I stedet for å kåre fjorårets beste spill demokratisk i redaksjonen har vår redaktør foretatt et kupp. “Staten, det er meg” erklærte han, før han i desember fordypet seg i fjorårets trender og tendenser. Det har tatt tid, men nå er endelig artikkelserien klar. I januar vil redaktøren filosofere over fjoråret og hente frem tre ulike spill innen ulike trender og kategorier som han mener har definert 2012 som spillår. Viktige spill som alle bør ha spilt, ifølge Jon Cato.

Les forrige artikkel her: 2012 – Rogue-spillenes invasjon

En smart spillutvikler sa en gang at spill egnet seg bedre for oppdagelsesferder enn historiefortelling. Ok, kanskje det var meg selv som sa akkurat dette en sen kveld med for mange Whisky og for mange restarts på Hotline Miami, men det spiller ingen rolle. I 2012 demonstrerte spill hvorfor utforsking og spillernes egne oppdagelser overgår manusdrevne intriger i spillsammenheng.

På oppdagelsesferd

Jeg er nemlig ikke så voldsom fan av spill som medie for å fortelle gode historier. Behovet for å fortelle en god historie går ofte på bekostning av frihetsfølelsen og utforskningsmulighetene til spilleren. Spillet må hele tiden lose deg i riktig retning for at du skal få oppleve alle de kostbare mellomsekvensene der du gir fra deg kontrollen og i stedet passivt ser hovedpersonen din utføre og bli utsatt for de teiteste ting mens du venter på å få kontrollere ham igjen.

De gode spillopplevelsene oppstår når du er alene med hovedpersonen i spillverdenen. Når du utforsker i eget tempo. Når spillets underliggende system og mekanikker genererer situasjoner du er nødt til å takle der og da. Gode historiebaserte spill skal by på utforsking. Mestring kommer gjennom spillerens egne oppdagelser.

Det er først når du slipper å bli holdt i hånda og får anledning til å definere din egen spillopplevelse – skape dine egne historier – at du virkelig kan nyte interaktive fortellinger. Spillet skal gi deg flere muligheter til å påvirke opplevelsen enn binære valg om hvem som skal leve og hvem som skal dø som fører til en av fire forhåndsinnspilte sluttsekvenser. Reisen skal være den minneverdige opplevelsen, ikke avslutningen.

2012 var for meg et år der jeg aner en viss tretthet og apati ovenfor de lineære historiedrevne actionspillene. Sjangeren har begynt å bevege seg bort fra de lineære Hollywood-manusene og tør å leke seg med helt andre elementer. De slipper spillerne fri og lar de definere seg selv via sine handlinger. Jeg værer en ny vår. Et farvel til tvangstrøyer og åtte timer lange opplæringssekvenser og velkommen til dype oppdagelsesferder der du definerer deg selv gjennom spillet.

På neste side kan du lese om tre spill jeg håper bringer inn en ny æra innen spillopplevelser som lar deg utforske og definere deg selv gjennom spillet.

3. Far Cry 3 (Ubisoft) – PC, PS3, 360

Far Cry 3 er langt fra feilfritt, men som actionspill er det så mye mer enn vi er vant til å få servert at det rett og slett forfører deg fra start til slutt. Illusjonen av å være i en åpen og levende verden er total. Spillet maser hele tiden om at du skal komme deg til neste oppdrag, men alt du vil gjøre er å lukke øyne og ører og nyte livet i øyparadiset.

Det er elementer fra rollespill her, som belønner det meste du gjør. Overalt rundt deg er fristelser: dyr å jakte på, skatter å oppdage, fiendebaser å erobre og radiotårn som bør beleires. Far Cry 3 er en konstant oppdagelsesferd der det aldri er manko på oppdagelser. Det blir nesten for mye av det gode til tider.

Kampen mot piratene i Far Cry 3 kommer ikke til å huskes for sitt helt greie manus eller for alle mellomsekvensene mellom helten Jason og skurker og allierte. Det du kommer til å huske er sniketuren gjennom jungelen for å spane på fiendeleiren, den gangen en krokodille holdt på å drepe deg når du bare skulle samle en blomst, eller han skurken som løp etter deg når livet ditt var nesten tomt og du ble reddet av en tiger som dukket opp fra ingensteds hen. Far Cry 3 skaper nye historier hele tiden, og kan forhåpentligvis inspirere en actionsjanger som er i ferd med å bli mindre og mindre interaktiv.

2. Journey (SCEE) – PS3

Å utforske vakre skoger og strandlandskap er en ting, men hva skjer når du ikke bare utforsker pene omgivelser, men også din egen eksistens?

Journey er pretensiøst og med så åpenbare kunstneriske ambisjoner at det nesten blir parodisk, men bak fasaden skjuler det seg et solid og gjennomtenkt budskap med rom for tolkning. Vår nomades reise gjennom ørkenen er ganske kjedelig og livløs, helt til vi knytter opplevelsen sammen med våre egne liv. Plutselig blir spillet en eksistensiell reise, en kommentar om våre liv.

Og det er en reise det er vel verdt å begi seg ut på.

En briljant flerspillermodus understreker behovet for å dele gode og vonde opplevelser i livet med andre. Men til syvende og sist ender livet i Journey som livet i virkeligheten, alt må ta slutt en gang. For meg ble reisen i Journey både gripende og trist, og en oppdagelsesferd jeg sent kommer til å glemme.

1. Dishonored (Bethesda) – PC, PS3, 360

Fjorårets mest åpenbare frieri til alle gamle Thief- og Deus Ex-elskere kom via Dishonored. Med et stjernelag av designere og utviklere bak roret er det bare å gi seg hen til det dystopiske steampunk-samfunnet Dunwall.

Dishonored medisinerer ikke bare førstepersonssjangeren ved å tilrettelegge for en lapskaus av spillestiler, det er i tillegg stappet med områder som trygler om at du skal utforske hver eneste krik og krok. Overnaturlige evner gjør det mulig å nå de mest utilgjengelige steder. Skatter og hemmeligheter gjemmer seg over alt, og spillet slutter aldri å overraske.

Best av alt er måten Dishonored klarer å formidle historien og spillverdenen via omgivelsene. Plakater, arkitektur, samtaler og små detaljer forteller alle sine egne små historier om samfunnet man befinner seg i. Et puslespill av informasjon for de som ønsker å forsvinne helt inn i Dunwall En briljant vri med et snakkende magisk hjerte gir deg i tillegg informasjon om hver eneste person i spillet – om du vil ha.

Det er sjelden man opplever et spill med selvtillit nok til å la spilleren definere sin egen spillopplevelse. Det er fullt mulig å pløye gjennom Dishonored kjapt og gæli og gå glipp av alle detaljene utviklerne har puttet inn i spillet. Dette gjør det bare mer personlig blir det for oss som stopper opp og nyter omgivelsene, som legger merke til alle detaljene, som gjør spillet til en unik og personlig reise.

Dishonored er fjorårets beste oppdagelsesferd. En spillverden det er en fryd å bli kjent med, gjemme seg i, og utforske til man har sett hver eneste krik og kro og kjenner hver eneste vakt og rotte.

Les forrige artikkel her: 2012 – Rogue-spillenes invasjon

Neste artikkel i vår serie om 2012 kan du lese på fredag.