Det er rimelig hipt å være surmaget og kritisk mot ethvert Call of Duty spill; de selger automatisk, og slipper unna med uinspirerte krigshistorier og overfladiske endringer i flerspillermodellen sin som har fulgt malen etablert i 2007. Enda mer skjerpende er det at man snart ikke kan velge seg alternativer heller, fordi andre utviklere ikke har råd til å stjele triksene til det mest innbringende merkenavnet i bransjen.

Men tar jeg av meg de styrkeløse bambusbrillene og lar svenskesveisen gro seg uhipp og sober, kommer det en gammel følelse snikende der jeg spiller meg gjennom enspillerdelen i Call of Duty: Black Ops 2; oppfølgeren til et av verdens mest solgte spill: jeg koser meg faktisk.

Underdog

Treyarch har vært en liten underdog-favoritt hos meg lenge. I Call of Duty: Black Ops ble jeg overrasket over den sterke historien, som hadde en helt egen stil og snert. Det var modig å legge så mye design og kreativitet inn i en historie mange ville droppe å spille i det hele tatt. Samtidig sikret spillet masseappell med zombier, og et ærlig forsøk på å live opp flerspilleren med fargerike våpen og partymoduser som Gun Game.

Modern Warfare 3 kom i så måte diltende etter, med null innovasjon og slapp historiefortelling. Optimismen hos en connoisseur av gode historier døde litt, sammen med troen på nye Infinity Ward.

Superskurk

Derfor er jeg så fornøyd når jeg sitter med Treyarchs langt mer vellykkede karakterbygging, dramaturgi og designvalg. Call of Duty: Black Ops 2 er fortellingen om en dronepreget og krigersk fremtid i 2025, og om hva som skjedde videre etter pappa Alex Masons ville opplevelse på åttitallet i det første spillet. Sentralt i alt dette er superskurken Raul Menendez, som gir serien sin første skikkelige, vellykkede slemming.

Menendez er karismatisk, velspilt og nyansert. I et tidlig oppdrag får vi steppe inn i hans latinske støvler og føle på blodhatet hans mot enhver som står mellom han og søsteren. En sterk og snedig episode. Slik klarer Treyarch mesterstykket å skape sympati for skurken, noe som i seg selv er rimelig upløyet mark for et skytespill. Han fungerer som bindeledd mellom de to tidsepokene historien hopper mellom, og skaper orden i kaoset av navn og figurer. Han er også sentral i spillets budskap, som kan tolkes rimelig fritt ettersom snill/slem-rollene er herlig grå og slørete.

Taktikkeri

Jeg tror det har blitt spilt mye Mass Effect 3 i lunsjpausene hos Treyarch, for fremtidsbitene av historien er gjennomsyret av dem samme stemningen, med regelrette nikk til Bioware. Den lavmælte techno/ambient-musikken høres ut som den kommer fra samme komponist, og de nye Strikeforce-oppdragene levner liten tvil om at dette enten er stjeling eller fistbump. Jeg tipper det siste.

Parallelt med historiens gang må det nemlig gjøres noen viktige taktiske operasjoner for å holde en asiatisk militærkoalisjon på avstand. Dette er såkalte Strikeforce-oppdrag, der Mason er øyet i himmelen og kan fjernstyre soldater og utstyr rundt på slagmarken. Oppdragene varierer fra Tower Defense-aktig forsvar til Team Fortress-aktig infiltrasjon, og man kan gestalte hvilken soldat man vil i kampen.  Oppdragene må gjøres innenfor gitte tidsrammer i historien, og tap eller neglisjering av oppdragene påvirker historien.

Det kule med disse oppdragene er at de fungerer som et sammensurium av klassiske online-moduser, men i eksempelvis ”VIP”-alibiet er det faktisk en navngitt, viktig person man henretter i siste fase. Oppdragene er kule å spille, og gir mening i det store bildet. Jeg håper det finnes en onlinevariant av disse, for de svært få oppdragene som dukker opp gjør også at hele greia føles litt malplassert. Likevel, et kreativt og godt utført tillegg.

Flott arsenal

Grafikken i Black Ops 2 er selvfølgelig meget gjenkjennelig fra samtlige spill i serien de siste årene, og de fleste endringene er rent designmessige. Her skinner imidlertid spillet. Fremtidsvisjonen har rot i vår nåtid, og gir ganske troverdige spådommer om hvor militærteknologien står om tjue år. Dingsene på våpen som man kan sette på sammen med perks før oppdragene er snasne og ser bra ut.

Freske fraspark

Mengden våpen er også overveldende, og i motsetning til forgjengeren er mange av dem interessante. Jeg tok meg selv i å spille med ørten forskjellige våpen i løpet av hvert oppdrag, fordi nysgjerrigheten tok over.

Lyden er ekstremt forbedret. Det er langt igjen til DICE´s surround-eminens, men alle våpen sparker stimulerende fra, særlig i konjunksjon med rekylen, som er perfekt justert. Treffkrysset, som går sin seiersgang gjennom alle actionspill om dagen, gjør også her en merkverdig stor forskjell på underholdningsverdien. Særlig med lyddemper på kiler det i øregangene og avhengighetsfunksjonene i hjernen.

Spennende og velfungerende

Enspillerdelen er med andre ord milevis over mange av konkurrentene. Det er likevel fortsatt en kjent formel, med mye løping og skyting mellom høydepunktene. I åttitallsoppdragene stusser jeg fortsatt over den manglende evnen til å kommunisere en autentisk atmosfære, det var for eksempel ikke mulig å ha rødpunktsikter på en AK-47 den gangen. Modern Warfare-motoren gjør at oppdragene i fortid føles som nåtid, bare med eldre rekvisitter. Jeg møtte også på noen irriterende bugs som satte meg fast.

Likevel vil jeg slå et slag for den spennende historien, og de velfungerende spillelementene som viser skaperglede midt i all pengetjeningen til Activision. Noen ganger betyr dyrt fett, og more is faktisk more. Enspillerdelen i Call of Duty: Black Ops 2 innfrir så absolutt.

Se flere bilder fra Call of Duty: Black Ops 2 på neste side!

En egen anmeldelse av flerspillerdelen kommer så snart vi har testet den nok.

Call of Duty: Black Ops 2 er utviklet av Treyarch og utgis av Activision. Spillet lanseres 13. november på Playstation 3, Xbox 360 og PC. En Wii U-versjon lanseres 30. november.