ekstra kraft til skudd der man trenger å nå litt lenger er også tilstede.

Grunnen til at Everybody’s Golf fungerer så bra på Vita er at konkurranseformene er relativt korte og overkommelige, og det er lett å sette spillet i pause og fortsette litt senere hvis man er på farten. Hvert hull er liksom en ny utfordring, noe som gjør det enkelt og naturlig å spille litt nå og da.

I tillegg er det en herlig ro og fred over spillet, som gjør meg glad. På overfylte T-bane-turer trenger jeg bare å plugge i hodetelefonene og slå et par golfballer mot greenen for å transportere meg vekk fra den vinterkalde og stappfulle T-bane-vogna og inn til grønne og solfylte golfenger. Terapeutisk.

FIFA Football

Utvikler: EA Sports
Utgiver: Electronic Arts

Mangelen på et årstall bak FIFA-navnet er en klar indikator på at FIFA Football er et prøveprosjekt fra Electronic Arts. Blir Vita en suksess kan vi vente oss flere fotballspill, hvis ikke får det holde med FIFA Football. En forståelig holdning i dagens økonomiske klima, men litt feigt likevel.

Spillet er alt annet enn feigt. I stedet for å lage en ren håndholdt versjon av konsollspillene, har EA Sports forsøkt å implementere nye kontrollfunksjoner ved hjelp av de trykksensitive skjermene foran og bak. Det fungerer dessverre ikke optimalt. Man kan sentre ved å trykke på medspillere med fingeren på frontskjermen, men det ødelegger all flyt i spillet, og gjør at man må virre med høyre hånd mellom knapper og skjerm hele tiden.

Den andre funksjonen er å bruke bakskjermen til å skyte med. Et trykk øverst til høyre på bakskjermen sender ballen avgårde opp i høyre kryss. Det fungerer helt strålende i oppvarmingsskjermen når man er alene mot en keeper, men så snart spillet setter i gang ender man opp med å rive av seg håret fordi man hele tiden streifer borti skjermen med fingrene og fyrer av langskudd mot motstanderens mål fra egen 16-meter. Jeg hadde ikke annet valg enn å slå av hele funksjonen.

Uten disse funksjonene sitter man igjen med en håndholdt og noe nedstrippet versjon FIFA 11. Spillmekanisk fungerer det så og si helt likt som storbrødrene, og fotballopplevelsen og presentasjonen er upåklagelig. Likevel savner jeg en litt mer håndholdt tilnærming til sjangeren, noe som gjør dette unikt sammenlignet med konsollversjonene.

At EA i tillegg har unnlatt å inkludere Ultimate Team-modusen, som kunne fungert utmerket med kortsamlingen og strategibyggingen på Vita, er merkelig.

Lumines: Electronic Symphony

Utvikler: Q Entertainment
Utgiver: Ubisoft

Det beste lanseringsspillet til PSP er også et av de beste lanseringsspillene til Playstation Vita, til tross for at lite er forandret siden sist. Foruten en ny blokk som stokker om på fargene til alle blokker den berører, samt muligheten til å tilkalle blokker eller manipulere tidslinja med avataren man har valgt, er dette nøyaktig likt de syv år gamle PSP-spillet.

Lumines: Electronic Symphony går ut på å danne kvadrater eller rektangler av samme farge med tofargede blokker som ramler nedover skjermen. En linje som beveger seg fra høyre til venstre fjerner firkanter den kommer borti, noe som rydder blokker vekk fra skjermen og gjør plass til nye.

Som alle puzzle-spill er det vanskelig å forklare med ord hvorfor Lumines er fengende. Det har en Tetris-aktig tilnærming, der man etter hvert får en forståelse av hvordan blokkene kommuniserer med hverandre slik at man rent instinktivt roterer og plasserer blokken man kontrollerer. Og da kommer man inn i den berømte sonen.

Gjennom to flyturer til og fra London forrige uke ble jeg så oppslukt i Lumines at tid og sted forsvant fullstendig. Blokkefjerningen i spillet er egentlig nok til å engasjere både logiske sentre og underbevisstheten i hjernen, men det er koblingen mellom musikk, lyd og bilde som virkelig hypnotiserer deg som spiller. Med en rekke kjente elektronika-artister på programmet har hvert nivå sitt unike lydbilde, akkompagnert av egne visualiseringer av blokker og omgivelser.

Det hele ender opp som en zen-aktig reise, det eneste Vita-spillet som virkelig smelter deg og konsollen sammen til en enhet som befinner seg adskilt fra tid og rom i en unik audiovisuelle virkelighet. Helt strålende.

Modnation Racers: Road Trip

Utvikler: SCE San Diego
Utgiver: Sony Computer Entertainment

I serien “konsoll-spill-som-blir-tvunget-over-til-håndholdt” spiller vi i dag Modnation Racers: Road Trip. Dette er et eksempel på hva som skjer når man flytter et i utgangspunktet ganske tradisjonelt og middelmådig kart-racing-spill vekk fra et onlinebasert utgangspunkt og inn i et mer lukket og begrenset alternativ.

Som i Playstation 3-spillet skal man kjøre om kapp med ulike små bilkonstruksjoner på baner man kan lage selv. Denne filosofien om at spillerne skal kunne skape biler, baner og figurer selv gjør spillets grafiske uttrykk relativt kjedelig. Banene mangler særpreget man finner i for eksempel Mario Kart, og det å lage sin egen unike bane er lite givende, da man ikke har frihet nok til å lage noe helt unikt, den ender opp med å se ut som banene alle andre lager uansett.

Kjøremotoren er dessuten relativt slapp, med seige kontrollere og langt mindre fart og spenning enn i Nintendos Mario Kart 7 til 3DS. At man heller ikke har muligheten til å kjøre mot andre online er en fatal glipp som reduserer spillets levetid betraktelig.

Modnation Racers: Road Trip er en uinspirert konvertering av PS3-spillet som ikke gjør seg på Vita i det hele tatt.

Reality Fighters

Utvikler: Novarama
Utgiver: Sony Computer Entertainment

“Augmented Reality”-funksjonen til Vita er et av flere viktige salgsargumenter fra Sony når de ønsker å overtale deg til å kjøpe Vita, og Reality Fighters er en flott demonstrasjon på disse egenskapene. Men som spill er det dessverre ikke like flott.

For teknisk uinnvidde handler “augmented reality” om å legge spillgrafikk på ekte bakgrunner, og generer grafikk fra symboler eller annet i bakgrunnen. Ved å rette Vitas kamera mot et bord der man har lagt spesielle kort, popper det opp grafikk på skjermen som kan manipuleres og sees fra ulike vinkler.

I Reality Fighters er tanken at man skal spille et slåssespill mot en bakgrunn man ser på gjennom kameraet til Vita. Dette i seg selv gjør spillet ganske slitsomt å spille, da man må peke Vitaen mot det man ønsker skal være spillets kamparena i stua, hagen, på bussen eller hvor man nå sitter hen.

Det morsomste med Reality Fighters er å lage slåsskjemper med fjesene til familie og venner. Langt mindre morsomt er det å slåss med disse, enten det er gjennom den ulidelig dårlige historiemodusen eller mot andre. Grunnsystemet er løst basert på Street Fighter-systemet, og responsen er langt bedre enn jeg hadde fryktet. Men spillet mangler en grunnleggende forståelse av hva som gjør et slåssespill bra, og alle de tullete figurene jeg har laget i spillet er langt mindre interessante å mestre enn Ruy, Paul Phoenix eller andre karismatiske og velbalanserte slåssespill fra skikkelig kampsportspill.

Reality Fighters kunne vært et morsomt tillegg til et ordentlig slåssespill med skikkelige karakterer og spillmekanikker. Som eget Vita-spill ender det mer opp som en småmorsom demonstrasjon på “augmented reality” enn et fengende slåssespill.