Da Rayman Origins så dagens lys i 2011 ble det sett på som en velkommen tilbakekomst for den arm- og benløse krabaten Rayman. Spillet, som tok serien tilbake til sine todimensjonale røtter, fremsto som en herlig blanding av sjarmerende humor, en unik visuell stil og et friskt og velfungerende gameplay. Etter en lang og turbulent utviklingsprosess er oppfølgeren endelig her, og med det demonstrerer Ubisoft nok en gang sin ekspertise når det gjelder plattformsjangeren. Rayman Legends er nemlig ikke bare et av årets beste spill, det er også et av de beste plattformspillene noensinne.

Kreativt brettdesign og tilfredsstillende gameplay

Det er med andre ord ingen tvil om at overgangen fra Wii U-eksklusiv til multiformat er noe Ubisoft har taklet med glans. Selv uten ovenfornevntes touch-kontroll fungerer det meste ved spillet svært bra på de andre plattformene, dette til tross for at mange brett ble designet med konsollens funksjoner i tankene.

Blant annet er det flere brett man må få hjelp av skapningen Murfy for å komme gjennom, for eksempel ved å få ham til å fjerne hindringer, flytte plattformer eller ta hånd om fiender. Der man i Wii U-utgaven utførte disse handlingene manuelt ved hjelp av touch-skjermen, gjøres det heller gjennom et enkelt knappetrykk i de andre versjonene, uten at dette går ut over flyten i gameplayet.Spillet er også bemerkelsesverdig finpusset, noe som kommer tydelig frem gjennom de velfungerende spillmekanikkene; rettferdig plasserte sjekkpunkter hindrer frustrasjon, det er minimalt med bugs og småfeil og kontrollen sitter som støpt.

Spillets nivåer er naturligvis designet med denne kontrollen som utgangspunkt, og slik sett er Legends alt annet enn dårlig. Gameplayet holder generelt sett et høyere tempo enn i Origins, og man kan derfor ikke rusle bedagelig gjennom nivåene på samme måte som tidligere. Brettdesignet har heldigvis holdt følge med disse endringene, og som resultat serverer spillet en hektisk opplevelse som presser spillerens reaksjonsevne og plattformferdigheter til sitt ypperste.

Gameplayets variasjon har også røtter i dette designet, og gjennom de over 50 originale brettene vil man forsere diverse hindringer, løpe på vegger og i enkelte situasjoner snike seg gjennom brett som tar i bruk snikemekanikker basert på kontrasten mellom lys og skygge. Spesielt kreative er de musikalske nivåene som finner sted i slutten av hver verden. Her kombineres hektisk plattformhopping med rytmiske lydspor, og resultatet er en harmonisk sammensmelting av gameplay og musikalske elementer.

Vanskelighetsgraden i Legends er også veldig balansert. Som sagt er tempoet høyere denne gangen, noe som fører med seg et mer nådeløst prøv-og-feil-basert gameplay, men dette påvirker så absolutt ikke spillet i negativ favør. Tvert imot, takket være de velplasserte sjekkpunktene er det heller en glede å komme seg gjennom brettene, og tilfredsstillelsen man opplever når man endelig får dreisen på et nivå er ubetalelig. De forskjellige elementene som introduseres opp gjennom spillet skaper god flyt i gameplayet, og sammen med det forseggjorte brettdesignet gjør de Legends til en fryd å spille.

I likhet med Origins inkluderer Legends en lokal flerspillerdel, som også denne gangen fokuserer på samarbeid. Her kan opptil fire spillere være med på de fleste av spillets nivåer, og når dette fungerer er det like underholdende som i forgjengeren. Det viser seg likevel at denne flerspillerfunksjonen ikke alltid går hånd i hånd med brettdesignet, noe som fører til en rotete og smått frustrerende spillopplevelse.

Eksempelvis er det enkelte av brettene som vokser frem samtidig med at du jobber deg gjennom dem, og dersom alle spillerne ikke holder samme tempo oppstår det rot og kaos. På samme måte er det ofte vanskelig å ha oversikt over hvilken spiller som er hvor, men dette er strengt tatt ikke Ubisofts feil, da de fleste spill har slike problemer når flere spillere opptar skjermen samtidig. Det er verdt å nevne at disse småfeilene ikke påvirker den helhetlige spillopplevelsen i altfor stor grad, så det er ikke på langt nær noe direkte ødeleggende element.

Unik grafikk akkompagnert av et atmosfærisk lydbilde

Det er ikke mye til historie å spore i Rayman Legends, men det som er tilstede utstråler sjarm og humor. Hundre år er gått siden hendelsene i Origins, og kaos har nok en gang oppstått i Drømmelysningen. Rayman, Globox og gjengen, som har sovet hele denne tiden, blir vekket, og får i oppgave å redde Lysningens innbyggere fra ondskapens klør. De små filmsnuttene som forteller historien viser typisk, tegnefilminspirert humor, som igjen styrkes av det herlige visuelle bildet.

Det visuelle i Legends er nemlig helt fantastisk. Ubisoft har videreført den unike, fargerike stilen fra forgjengeren, og de håndtegnede omgivelsene virker å ha enda mer dybde enn før. Spillets verden er levende, detaljrik og full av spennende effekter, og spillet klarer på sitt eget vis å fremheve den typiske atmosfæren fra tidligere Rayman-spill.

De sprø animasjonene bidrar også til å gi spillet et sjarmerende og lystig preg, og når alt dette kombineres med det audiovisuelle er spillet skikkelig festlig. Lyden er i en klasse for seg selv; musikken er fengende og dynamisk, og står alltid i stil med det som skjer på skjermen, samtidig som den på mesterlig vis bygger opp under nevnte atmosfære. I tillegg er dialogen i spillet dubbet til norsk, noe som gjør spillet mer innbydende for den yngre garde.

Rayman Legends kommer heller ikke til kort når det gjelder holdbarhet, og med mer enn 50 originale brett vil selv den mest hardbarkede plattformentusiast bruke mange timer på komme gjennom. Belønninger og samleobjekter skaper god gjenspillingsverdi, samtidig som nye former for innhold introduseres.

Blant annet kan man nå delta i utfordringer med daglige ledertavler, eller spille gjennom nye oppdrag satt i brett man allerede har fullført. Selv en fotballmodus i form av et minispill har blitt tildelt en plass i Drømmelysningen, og denne viser for øvrig spillets flerspiller fra sin beste side. Et annet stort pluss er de gjenskapte nivåene fra forgjengeren. Her har Ubisoft valgt ut en mengde av de beste brettene i Origins og gjenskapt dem med oppfølgerens forbedrede grafikkmotor, noe som ikke bare fører til økt holdbarhet, men også gir tilgang til en helt ny opplevelse for de som gikk glipp av originalspillet.

Et av tidenes beste plattformspill

For å konkludere kan jeg ikke si annet enn at Rayman Legends er et herlig stykke plattforming, og et av årets hittil beste spill. Med sitt underholdende og tilfredsstillende gameplay og varierte brettdesign blir spillet aldri kjedelig, og de velfungerende spillmekanikkene hindrer frustrasjon i å oppstå. Til tross for å være litt rotete tilfører flerspilleren mer dybde til det allerede strålende gameplayet, og det visuelle utstråler sjarm og humor på en herlig forfriskende måte. Dermed står vi igjen med et spill som ikke bare viderefører forgjengerens suksessoppskrift, men også perfeksjonerer den.

Dette er et spill som kombinerer alt plattformsjangeren har å by på i en underholdende og sjarmerende pakke, og det hersker dermed ingen tvil; liker du plattformspill vil du elske Rayman Legends.

Rayman Legends er utviklet av Ubisoft Montpellier og utgitt av Ubisoft. Spillet ble sluppet 30. august til PS3, Xbox 360, PC og Wii U, mens en Vita-utgave skal lanseres 12. september.