Bioshock Infinite byr på et skikkelig fartsfylt eventyr i en litt annerledes Bioshock atmosfære.
Grafikken til Bioshock Infinite er vidunderlig. Den er detaljert, fargerik, livlig og leken. På en merkelig måte minner den meg litt om Wind Waker-grafikken. Ikke fordi de ser like ut, men på grunn av den unike atmosfæren som grafikken medbringer. Det blir helt magisk.
Gameplayet sitter som en kule og dette syntes jeg er noe av det som virkelig gjør at Bioshock Infinite fortjener førsteplassen. Det er variert, utfordrene og har en vidunderlig flyt som gjør det utrolig morsomt å spille fra begynnelse til slutt.
Hvis det nå skulle være slik at man ikke syntes spillet var utfordrene nok bød det i tillegg på “1999 mode”. Dette er timesvis med moro, hvor selv en erfaren gamer møter mer enn én utfordring.
“There’s always a lighthouse. There’s always a man. There’s always a city”.
Historien til Bioshock Infinite er fantastisk! Den river deg med fra begynnelse til slutt, uten å røpe for mye langs veien. Men de aller viktigste punktene til Infinites historie, for min del, er at det: Klarer å overraske, tar opp viktige temaer, og har en historie som gjør at min blir følelsesmessig engasjert. Spillhistorier som gjør at man “får seg en på tryne” når man spiller er helt fantastisk. Det vitner om at spillet er så gripende, dyptgående og uforutsigbart at spilleren blir helt fanget i det universet. Dette er også noe som ytterst få spill får til på en genuin måte.
Det går ikke an å peke på en spesifikk ting eller detalj som gjør Bioshock Infinite til min personlige favoritt, for det er en blanding av alt. Alle spillets elementer er perfekt balansert og når alt kommer til alt er dette grunnen til at Bioshock Infinte er kremen av kremen fra den syvende generasjonen.
Hvis jeg nå skulle oppsumert spillet med ett ord, blir det: Uforglemmelig.