Et mangehodet Disney-monster har gått amok. Et monster som spriker i alle retninger, uten en overordnet hjerne med kontroll. Resultatet er en god idé, rasert til et nesten uspillbart plattformspill. Disney Epic Mickey 2: The Power of Two er et eksempel på et spill utviklet uten styring og kontroll.

Surr

Forgjengeren hadde nemlig sin sjarm. En god idé i form av å bruke maling og malingtynner for å bygge eller fjerne elementer fra omgivelsene. Historien om et land som fungerte som oppsamlingsplass for glemte Disney-figurer fikk enhver med nostalgiske minner om Disney til å våkne. Det endelige spillet var slett ikke verst, selv om det ikke kunne hevde seg blandt de beste plattformspillene i sjangeren.

I stedet for å stramme opp plattformelementene i oppfølgeren, er jeg sannelig ikke helt sikker på hva Warren Spector, Junction Point, Blitz Games og Disney har tenkt når de har skrudd sammen Epic Mickey 2. Noen timer ut i spillet finner jeg meg selv i å tenke tilbake til sommerens E3, der jeg hadde en intervjuavtale med en av spillets produsenter. Et meningsløst intervju med en PR-mann på autopilot som man egentlig ikke trengte å stille spørsmål til fordi munnen hans ramset ustoppelig opp en smørbrødliste med fortreffeligheter om det kommende spillet. Ethvert kritisk spørsmål ble unngått ved å i stedet svare på noe helt annet. Jeg ble ikke noe klokere på spillet da, og jeg er ikke noe klokere nå, etter ti timer i selskap med Mikke Mus og Oswald i Ødemarken.

Mens forgjengeren hadde et klart fokus med en gal doktor som skulle bekjempes, aner jeg ikke hva oppfølgeren handler om. Doktoren er tilbake, men han er mest opptatt av å synge og være snill. Kaninen Oswald har fått hovedrollen sammen med Mikke, og dermed åpner spillet for samspill og samarbeid – enten Oswald er datastyrt eller du lar en venn ta kontroll.

Kjedelig samarbeid

Problemet er bare at uansett om vi er en eller to, så aner vi ikke hva vi skal gjøre. Mens Mikke kan fjerne eller skape elementer i nivåene med malingtynner og maling, har Oswald en fjernkontroll som kan starte maskiner. Men hvor og når og hvordan man skal bruke dette gir spillet få indikasjoner om.

Det er forøvrig et tveegget sverd, denne samarbeidsmodusen. På den ene siden er det hakket mer morsomt å samarbeide med en venn, da den datastyrte Oswald er temmelig hjernedød når man spiller alene, og til stor irritasjon jevnt og trutt. På den andre siden blir skjermen delt, slik at de allerede rotete og kaotiske nivåene blir enda vanskeligere å finne frem i.

Hvert nytt område man kommer til er et ork å utforske. Snakkeglade innbyggere trenger hjelp til alt mulig, men snakker så vagt og uforståelig at jeg – en erfaren spiller på 40 – har problemer med å oppfatte hva de egentlig vil at jeg skal gjøre. Sønnen min på elleve ga opp etter en time i samarbeidsmodusen.

– Jeg skjønner ikke hva vi gjør, pappa. Hvorfor skal vi spille dette, det er jo bare rot?

Jeg kunne ikke gi ham noe godt svar.

Kun for fanatikere

Plattformdelene har for det meste blitt forvist til todimensjonale nivåer mellom hovednivåene, men hoppingen og den generelle kontrollen over figurene er så løs og flytende at disse nivåene bare irriterer. Det virker som Mikke og Oswald konstant løper rundt på is, og responsen fra kontrolleren er alt for seig. For å lykke som plattformspill må spilleren få en forbindelse til spillet der man instinktivt vet om man klarer å hoppe høyt nok eller langt hopp. Det krever presisjon i kommunikasjonen mellom spillet og spilleren. Epic Mickey 2 feiler totalt her, å styre Mikke og Oswald er til tider en kamp mot spillmekanikkene, i stedet for en kamp mot omgivelsene.

Det er en stor samling Disney-klenodier i spillet, men det rotete spillsystemet overskygger enhver glede du måtte ha over å se igjen glemte karakterer og lokasjoner fra gamle tegneserier og filmer.

Til syvende og sist er det noen som har glemt å ta styringen og sørge for at det ligger et engasjerende og morsomt interaktivt fundament i grunnmuren til Epic Mickey 2: The Power of Two. Man virrer fra område til område uten noen som helst motivasjon, prøver og feiler seg frem med maskiner og maling og tynner til man finner rett løsning. Hopping er klønete og upresist, kameraet like plagsomt som før, og de mange dialogene og filmsnuttene bremser opp handlingen mer enn de driver den videre.

At Deus Ex-skaper Warren Spector har satt navnet sitt på dette rotet er nesten uforståelig.

Spillet skal ha pluss i margen for å ha en av de bedre norske lokaliseringene jeg har opplevd. Selv om det dukker opp en del nødrim i sangene, er stemmeskuespill av topp kvalitet. Ikke at det spiller så stor rolle, Epic Mickey 2 er nemlig alt for vanskelig for barn, selv om det er på norsk. For vanskelig for unger, for uinteressant for ungdom og gørr kjedelig for voksne; Epic Mickey 2: The Power of Two er en flau fotnote i Disney-historien.

Se flere bilder fra spillet på neste side!

Epic Mickey 2: The Power of Two er utviklet av Junction Point og Disney Interactive. Spillet er lansert på PC, Playstation 3, Xbox 360 og Wii, og lanseres på Wii U 30. november.