Skuffelse er en kjip følelse å kjenne på, spesielt når forventningene har bygget seg opp i flere år. Castlevania: Lords of Shadow var et spill som tok meg på senga. Det var et stort og variert eventyr med en perpleks og til tider sjokkerende historie. Det var en ny og spennende begynnelse for den eldgamle Castlevania-serien, en begynnelse som blodfansen i utgangspunktet var veldig kritiske til. Jeg falt fort for det God of War-inspirerte spillet, og det ble en aldri så liten personlig favoritt. Det er farlig for en anmelder å ha for store forventninger, men det var umulig etter det første spillet. Derfor er det tungt og måtte fortelle at Lords of Shadow 2 ikke er det spillet jeg hadde håpet på.

Med alt som skjedde i de forrige spillene har Lords of Shadow 2 virkelig sjansen til å vise hva mørkets pris er laget av. Dracula har sovet i over tusen år og våkner til utsikten av biler og høye skyskrapere utenfor hans massive slott. Verden er ikke slik den en gang var. Han er tappet for alle krefter og erkerivalen Satan vender snart tilbake, sterkere enn noensinne, for å ta sin fryktinngytende hevn og ødelegge jorden. Historien er enkel og uten de store overraskelsene. Jeg klarer ikke å unngå og føle at det enorme potensialet er dårlig utnyttet, og det føles som om manusforfatterne hadde en kul idé, men ingen peiling om hvordan det skulle utspille seg.

Gabriel Belmont er en trist figur. Han gikk fra å være Guds trofaste tjener i kampen mot ondskap, men endte poetisk opp med å bli den ondskapen han sverget å ødelegge. Han mistet alt han tidligere holdt kjært, og er nå forbannet med udødelighet. Han kjemper konstant mot den iboende ondskapen og streber etter godhet, men problemet er at man ikke klarer å bry seg om Dracula, ei hans indre kamp. Historien er uengasjerende og fryktelig langsom. Det er så mange distraksjoner som gjør at man glemmer hele det tåpelige plottet og fremfor å fortape seg i historien, forviller man seg ganske bokstavelig bort i den massive verdenen.

Den største skuffelsen er utvilsomt settingen. Om du trodde at du skulle få boltre deg i en moderne verden med forskremte innbyggere tar du nok feil. Den moderne verdenen som vi får utforske består av tomme mørke bakgater, forlatte bygninger og kloakker. Atmosfæren fordufter, og det føles litt som jeg spiller en forvridd versjon av Devil May Cry. Heldigvis tar historien vel så mye plass i slottet til Dracula, og det er her magien kommer tilbake. Det gotiske slottet er nydelig og detaljert. Jeg traverserer gjennom nakne katedraler og mørke huler. Plutselig vender den middelalderske atmosfæren fra Lords of Shadow tilbake. Det er rett og slett herlig.

Spillet føles som forgjengeren massivt, men denne gangen er det ikke like lineært. Verdenen føles mer åpen og det er lett å gå seg vill. Gater og bygninger overlapper hverandre, og plutselig har man gått i ring. Det er lett å forville seg, men det føles som en lettvint måte å gjøre spillet lengre på. Skjulte skatter og hemmeligheter ligger strødd overalt, så om man finner en alternativ rute å utforske så gjør man mest sannsynlig det. Litt for ofte ender man bare opp med å kaste bort masse tid på å finne noen få ubetydelige samleobjekter.

Lords of Shadow 2 er en oppfølger som biter over mer enn den klarer å tygge. Istedenfor å bygge på hva som gjorde forgjengeren bra, som et dypere kampsystem og bredere utforskning, introduserer de nye elementer som dessverre ofte gjør mer skade enn godt. Sniking er noe helt nytt som først og fremst foregår utenfor det massive slottet. Jeg har ikke noe imot sniking, men i dette tilfellet det er dårlig gjennomført og hører ikke hjemme i Castlevania-universet. Snikingen består hovedsakelig av å transformere seg om til en rotte, ja du hørte riktig, kaste flaggermus på fiender og gjøre seg om til en sky av støv. Det er simpelt og konstruert i den grad at det er én spesifikk metode for å komme seg videre. Det er ikke rom for kreativitet og man må pent overgi seg til hvordan oppdraget var ment for å bli gjennomført.

Dette er roten til spillets aller laveste punkt: et fryktelig irriterende møte med en boss som øyeblikkelig dreper deg om du gjør feil. Snikemekanikken fungerer ikke og man kan bruke alt fra minutter til timer på å klare det urettferdige oppdraget. Man ender opp med å dø ufattelig mange ganger, og den lange lastesekvensen som oppstår når man dør bare blir mer irriterende for hver gang.

Likevel, alt er ikke så forferdelig som det kanskje høres ut som. Mesteparten av spillet foregår i kampens hete og her fungerer spillmekanikkene mye bedre. Spillet er vanskelig og kaster et loss av fiender i alle størrelser mot deg. Det er tilfredsstillende å blokkere angrep med skarp presisjon og deretter utløse en grasiøs voldsballett. Kampsystemet fungerer mye bedre denne gangen, og man har tre vidt forskjellige våpen til disposisjon. Blodpisken har godt rekkevidde og fungerer ypperlig mot større grupper fiender. Void Sword er et glødende blått sverd som overfører liv fra fiendene til deg, og Chaos Claws gjør massiv skade på kort distanse og ødelegger skjold.

Bosskampene er nok et høydepunkt i spillet, og dem er det heldigvis mange av. De ser alle estetisk nydelige ut og kampene mot dem er lange, kreative og ikke minst utfordrende. Lords of Shadow 2 er på sitt aller beste når man møter den skrullete Toy Maker, og deretter blir dratt inn i et nydelig visualisert interaktivt puslespill, etterfulgt av en variert bosskamp. Dette er hva Lord of Shadow 2 burde vært: Kreativt og interessant. Jeg nyter dette lille segmentet og koser meg så lenge det varer.

Lords of Shadow 2 ble ikke den slutten jeg hadde håpet på. Det føles usammenhengende og uferdig, og det er så skuffende når Mercury Steam allerede har vist at de klarer å lage et veldig godt spill med langt færre ressurser til disposisjon. Lords of Shadow var en flott overraskelse, et spill som fikk vampyrserien tilbake i dagens lys. Oppfølgeren derimot mangler en tydelig visjon og sender serien tilbake i graven. Spillet har sine høydepunkter med gode bosskamper og vakker gotisk stil, men i dette 20 timer lange eventyret holder det dessverre ikke. Jeg irriterer og kjeder meg mer enn jeg morer meg, og med ingen historie til å drive meg framover blir det slitsomt i lengden. Draculas eventyr ender altså her. Skuffelsen er stor.