Hopper rett inn i handlingen

Vinden pisker opp dråpene av sjøvann som treffer baugen av skipet mitt. Jeg har forlatt de rolige gatene av København og lagt fra meg studiebøkene et sted langt inn i fremtiden. Nå seiler jeg i samme farvann med legender som kaptein Svartskjegg, Anne Bonny og Calico Jack. Når historiebøkene blir skrevet, vil jeg stå som den største sjørøveren som noensinne har levd. Folk vil skjelve av mitt navn. Byer vil bli plyndret og båter vil synke ved mitt sverd. Jeg er Edward Kenway, og Karibia ligger for mine føtter! Etter at patchen som Ubisoft har lagt ut er blitt lastet ned og installert selvfølgelig.

Jeg hadde ingen høye forventninger. Det forrige kapittelet var en veldig stor skuffelse som kastet nesten alt det Ezio og Altair hadde bygget opp gjennom fire spill, ved å forenkle en stor del av de strategiske elementene. Da jeg imidlertid for første gang i Black Flag satte opp seilene og begynte å utforske de store områdene som lå foran meg, som en uskrevet side i en Jules Verne roman, skjønte jeg at saken var en annen og nooe helt unikt. Black Flag er en maktdemonstrasjon i hva man kan gjøre når man tar en romantisert tidsperiode, og blander det med stillfull spenning og mystikk.

Historien begynner i kjent stil fra serien. Du kastes rett inn i handlingen med kun småfragmenter av omstendighetene kjent fra fra begynnelsen. Som båtsmann fra den walisiske byen Swansea, tar Edward Kenway hyre ombord i de mange britiske kolonibåtene for å skaffe seg nok penger til å skape seg et navn i den nye verden. Dessverre havner han og skipet midt i koloniseringskrigen mot Spania, og båten han befinner seg i senkes. Brennende kolosser av skip ligger strødd på vannet, og alt blir svart. Når Edward igjen våkner strandet på en øde øy, er han ikke alene. En mann kledd i en velkjent uniform er også vasket opp av bølgene, rett ved siden av vår hovedperson. Før natten er over har Edward tatt over denne mannens uniform og identitet, med stø kurs mot Havana.

Mer av handlingen skal ikke røpes her, men ikke overraskende viser det seg at Edward er nettopp bli kastet inn i en krig mellom tempelriddrene og snikmorderne. Det er likevel ikke Edward som har den eneste hovedrollen i dette 30 timers lange eventyret. Det er nemlig også en annen sentral karakter som tar store deler av fokuset i historien, og hennes navn er Jackdaw.

En ekte sjørøver

Jackdaw er nemlig skipet Edward blir kaptein over, ett par timer inn i spillet, og her har virkelig Ubisoft latt potensialet utfolde seg; det har nemlig aldri vært så morsomt å være sjørøver som når du har kontroll over Jackdaw. Selve hovedhistorien krever ikke så mye av den slags virksomhet, men du glemmer deg fort når du er ute og seiler rundt i Karibien.

Mine tanker gikk øyeblikkelig til Wind Waker når jeg var ute på det åpne havet og utforsker de tusenvis av øyer som eksisterer der ute. Oppdagelsestrangen slår inn i meg i samme takt som bølgene hvorav slår mot skipet mitt, og jeg får en trang til å utforske og ikke minst spille som en pirat.

Det er nemlig mange spanske og britiske skip som seiler med rom, sukker og annet snadder i Karibien. Kikkerten din er ditt beste våpen når du skal ut å røve. Ved å bruke den kan du velge deg ut et passende mål og gjøre deg klar til kamp. For dem som har spilt forgjengeren vet hva det går i, med gode og spennende sjøslag som ender med at du må borde skipet du nettopp har beseiret. Avhengig av nivået på skipene er det vanskeligere å kapre og tøffere å overvinne de fiendtligere soldatene ombord. Likevel er gevinsten som oftest verdt innsatsen.

På den andre siden er byttet også mye større. Det vil gå timer hvor du samler nok materiell og jern til å oppgradere Jackdaw til å bli sterkere og farligere. Hver gang jeg skulle seile til neste oppdrag i historien, så jeg noe i kikkerten i horisonten som pirret interessen min, enten det var et forlatt brennende skip, et skipsvrak eller rett og slett britiske og spanske skip i slag med hverandre.

Til og med andre  sjørøvere kan du tilfeldig møte på i det store havet, for ikke å snakke om de store kystfortene som du må ødeleggge for å få tilgang til de beste stedene og hemmelighetene. Jeg følte meg som den mørke motparten til Horatio Hornblower og en sjelløs forløper til Corto Maltese. Det blir rett og slett veldig mye å velge mellom, og mulighetene kastes over meg i så stor grad at man blir redd for å gå glipp av noe.

Det er tusenvis av hemmeligheter gjemt i dette enorme spillet. Hver øy kan ha et skattekart gjemt, eller å ha dyr som du må jakte på, slik at du kan lage deg en sterkere rustning. I tillegg er vær og vind en sentral faktor. Det uforsigbare og rask endrede været skaper en ekstra dimensjon av strategi når du skal planlegge dine slag. De dyktigste spillerene klarer å utnytte dette til sin fordel, men det ble ofte litt for vanskelig for undertegnede.

I førsteperson

I likhet med andre spill i denne serien er det en historie også i vår moderne verden som foregår utenfor animus-maskinen. Ubisoft hadde en utfordring med å fortsette historien etter hendelsene i Assassins Creed III, men det klarte de å løse på en god måte. Kort fortalt er den nye hovedpersonen deg. I det du går inn og ut av animus-maskinen forandrer spillestilen seg. Fra en førstepersons meta-synsvinkel er du nå plutselig ansatt i Abstergo.

Din jobb er gå gjennom historien om Edward og rapportere om sensitive opplysninger som vil dukke opp i løpet av fortellingen. I begynnelsen fikk jeg inntrykket av det ville kun bli ett sakte og kjedelig avbrekk fra fortellingen om piratlivet. Heldigvis er det skapt en god visuell fortelling også gjennom denne sekundære spillestilen. Det er også noen sideoppdrag her som kan være verdt å få med seg for å få bedre innblikk i mytologien. Det lønner seg å utforske, uansett hvor og når.

Tilbake til Edward. Som tidligere nevnt har man gjort sitt beste for å skape en dynamisk og levende verden. De tre storbyene Nassau, Havana og Kingston tilbyr store muligheter og variasjon i sine oppdrag sammen med de veldig mange hulene, småhavnene og fortene rundt omkring. Jeg kjedet meg aldri når jeg satte kurs med Jackdaw rundt horisonten, og ofte på vei til et oppdrag stoppet jeg opp for å jakte eller samle skatter. De mange mulighetene glir så sømløst inn i hverandre at det vil ta tid før man går videre med hovedhistorien. Edward er like atletisk som sitt kommende barnebarn og klatrer trær, klipper og hustak raskere enn både visse italienere og syrere som vi har blitt kjent med.

Valgmuligheter

Det blitt er lagt inn et stort og imponerende arbeid i å gjøre spillet mest mulig valgfritt i henhold til spillestil. Det var få ganger jeg ikke kunne velge mellom å snike eller angripe meg mot et bestemt mål eller destinasjon. Etter hvert som historien går frem og man låser opp diverse våpen blir strategiske muligheter enda større. I tillegg til kjente gamle våpen har du nå også tilgang til flere unike og strategiske verktøy som gjør spillbarheten mer variert og unik.

Det er så mange muligheter at man får nesten litt dårlig samvittighet hvis man fortsetter med hovedhistorien uten å ha etterforsket hver av dem. Både hvalfangst, skattejakter, dyptvannsdykking og diverse småspill i barer og kroer er det mulig å gjennomføre mens man tar en pause fra å være den tøffeste piraten på de syv hav.

Så hvordan er egentlig hovedhistorien? En tungt ankret personlig skildring med historisk bakgrunn har alltid vært seriens hovedmerke, og Black Flag er ikke noe unntak. Det ga meg ikke den samme litterære opplevelsen som eventyrene med Ezio gjorde, men det er mer enn godkjent. Kort fortalt handler det om Edwards jakt etter gull og berømmelse, som er i direkte konflikt med den skjulte krigen som foregår. Du vil oppleve å spille som en hovedperson som denne gang ikke har annet enn selvfladiske mål i sikte, men dette er en forfriskning i henhold til en viss prektig indianer som kjedet vettet av meg for et års tid siden. Spillets visuelle stil forteller deg hele tiden den underliggende tematikken, men det blir aldri prekende eller moralsk.

Det beste spillet i serien

Black Flag avslutter serien på denne generasjonens konsoller med en virkelig sterk avslutning. Grafikken er riktignok ikke på høyde med de aller sterkeste visuelle perlene utgitt, men de har stappet inn nesten alt som har fungert i de tidligere spillene inn i dette totalt 50-60 timers lange eventyret. Det religiøse bakteppet som ga den helt spesielle stemningen og lydbilde i Ezio trilogien er nok forsvunnet, men det passer uansett ikke inn i denne tidsrammen. Til gjengjeld får du gleden av å opppleve det beste sjørøverspillet siden Sid Meiers Pirates med påfølgende passende tematikk.

Ikke siden Skyrim har jeg følt at et spill klarer å gi legge frem den ønskede stemningen så mesterlig. I et øyeblikk har du den britiske flåtes to mektigste skip etter deg, samtidig som du må unngå monsterbølger og tornadoer sendt fra helvetes mørkeste kroker. En time senere jakter du på tempelriddere i bayouene, mens du må unngå aligatorer og slanger, som sniker seg under den klamme tåken som kryper tettere og tettere innpå deg. Variasjonene i spillets geografi og stemning er mer variert enn det virkelige karibiske landskap. Det gir meg motivasjon og et reelt ønske om å finne hver eneste hemmelighet.

Lydbildet er også perfekt synkronisert med spillets visuelle stil. Ikke få ganger bygger musikken opp under stemningen mens man kjemper for livet mot britiske krigsskip. Jeg får en nesten umotståelig trang til å spille Conquest of Paradise mens jeg kjemper febrilsk mot bølgene som pisker mot Jackdaw med et intenst hat, som om det skulle komme fra Poseidon selv. Ikke siden Jesper Kyd sine gregorianske messe blandet med electronica i Assassins Creed II har et lydbilde vært mer harmonisert med den visuelle identiteten som prøves å formidles. Det nevnes her at det er den kjente amerikanske komponisten Brian Tyler som står bak store deler av musikken i spillet.

Black Flag er et enormt og mesterlig eventyr, som er vel verdt din tid. Det er noen små feil og bugs her og der, men helhetsopplevelsen er unik og imponerende. Dette er en verdig kandidat til årets spill og bør være en selvfølge i de fleste spillsamlinger. Ikke bare på grunnlag av at det er solid gjenomført epos, men også fordi det er noe av de mest morsomme, nytenkende og engasjerende jeg har opplevd på lenge.