Jeg husker godt mitt første møte med Demon’s Souls og Dark Souls. Tror aldri jeg har vært så frustrert og irritert på et spill noensinne. Jeg skrudde av konsollen i sinne flere ganger for å roe meg ned, før jeg fem minutter senere skrudde den på for å prøve igjen. I det ene sekundet ville jeg kaste kontrolleren ut vinduet, mens i det andre følte jeg en enorm euforisk glede. Det var en karusell av følelser som ble eksponert i løpet av korte tidsrom, og når jeg spiller Dark Souls II forstår jeg enda bedre hvorfor jeg elsker disse spillene. Disse følelsene her, de har jeg virkelig savnet.

Dark Souls. Det er vel det vanskelige spillet, er det ikke? Jeg vil tørre å påstå at de fleste har hørt om Dark Souls. Det vanskelige og utilgivelige spillet som slår deg ned bakfra, og sparker deg mens du ligger nede. Souls-serien er elsket og hatet for sin vanskelighetsgrad, og derfor var det til stor uro for fansen når spillserien fikk en ny sjef som ville ta spillet i en ny retning.

Til fansens store forskrekkelse skulle spillet bli mer tilgjengelig, og det ble tolket som at spillet skulle bli lettere. Spillet har blitt enklere å komme inn i, med eksplisitte retningslinjer i begynnelsen og en mer progressiv vanskelighetskurve. Du får ikke en gigantisk boss slengt opp i fleisen før du så vidt har lært styringen, og det er helt greit. Det trenger ikke å være unødig vanskelig bare for å være vanskelig. Jeg har dødd utallige ganger og slitt meg i hjel med flere bosser, så jeg kan med trygghet si at oppfølgeren er like vanskelig som alltid.

Dark Souls II er et utilgivelig spill, men det er aldri urettferdig. Det er alltid min egen feil når jeg dør, og det er det som gjør denne serien så minneverdig som den er. Du må ikke være et supermenneske for å spille Dark Souls, tvert imot,  men du må kunne dra lærdom av feilene dine. Hvert dødsfall gir deg et nytt hint om hvordan du kan overkomme utfordringen neste gang. Lær fiendens angrepsmønster, vit når du skal blokkere og når du kan slå. Man tilpasser seg fort verdenen i Dark Souls, det er nesten litt fascinerende hvilke tentative tiltak man tar. Skjoldet er alltid hevet og jeg ser alltid bak meg. Farer lurer overalt, enten det er monstre, rullende steiner, fallemmer eller kjøttetende skattkister. Dark Souls belønner den varsomme og tålmodige, om du er impulsiv og utålmodig vil du bli disiplinert den vanskelige måten.

Dark Souls II foregår i samme univers som forgjengeren, men en del tid etter hendelsene i det første spillet. Du spiller en stemmeløs og forbannet skikkelse som har blitt sendt i eksil til et mystisk land kalt Drangleic. Forbannelsen kommer til å spise opp menneskeheten din og råtne deg innvendig og utvendig, men det finnes en måte å bryte forbannelsen på. Du må jakte på fire mektige sjeler, og kun da er du mektig nok til å bryte forbannelsen og lære sannheten om Drangleics fall.

Det jeg elsker med Souls-serien er hvor kryptisk og subtil den er i forhold til historie og mytologi. Her er oppfølgeren intet unntak. Det er ikke nødvendig å vie historien en eneste tanke, men for deg som ønsker er det et hav av rike og som oftest triste historier. Beskrivelser på gjenstander forteller om den snodige verdenen du befinner deg i, og karakterene du støter på har som regel noe relevant å si, selv om de ofte snakker i gåter. Du får et flust med fragmenter av diverse historier, og det er opp til deg om du ønsker å flette dem inn i en sammenhengende historie.

Kampsystemet er helt klart veldig gjenkjennelig, om man har spilt de tidligere spillene. I mine øyne er kampsystemet helt perfekt; det er enkelt å lære, men vanskelig å mestre. Det er ingen form for komboer eller lignende, men kompleksiteten i kampsystemet ligger i timing og posisjonering. Nøkkelen til suksess ligger i å lese fiendens angrep og finne ut når de er sårbare for motangrep. Man dør, mister sjelene man har samlet (valutaen i spillet), havner tilbake til bålplassen og alle fiendene man drepte vender tilbake. Så prøver man på nytt. Dette er essensen i Dark Souls II.

Den virkelige testen ligger utvilsomt i spillets mange og varierte bosskamper. Mange av dem virker uslåelige til å begynne med, helt til man slår dem og de ender opp som vanlige fiender senere i spillet. Det er virkelig en god følelse når man endelig klarer noe man har slitt med. Desto vanskeligere utfordringen har vært, desto større er gleden man føler etterpå.

En ting som gjør Dark Souls II vanskeligere enn forløperen er det faktum at helsebaren din krymper hver gang du dør. Den slutter å minke når den når halvparten av din maksimale helse, men effekten kan bli reversert om du gjør deg selv til menneske igjen ved å bruke en sjelden gjenstand kalt, human effigy. Jeg er litt usikker på om jeg liker denne nye mekanikken. Det gir en ny dimensjon i vanskelighetsgraden, men det føles litt unødvendig. Det hjelper heller ikke at gjenstandene man trenger for å få fult liv igjen er svært sjeldne. Noe som derimot gjør spillet lettere igjen er at noen fiender forsvinner fra kartet om man dør ofte nok, eller dreper dem nok ganger.

Områdene du utforsker er visuelt vakre og distinkte. Grafikken har utvilsomt blitt penere siden forgjengeren med gode lyseffekter og partikler, men det er langt ifra det peneste spillet på konsoll rent grafisk. Atmosfæren spillet klarer å skape derimot er nærmest uslåelig. Hvert område har egen estetikk, fiender og skjulte hemmeligheter. Hele universet er mesterlig konstruert og ikke minst massivt. Det er så mye innhold i dette spillet at jeg oppdager nye hemmeligheter og nye veier hver eneste gang jeg spiller, selv om det var en område jeg trodde jeg hadde klarert tidligere.

Hvor man velger å gå er helt opp til en selv. Det finnes ikke en rute som er ”riktig” i den forstand, men noen områder er helt klart mer passende enn andre med tanke på hvor sterk karakteren din er. Sitter man fast på en vanskelig sjefsboss kan man dra til et annet område å gjøre fremskritt der. Mulighetene er mange, og det er helt opp til deg hvordan du velger å utforske Drangleic, men tro meg, med så mange hemmeligheter og skjulte gjenstander har du lyst til å utforske alt sammen.

Det er enklere å koble sammen disse områdene ved hjelp av et hurtigreisesystem som lar deg teleportere til hvilket som helst bonfire man har besøkt tidligere. Det var en idé jeg i utgangspunktet var skeptisk til, da jeg følte at litt av sjarmen i Dark Souls var at man hele tiden måtte springe gjennom fulle områder bare for å besøke et annet. Det betydde mer omfattende utforskning og man lære området utenat. Nå som det er sagt ønsker jeg denne funksjonen hjertelig velkommen. Den lar deg utforske det massive universet mer effektivt og den sparer deg for masse tid.

Dark Souls II er et massivt spill, mye større enn sin forgjenger. Til tross for å ha nedlagt utallige timer i dette spillet tar innholdet aldri slutt. Spillet kommer til å utfolde seg med tiden, når alle spillets hemmeligheter er blitt oppdaget og delt. Jeg kommer til å fortsette å spille Dark Souls II i lang tid fremover, jeg er rett og slett helt hekta. Det er noe tiltrekkende og pirrende med det mystiske, vage og subtile universet From Software har skapt, og jeg føler en trang for å utforske alle dens hemmeligheter.

Du kommer til å føle et vanvittig rus av glede og mestring, og du kommer til å bli fryktelig frustrert i løpet av din lange og krevende reise gjennom Drangleic. Du kommer til å dø ufattelig mange ganger, men de små øyeblikkene, de korte glimtene av lykke og gledesrus, de veier enormt, og disse følelsene klarer bare Dark Souls å mane frem.