Jeg blir rett og slett aldri lei. Etter hele fem spill på PlayStation 3, hvorav to av dem spin-offs, takker Insomniac Games omsider farvel til Playstation 3 med «Nexus». Ja, i løpet av denne generasjonen har det blitt mange spill med pelsballen Ratchet og metallboksen Clank på frontcoveret, og kvaliteten har helt klart ikke alltid vært på topp.

Likevel får jeg aldri nok. Ratchet & Clank er min Mario, min Link og min Sonic. Dette var spillserien jeg vokste opp med, og dette var spillene jeg sto opp grytidlig i helgene for å spille. Flotte minner har jeg fra disse spillene, og jeg vil ikke at Insomniac Games skal kludre til barndommen min, men ved hvert nytt spill får jeg en varm følelse av nostalgi og smilet vokser seg fram på munnen min. Jeg elsker det, jeg kjenner at jeg vil ha mer, må ha mer, og med det ønsker jeg «Ratchet & Clank: Nexus» velkommen.

Ratchet og Clank har utvilsomt modnet med årene, og det samme har måten historiene blir fortalt på. Insomniac Games fremstår i mine øyne nesten som spillindustriens svar på animasjonsgiganten Pixar. De forteller en lettfordøyelig historie fylt med humor og komisk avlastning, men under lagene med gøy og moro finner vi sofistikerte temaer som å stå til ansvar over egne valg, og følelsen av å miste noen. Dette var noe jeg virkelig falt for i «A Crack in Time», hvordan spillopplevelsen ble beriket av å eksponere hovedkarakterene ytterligere, å få føle tyngden av valgene de måtte ta. Dette overføres til en viss grad over til «Nexus», men i en mye mindre skala. «Nexus» er nemlig ment som et nedlastbart spill på PSN, og er da naturlig nok et mindre spill enn f.eks «A Crack in Time».

Ratchets store nemesis denne gangen er Vendra Prog – en intergalaktisk romheks som bryter seg løs fra et fangetransportskip. Hun er på mange måter en slags mørk versjon av Ratchet, da hun deler et lignende ønske om å finne hennes egen rase. Mens Ratchet gjorde altruistiske valg og erkjente at det fantes viktigere ting enn selvoppnåelse, er Vendra i kjent skurkestil imidlertid ikke like forståelsesfull. Hun bryr seg midt på ryggen om hele universet må lide som konsekvens av hennes valg, og da er det selvsagt opp til duoen å redde universet enda en gang til.

Dialogen er like skarp som alltid, med den samme slapstick-humoren og smarte ordspill som vi har lært å forvente etter ti år med serien. Selv om vitsene ikke alltid slår an er det en viss sjarm over det hele, og jeg kan ikke annet enn å smile. Jeg venter litt ubevisst på flere vitser og mer humor, men jeg må klype meg selv i armen for å minne meg på at dette bare er et kort eventyr, og ikke en fullverdig oppfølger.

Det er morsomt uansett da, og kjente karakterer dukker opp med jevne mellomrom for å tilfredsstille fansen. Jeg får ikke sett nok av noen av dem, og favoritten Captain Qwark forsvinner like plutselig som han dukket opp. «Nexus» virker nesten som en slags hyllest til resten av serien og ikke minst til fansen. Det blir klart når jeg kom til et museum på Meridian City mot slutten av spillet. Her kan man mimre tilbake på tidligere eventyr og bragder, og vår personlige robotguide gir oss utbroderende fakta om hendelser og personer. Veldig artig for oss som har investert tid i serien, men kanskje ikke like mye for de som spiller for første gang.

Selv om spillet er kort er det imponerende variert. Jeg kjeder meg ikke et eneste sekund når jeg spiller «Ratchet & Clank: Nexus». Gladiatorkampene vender tilbake i form av Destructapalooza, innsankingsoppdrag av Gargathon-horn for den familiære svartebørs-smugleren, og man får mange muligheter til å benytte seg av både jetpack og glidesko. Vi blir også introdusert til en funksjon som lar oss leke og manipulere tyngdekraften til egen vinning.

Det dukker aldri opp et kjedelig øyeblikk, og jeg lar meg ofte imponere av den fargerike og krystallklare grafikken som er penere enn noen gang. Glinsende bolter flyr over skjermen i tusentall og Michael Bay-eksplosjonene gir seg ikke før alle onde skapninger er redusert til valuta. I det øyeblikket tillater jeg meg å tenke tanken om hvor pent Ratchet og Clank hadde sett ut på PlayStation 4, og jeg folder sådan hendene i stille bønn om at Sony bringer den hjertevarme duoen til deres nye konsoll.

Våpen har alltid spilt en sentral rolle i Ratchet og Clank-serien, og her er det intet unntak. Kjente favoritter som «RYNO» og «Warmonger» vender tilbake i kjent stil, og vi får også et tilskudd av noen nye våpen. Et våpen kalt «Nightmare Box» skremmer vannet av fienden og fjerner alt fokuset fra deg, og «Winteriser» gjør fiendene dine om til koselige og knusbare snømenn.

Alle våpnene kan oppgraderes, og hver gang du bruker et våpen innhøster det erfaringspoeng som gjør at du kan oppgradere det tre ganger. Så må du samle Raritanium som du kan bruke til å gi våpnene mer ammunisjon, økt skade og høyere skytehastighet. Det er et velkjent belønningssystem, men det er ikke mindre givende av den grunn. Å starte spillet med en liten håndpistol, for så å ende opp med det kraftigste våpenet i hele galaksen er utrolig morsomt. «RYNO»’en er nemlig like festlig som alltid.

Clank er mer enn bare helikopteret du har på ryggen, og som i «A Crack in Time» spiller han en vesentlig rolle i eventyret. Gjennom spillet støtter vi ofte på dimensjonale rifter, der Clank hopper inn til en annen dimensjon og gameplayet transformeres om til en side-scroller i 2D. Her bruker vi høyre analogspak til å endre på tyngdekraften mens vi navigerer oss gjennom en labyrint for å vekke et beist i andre enden. Så må du navigere fort tilbake med beistet hakk i hjel. Disse sekvensene er artige, men de er ingenting sammenlignet med den Braid-lignende tidsleken fra «A Crack in Time».

Alt du ser etter i et fullkommet Ratchet og Clank-spill finner du her i det semi-fullkomne «Nexus». Jeg brukte vel omtrent fem timer på å gjennomføre spillet, men da spilte jeg på høyest vanskelighetsgrad og jeg samlet alle gjemte gjenstander. De fem timene går forrykende fort, og det velkjente idiomet ”tiden går fort når man har det gøy” kunne ikke passet bedre her. Det er så mye variasjon og forskjellige ting å gjøre, og når den interaktive rulleteksten plutselig popper frem på skjermen føler du deg ikke utbrent eller sliten, men du har en iboende lyst på mer.

Jeg synes at lengden på spillet løfter og skader spillet på samme tid. Lengden gjør at man unngår repetisjon, og spillet føles hele tiden friskt og konsist. Men på den andre siden svekker lengden muligheten til å fortelle en skikkelig historie. Plottet er typisk, forutsigbart og sukkersøtt, og det føles som om historien bare er der for å ta deg fra planet til planet, og den følelsen av å ta seg framover i spillet uten noe interesse for plottet er trist. Heldigvis er selve spillet bedre enn noen gang, og de fem gøyale timene er absolutt verdt den reduserte prisen spillet koster.

«Ratchet & Clank: Nexus» er et spill laget for fansen, og etter to spin-off-spill avslutter Insomniac Games serien på Playstation 3 ved å vende tilbake til røttene sine. Det er på ingen måte revolusjonerende, men det er en påkjennelse på hva jeg har lært å elske med denne serien og hva jeg ønsker meg i fremtiden. Jeg takker Insomniac Games for den velsmakende forretten, det ga absolutt mersmak, og nå vil jeg ha enda mer.