Det tøffe livet som spillkritiker innebærer en forvirret dans mellom høy- og lavkultur. Et egendefinert behov for spill som høykulturelle opplevelser, dannet av mindreverdighetskomplekser og et sjalu behov for å hevde seg blant andre kunstformer blandet med guilty pleasure ovenfor enkle gleder som perfekte hodeskudd og ren lek med abstrakte spillsystemer uten noen annen belønning enn den umiddelbare gleden over å leke og prestere.

Vi er en uspiselig gjeng, der vi sitter og stryker oss på haka og insisterer på en dypere religiøs mening med Master Chiefs forhold til Cortana og Covenant samtidig som den barnlige delen av oss bare fryder seg over å leke med det delikate kampsystemet og skyte små grunts i bakhodet mens de flykter. Dette behovet for anerkjennelse og substans gjør oss til tider elitistiske, vekker et behov for å ta avstand fra ren lek og moro. Og det er synd.

Parodi

Saints Row-serien er en slik serie man gjerne vil ta avstand fra mens man later som man er sjokkert og rister på hodet. Det første spillet i serien var en briljant parodi på Grand Theft Auto med spillmekanikker og ideer som til tider overgikk Rockstars egne løsninger. Så begynte det, i mine spillkritikeranalytiske øyne, å gå nedover. Det som startet som en parodi på andre spill begynte å bli en parodi på seg selv. Det som i utgangspunktet var moro ble platt. Det subtile ble brautende. Saint’s Row-spillene ble etter hvert forelsket i seg selv og sitt eget univers. De ble spillmediets svar på Epic Movie, pinlige parodier laget uten noe å formidle.

Men selv en surmaget gamling som meg kommer ikke unna det faktum at det fortsatt er moro å leke i den åpne verdenen til Saints Row-spillene. Selv om jeg sliter med å la meg engasjere av de uspiselige figurene og den tåpelige handlingen er lekeplassen spillet tilbyr meg underholdende.

Og når jeg nå sitter og spiller den første timen av Saints Row 4 er lekeplassen både større, mer leken og langt mer innbydende enn før.

Invasjon

Jeg styrer et feit monster. Som vanlig har jeg gått amok i figurskaperen og laget et motbydelig blekt valkeberg med mod-sveis og et fjes selv ikke en blind mor kunne elsket. Jeg vralter rundt i tangatruse og banker opp uskyldige fotgjengere. Løper lynraskt, hopper opp på bygninger og skyter en frysestråle mot fiender før jeg knuser de i småbiter med haglgeværet mitt. Noe har skjedd siden sist.

Jorden har nemlig blitt invadert. Spillet åpner med meg som president, et naturlig steg videre etter den bisarre maktkampen i forgjengeren, og tja, kanskje en parodi på vår egen politiske verdenssituasjon? Kanskje er denne aggressive og brutale gjenglederen av en president en åpenbar analogi på USAs ekte styresett? OG KANSKJE BØR DU TA AV DEG DEN SPILLKRITIKERBERETEN OG BARE HA DET GØY MED SPILLMEKANIKKENE skriker en stemme til meg i hodet.

For gøy er det. Jeg trekker på smilebåndet når jeg lager figuren min og kan velge mellom Male 1-3, Female 1-3 og “Nolan North” som stemme. Jeg synker bedagelig ned i sofaen når jeg løper gjennom korridorer og skyter dumme romvesener som dukker opp der jeg forventer og som ikke gjør så mye motstand at spillet noen gang blir vanskelig. Og jeg humrer for meg selv når rommonstrene fanger meg i en virtuell virkelighet basert på amerikanske sitcoms fra 50-tallet, komplett med bokslatter.

Jeg liker det for parodien er tilbake. Ikke den platte parodien på seg selv, men reelle parodier av andre spillkonvensjoner og populærkulturelle fenomener. Etter hvert tar den virtuelle virkeligheten av, evnene mine blir hacket så jeg kan løpe fortere og hoppe høyere. Plutselig er spillet Crackdown der jeg løper fra tak til tak og samler glitcher – Saint’s Rows svar på agility orbs. Jeg får evnen til å fryse fiender og hopp opp skyskrapervegger, og nå minner det meg om Prototype.

Det er lettspilt og uhøytidelig, med en historie som engasjerer langt mer enn i treeren. Konseptet med romvesener som plasserer meg i en virtuell versjon av Steelport der jeg kan hacke frem superkrefter fjerner de siste rester av grenser som måtte være i Saint’s Row-universet. Fysiske lover og et krav om realisme har nå for alvor blitt kastet ut med skyllevannet, innenfor de Matrix-lignende spillrammene kan utviklerne stort sett tilby meg hva som helst av krefter og evner.

Og jeg blir nesten lei meg når betaversjonen avslutter etter en time. Det er en spektakulær time og et spill jeg så langt har likt langt bedre enn treeren. Joda, plattheter og pinligheter er der fortsatt, humoren går på trynet like ofte som den treffer, men Saints Row 4 har en visjon og retning som kler serien. Som gjør at den gamle grinebiteren gladelig tar av seg kritikerbrillene og slår av hjernen og lar seg underholde i en times tid.

Saints Row IV utvikles av Volition og utgis av Deep Silver. Spillet lanseres på PC, Playstation 3 og Xbox 360 23. august.