Vold selger – det vet vi alle. Det er ikke uten grunn at brorparten av produktene som produseres i dagens film- og spillindustri spiller så til de grader på vold. Et spill som er blottet for voldelig innhold (og samtidig er rettet mot den mer voksne delen av spillerne) er noe som tilhører sjeldenhetene, foruten enkelte puzzle- og andre Indie-orienterte spill.

Men frykt ikke, denne kommentaren vil ikke komme med noen moraliserende pekefinger rettet mot den overdådige voldbruken som er å finne i mange spill. Jeg er nok strengt tatt ikke rette personen til å gjøre nettopp det, ettersom jeg spiller voldelige spill på regelmessig basis, og for å være helt ærlig har jeg sjeldent noe imot mengden av vold i spillene.

For la oss være realistiske: jeg vet like godt som alle som vil kalle seg selv gamere at spill ikke avler vold. Vi ender ikke opp som brutale drapsmenn av å spille spill. Hvorvidt vi blir påvirket i noen grad eller ikke får være en diskusjon for en annen gang, og det er en diskusjon undertegnede helst stiller seg utenfor.

Med det ute av veien, kan jeg gå videre til å diskutere noe som allikevel fungerte som en tankevekker for meg. Tidligere denne måneden dukket det plutselig opp en nyhetssak om et utsagn fra den internasjonale Røde Kors-komiteen, som noe uventet hadde rettet sin oppmerksomhet mot spillmediet.

Røde Kors’ forslag til spillindustrien var i grunn veldig simpelt – de vil at de internasjonale krigslovene skal få en større betydning i dagens dataspill, særskilt i skytespill av den mer realistiske sorten. Grunnen til dette ønsket bunner i en frykt for at de stadige mer fotorealistiske spillene vil trivialisere krigshandlinger som de i det virkelige liv arbeider hardt for å unngå. 

Ved første øyekast er det lett å avskrive Røde Kors’ utsagn som nok et fåfengt forsøk på å legge skylden for all verdens uhumskheter (ungdomsgenerasjonens fall og den slags) på spillmediet. Vi spillere har blitt vant til å få hobbyen vår nedsett i media med jevne mellomrom, takket være en del eksempler av de tidligere nevnte moraliserende pekefingrene, som ofte kommer tett på grufulle handlinger begått av personer som også var over gjennomsnittlig interessert i spill. Dermed har vi kanskje også blitt litt overbeskyttende ovenfor spillhobbyen vår – jeg vet i hvert fall at jeg har det. Det er ikke uten grunn at jeg følte et behov for å innlede denne kommentaren med en noe bastant påstand om at spill ikke avler vold. 

Artikkelen fortsetter på neste side.

Da kommer det som et friskt pust når man innser at Røde Kors har innsett dette selv. Leser man ordentlig gjennom forslagene som bringes fram i deres artikkel «Video games and law of war», innser man raskt at organisasjonen absolutt ikke står med vrangforestillinger om å fjerne all den spillvolden vi er så glad i.

Blant annet presiserer de at forslagene de kommer med ikke er rettet mot spill med fantasisettinger, men kun mot mer realistiske skytespill, og i et veldig viktig punkt i artikkelen skriver de følgende relatert til spørsmålet om spill burde kunne skildre voldelige handlinger eller ikke: «å sensurere spill for slike handlinger er ikke realistisk. […] Røde Kors tror at det er nyttig for spillere å lære fra belønninger og straff inkorporert i spillet, om hva som er akseptert og hva som er forbudt i krig.»

Med andre ord vil ikke Røde Kors fjerne, eller i det hele tatt sensurere vold i spill, men skape mer oppmerksomhet rundt noen av implikasjonene visse handlinger ville medført i det virkelige liv. De oppfordrer utviklere til å ta de internasjonale krigslovene med i betraktning når de utvikler moderne krigsspill, og å prøve å gi disse lovene liv i de digitale verdenene vi boltrer oss i.

Man trenger nemlig ikke å lete lenge for å finne eksempler på stadige brudd av Genèvekonvensjonene – de fire traktatene som beskytter menneskerettighetene i væpnede konflikter. En av Genèvekonvensjonenes viktige momenter er beskyttelsen av visse grunnleggende menneskerettigheter for krigsfanger, noe som gang på gang overtredes i moderne actionspill, ofte nesten uten noen form for konsekvenser eller refleksjoner over handlingene som begås i spillet. De fleste har nok enten spilt gjennom eller sett torturscener i spill, blant annet i Call of Duty-spillene, samt i Splinter Cell-serien. 

To andre momenter fra Genève-konvensjonene som ofte brytes i videospill, går inn på siviles rettigheter, deriblant at eksessiv ødeleggelse av eiendom og overtredelse av siviles rettigheter skal unngås, og minimaliseres til det som er uunngåelig for at krigsmålene skal oppnås.

Også her trenger vi ikke å se lengre enn til blant annet Call of Duty, samt konkurrenten Battlefield. Et av salgsmomentene til Battlefield-serien har med årene blitt ødeleggelse, og ødeleggelse av store bygninger ble blant annet vist fram i diverse trailere og framvisninger av det kommende Battlefield 4. I Call of Duty finner vi stadige eksempler på scenarioer der siviles liv kan tas, og den eneste straffen man møter er kanskje en poengreduksjon, eller i verste tilfelle at man må starte på nytt fra et tidligere lagringspunkt.

Artikkelen fortsetter på neste side.

Ville det egentlig vært så ille om utviklerne av moderne krigsspill faktisk tar momenter fra Genève-konvensjonene i betraktning? Det trenger ikke engang å dreie seg om at handlinger som bryter traktatene ikke kan gjennomføres, men at de reflekteres over, og at man får se virkelighetstroe konsekvenser av dem. For la oss være realistiske: De internasjonale krigslovene brytes i virkeligheten også, og poenget til Røde Kors er å skape oppmerksomhet rundt det. Det er svært få spill som virkelig går inn på disse temaene – faktisk er det bare ett som kommer til minne, nemlig fjorårets Spec Ops: The Line, samt til dels visse øyeblikk i noen av Call of Duty-spillene (husk, ikke noe russisk!). 

Personlig tror jeg ikke bare inkluderingen av virkelighetens krigslover i krigsspill kan være en god idé for å få oss til å reflektere mer rundt krigførings problemstillinger, men jeg tror også at det vil åpne nye muligheter for de narrative aspektene med spillene. Jeg er neppe alene om å synes at en god del av krigs- og actionspillene ofte har intetsigende historier som forsvinner ut fra hukommelsen like raskt som de kommer inn, og kanskje et større fokus på krigføringens mørkere sider kan føre til at vi ser mer av de gripende krigsskildringene som virkelig gjør inntrykk.

Spillmediet er unikt i og med at man ikke bare følger en narrativ, men også får påvirke den, og spør du meg er nettopp noen av temaene Genève-konvensjonene går innpå en gullgruve for utviklere som vil lage spill med fokus på valgmuligheter og konsekvenser.

Røde Kors har med sine forslag om inkludering av krigslovene i moderne krigsspill gjort noe som kan anses som unikt – de har kommet med et saklig innspill rettet mot spillutviklere og spillere verden over, uten å bringe fram den fryktede pekefingeren. For organisasjonens idéer er kanskje ikke slettes ikke så fjerne når man tenker over det, så lenge eventuelle videreføringer av forslagene ikke går utover moroa vi forventer å få av å løpe rundt med virtuelle maskingevær og skyte virtuelle kuler på virtuelle fiender. Og når alt kommer til alt trenger vi kanskje å bli gjort mer oppmerksomme på noen av handlingene som simuleres i spill, og at de faktisk forekommer i de virkelige liv også.

Hva synes du om Den internasjonale Røde Kors-komiteens ønsker om å inkludere krigføringslovene i spill? Er vi for likegyldige ovenfor skildringer av voldelige handlinger? Kom gjerne med din mening i kommentarfeltet under!