Forutenom sin flaggskipserie om Professor Layton, innehar utvikleren Level 5 en annen kultserie som har vokst seg fram på DS og fått en liten, men dedikert fanskare – nemlig Inazuma Eleven: En sær fotball-RPG hvor ballen blir sparket så hardt at den eksploderer, og spillerne teleporterer rundt på banen. Denne serien presenterer fotball på en slik måte at selv de mer nerdete av oss, meg selv inkludert, får en moderat interesse for sporten.

Utenom verdensmesterskap bryr jeg meg egentlig ganske lite om denne verdensomspennende sporten, men disse spillene har tidligere bydd på animeinspirerte superspark, fotballspillere fra verdensrommet og i overkant dramatiske bakhistorier for spillerne, og vips har du fanget både min interesse og hengivne kjærlighet.

Med Inazuma Eleven 3 valgte Level 5 å lansere to utgaver, Lightning Bolt og Bomb Blast. Denne anmeldelsen er basert på Lightning Bolt, men de to spillene har samme historie, det er bare noen karakterer som utgjør forskjellen.

I spillet møter vi superkeeperen Mark Evans og hele det vordende japanske landslaget, og vi følger dem gjennom medgang og motgang på deres vei mot å bli kåret til verdens beste lag. Det er aldri noen tvil om at Marks lag skal vinne, selv om spillet hele tiden maser om at laget er underdogs. Dette er nemlig ikke et veldig vanskelig spill, men likevel klarer historien å engasjere. Det er ikke spenningen om hvorvidt laget klarer å vinne neste kamp som er spennende, men heller hvordan spillerne takler livet utenfor banen, og hvordan dynamikken mellom spillerne utvikler seg. Kanskje gjenspeiler dette det virkelige liv? Noen ganger virker det i hvert fall som om folk er mer interessert i Torres’ privatliv enn sporten i seg selv.

Inazuma Eleven 3 byr i hvert fall på ganske mye dialog, tidvis også av den bra typen, og man føler at man blir både fort og godt kjent med karakterene selv om man ikke har spilt mye de tidligere spillene i serien. Som i en actiontegneserie blir enkelte karakterer mystifiserte, og det er enkelte plott som virker både innfløkt åpenbare og åpenbart innfløkte på samme tid. Derfor er det kanskje ikke så rart at serien har blitt opphav til en relativt populær animeserie.

 Likevel kan det føles som det blir litt for mye dialog til tider. Det er noe litt rart med balansen mellom historiedrevet dialog og faktisk gameplay, og det føles fort ut som om det er litt for sjeldent man har muligheten til å ta på fotballstøvlene og sparke lær. Det er kun de store landslagskampene som varer lenge nok til at man kan føle på intensiteten, og disse kommer ikke. Når man går rundt for å utforske Tokyo eller vertsøya for VM hender det at tilfeldige fotballspillere utfordrer en til kamp, men dette er svært enkle utfordringer (som å være først til å score), og motstanderne er bestandig så mye svakere at det hele som oftest er over på fem sekunder.

Når man først får gressmatta under skruknottene er det dog artig å spille på toppnivå. Hele spillet foregår på touchskjermen, og du kan derfor til enhver tid streke opp hvor du vil at spillerne dine skal løpe. De spillerne du bruker mest blir slitne, og dette har stor innvirkning på hvor effektive de er i spill. Når du skal ta ballen, forsvare deg fra en innkommende takling eller skyte på mål, har du ulike valg. Vil du skli i taklinga di? Vil du lobbe ballen over keeperen, eller skyte rett på? Vil du at keeperen skal fange ballen i hendene, eller slå den ut på banen? 

Når disse valgene dukker opp har du også muligheten til å bruke ulike spesialangrep som vises på toppskjermen (og som derfor er blant det eneste i spillet som vises i 3D), og som både ser kule ut og er nådeløse mot motstanderen. Det andre laget har selvsagt også spesialmanøvrer, men disse er som oftest annerledes enn dine egne og inspirert av lagets hjemland, både når det gjelder historie, tradisjoner og stereotyper. Dette gjelder også for spillerne; England har f.eks. en spiller basert på Jack the Ripper.

Selv om kampene er artige å spille, så blir de etter de innledende rundene ganske enkle. Til å begynne med byr spillet på en hard, men rettferdig utfordring. Etter hvert føles det derimot som at spillet blir mer urettferdig, og det til din fordel, og det blir derfor litt kjedeligere å spille etter hvert. Etter hovedhistorien føles det ikke som om man har stort mer å spille for annet enn å rekruttere noen spillere fra gata. Disse får man imidlertid ikke bruk for siden laget man får gjennom historien er mange ganger sterkere enn de man kan plukke med seg uansett.

Det tekniske i Inazuma Eleven 3 er på et likt nivå som i de tidligere to spillene i serien, noe som ikke hadde vært like overraskende om det ikke hadde vært for at de ble sluppet på to ulike systemer, fra to ulike generasjoner. Med 3D-effekten avslått er det ingen bevis for at dette er et 3DS-spill, og selv når 3D-effekten er skrudd på fungerer den kun på et kart. Det er tydelig at Level 5 valgte å porte spillet til 3DS som et resultat av at de brukte litt for lang tid på lokaliseringen til Europa, og at et nytt håndholdt system var blitt lansert i mellomtida.

Om du ser på det som et DS-spill ser det derimot ganske greit ut, med rimelig pene og detaljerte sprites, og miljø bestående av roterende 3D-modeller. I tillegg er animasjonene på spesialmanøvrene veldig bra utført, og det er ikke mye å pirke på når det kommer til disse. I enkelte deler av historien vises det også noen små filmklipp i animestil, men selv om de ser veldig flotte ut, så er de ofte svært korte og de føles derfor litt malplasserte.

Stemmeskuespillet skal angivelig være det samme som i tegneserien, og selv om ikke alle replikkene har fått en auditiv stemme, så er de knakende gode når de dukker opp. Musikken er av samme kaliber, både når det gjelder kvalitet og kvantitet. De melodiene som er med er fengende, og fanger perfekt den stemningen de prøver å vise, men det er så lite variasjon, og de samme melodiene spilles på repeat, scene etter scene.

Noe fundamentalt rot til tross, så er dette et solid spill, og et flott alternativ til FIFA og PES om du ikke har helt sansen for den virkelige sporten, eller om du bare vil ha et avbrekk fra realismen. Om en bare er forberedt på en noe synkende læringskurve, mye tekst og litt røff grafikk, kan Inazuma Eleven 3 fort ende opp som en generelt sett positiv opplevelse, om enn en opplevelse som gjentar seg selv litt for ofte.