Det har vært vanskelig å definere hvordan en tilleggspakke til et spill skal være. Noen ganger går utviklerne langt i å produsere noen timer ekstra underholdning til de spillene man allerede har kjøpt, og noen ganger gir de ut noe idiotisk de kun vil tjene penger på. Skal vi ta en avgjørelse, så havner Freedom Cry-pakken til Assassin’s Creed IV: Black Flag i den første kategorien.

Jeg har alltid vært en av dem som sjeldent kjøper en tilleggspakke til et spill jeg har kjøpt. Det er både av prinsipp og av økonomiske årsaker. Når jeg kjøper et spill så kjøper jeg en historie jeg regner med blir både startet og fullført uten noen ekstrautgifter som kommer snikende noen måneder etterpå. Å finne balansen mellom å utvide universet uten at det går ut over helheten i det opprinnelige spillet er vanskelig, men med Freedom Cry har Ubisoft gjort et godt forsøk.

15 år senere

Adewale, din trofaste kvartermester i Black Flag tar nå over hovedrollen i dette fire-fem timer lange eventyret, som tar plass femten år etter hendelsene i Black Flag. Adewale har tatt eden og gått inn i snikmorderne sine rekker. Ikke uventet har han tatt en sterk posisjon mot den stadig økende slavehandelen som preger regionen, og tatt opp kampen mot dem som truer enkeltmenneskets frihet. Dette er også grunnmuren i spillet.

Selv om hovedhistorien strengt består av de samme snik-og-lytt-oppdragene, er sideoppdragene mye mer engasjerende. Dine oppgraderinger denne gang er avhengig av hvor mange slaver du frigjør. Disse kan du gi friheten på mange måter. Enten om du frigjør plantasjer, hjelper dem i Port-au-Prince eller overtar slaveskip. Jeg opplevde at dette var i større grad mer engasjerende enn det å samle jern og treverk i Black Flag, og det var en følelse av fullførelse jeg fikk.

Sterk moralisme

Freedom Cry tilbyr et større narrativt historisk blikk enn det Black Flag ga, og i mange tilfeller er det nesten hjerteskjærende å være vitne til dette mørke kapittelet i verdenshistorien. Kontrastene mellom den pragmatiske Adewale og den bekymringsløse Edward i hovedspillet utmerker seg med en gang. Hvorav Edward sin identitet var preget av humor og et positivt blikk på livet, er Adewale en humørløs pessimist. Dette er ikke noe negativt, tvert om. Forståelse for Adewale sine handlinger og oppførsel er hele tiden begrunnet i handlingen, og han er sterkt og godt fremstilt i henhold til hva historien prøver å formidle.

I likhet med de fleste tilleggspakker går Freedom Cry ikke langt fra hovedspillet når det gjelder spillbarhet og grafikk. Har du spilt Black Flag vil du ikke ha noen problemer med å gå inn i Freedom Cry. Noe ekstra utstyr er puttet inn, blant annet en svært tidlig variant av en hagle som Adewale har tilgjengelig i arsenalet sitt. Vanskelighetsgraden har også økt, og de fleste skipene i spillet seiler ikke alene lenger. Noen av disse skipene som seiler rundt Haiti er slaveskip som man må være forsiktig med, siden kun få kuler vil være nok til å ta livet av noen uskyldige slaver stuet ned på akterdekk.

Slaveriet er som nevnt selve hovedtemaet i denne utvidelsen. Jeg må innrømme at det er få spill som har gitt meg mer motivasjon enn nettopp denne tematikken. Det er mye mer givende å fange en slaveeier som prøver å fange en flyktende slave enn det er å fange en kurier. Å frigjøre en plantasje føles mye bedre enn å erobre et kystfort eller jakte på skattejegere. Alt Adewale gjør føles mer rettferdig enn det Kenway noen gang gjorde, og det er tydelig at Ubisoft har lyst til å utfordre oss i større grand enn bare å underholde.

Tilbake til Karibien

Det er mye å elske med denne tilleggspakken. Det er et mer voksent innhold som møter oss i Freedom Cry, og den litterære settingen føles mye mer virkelig og involverende enn tidligere. Dessverre er det fortsatt en del småfeil og upolerte områder som gjør at helhetsinntrykket svekkes. Det er ikke noe revolusjonerende eller noe særlig annerledes som blir gitt oss. Det er en bedre hovedperson og en sterkere historie og noen ekstra våpen puttet inn i dette fem timer lange eventyret. For oss som virkelig nøt tiden sammen med Karibens sjørøvere er dette veldig godt påfyll og en historie vel verdt å oppleve.