Etter annonseringen under E3 i 2012 tok det ikke lange stunden før Watch Dogs ble messens store snakkis, og det har dermed vært knyttet skyhøye forventninger til det ambisiøse actionspillet de siste årene. Det altomfattende fokuset på hacking av omgivelsene så ut til å være et friskt pust i sandkassesjangeren, og tematikken rundt et heldigitalt samfunn og de medfølgende problemene virket som et godt utgangspunkt for spillets historie.

Til tusenvis av spilleres store skuffelse viste det seg imidlertid at fjorårets opprinnelige slippdato ble droppet til fordel for et nytt lanseringsvindu denne sommeren, noe som på tross av den ekstra ventetiden har vist seg å være til spillets beste. Watch Dogs er nemlig et av de mest underholdende spillene den nye konsollgenerasjonen hittil har å by på.

Hevntokt og konspirasjoner

I Watch Dogs tar man på seg rollen som Aiden Pearce, en hacker som i etterkant av et feilet oppdrag blir forsøkt drept av menneskene han tidligere arbeidet for. Historien dreier seg i korte trekk om å avdekke konspirasjonen bak det digitale nettverket som brer seg utover fremtidens Chicago, og å hevne Aidens avdøde niese i samme slengen. Dette viser deg imidlertid å være lettere sagt enn gjort, ettersom mengder av hindringer må hanskes med underveis. Etter kort tid blandes et bredt spekter av fargerike karakterer inn i den hevnlystne hackerens agenda, og det legges dermed grunn for en lang og krevende ferd som tar slutt etter drøyt tjue timer.

Dessverre er ikke Watch Dogs noe å skrive hjem om historiemessig, ettersom kjernen av fortellerteknikken er både klisjéfylt og relativt generisk. Spillet har dessuten for vane å spore av med unødvendige sidehandlinger som ikke tilfører noen form for substans til historien, og det er heller ikke til å komme unna at spillets hovedperson er rimelig ansiktsløs og kjedelig. Den spennende tematikken rundt overvåkning og privatliv er på sett og vis ivaretatt gjennom evnen til å profilere menneskene i byen, og historien fungerer som et greit rammeverk for spillets hovedoppdrag, men dette er ikke nok til å redde Watch Dogs fra å være en mangelfull affære rent fortellerteknisk.

Omfattende og innholdsrikt

Heldigvis får man raskt frie tøyler til å utforske spillets skildring av Chicago, noe som er en av spillets desidert største styrker. Den høyteknologiske storbyen er nemlig umåtelig detaljert, og byr i tillegg på det mest levende bybildet jeg noen gang har sett i et sandkassespill. Det er dessuten flust med aktiviteter å bryne seg på, som varierer fra sideoppdrag og overdådige minispill til fanging av forbrytere og hacking av nettverksstasjoner. Utvalget av kjøretøy som tas i bruk for å traversere verdenen i Watch Dogs er minst like omfattende; her finner man ulike typer biler, motorsykler og båter, alle med sine unike styrker og svakheter.

Måten disse fremkomstmidlene håndteres på er derimot ikke like imponerende. Misforstå meg rett, det er absolutt ikke vanskelig å kontrollere kjøretøyene i Watch Dogs, men kjørefysikken er likevel på den stive siden og føles en smule seig og unaturlig. Dette er særlig fremtredende i spillets biljakter, der brå svinger og hyppige krasj forekommer oftere enn ellers. Det kunne med andre ord vært lagt mer arbeid i spillets kjørefølelse, særlig med tanke på at fremkomstmidler er av ypperste viktighet i såpass store sandkasser.

Spillmekanikkene som ligger til grunn for gameplayet i Watch Dogs er på den annen side bunnsolide. Man har som oftest muligheten til å velge sin egen tilnærming til ulike situasjoner, være det hektiske skuddvekslinger eller taktisk sniking. Felles for disse er at hacking åpner for kreativ bruk av gjenstander i omgivelsene. Vil du leke Rambo kan du for eksempel heve eller senke plater som kan brukes som dekning, mens en mer snikeorientert spiller har sjansen til å merke fiender med overvåkningskameraer eller aktivere elektroniske duppeditter som en avledning. Det er et fritt og dynamisk system som lar deg eksperimentere med ulike fremgangsmåter, og på denne måten står Watch Dogs absolutt igjen som en suksessoppskrift hva gameplay angår.

Det er imidlertid en del å utsette på oppdragsstrukturen, som til tider kan være en fremtredende frustrasjonskilde. Enkelte av oppdragene preges nemlig av tvilsomme designvalg som ikke gir mening i kontekst med den overhengende historien, noe som skaper mer frustrasjon enn underholdningsverdi. I disse tilfellene er det som regel strenge begrensninger som er syndebukken, der man ofte må starte på nytt om man ikke følger oppskriften til punkt og prikke. Det er verdt å nevne at dette problemet nesten utelukkende er forutsatt enkelttilfeller, men det er likevel forstyrrende i et spill der frihet er et sentralt element.

Sømløs netthacking

Watch Dogs inkluderer også en flerspillerdel, som på mange måter fremstår som en del av spillets enspiller. De to modusene er nemlig nøstet sammen på en sømløs måte, noe som åpner for intense konfrontasjoner uten forstyrrende lasteskjermer eller liknende avbrekk. I praksis fungerer dette som en nervepirrende form for gjemsel, der en hacker får i oppgave å stjele informasjon mens motparten desperat forsøker å stoppe ham. Dette opplegget er både dynamisk og spennende, og kombinert med spillets mer tradisjonelle flerspillermoduser – nærmere bestemt bilkappløp, Capture the Flag og en modus der man får bevege seg fritt sammen med opptil syv andre spillere – har Watch Dogs mengder med innhold å by på over nettet.

Den sømløse flerspilleren går heller ikke på bekostning av spillets grafikk, som er en fryd for øyet uavhengig av spillmodus. Teksturer og skyggelegging er kanskje ikke like detaljerte som enkelte andre moderne utgivelser, men dette gjøres opp for av silkemyke animasjoner, vakre lyseffekter og detaljrike figurmodeller. Særlig imponerende er spillets vind- og væreffekter; trær og busker beveger på en naturlig måte som er i tråd med omstendighetene, og regneffektene er noe av beste jeg har sett på konsoll. Tatt i betraktning at spillet opprettholder en stabil bildefrekvens hele veien gjennom er dette et av de mest imponerende spillene hittil i år fra et teknisk ståsted.

I tillegg til et vakkert visuelt bilde kan Watch Dogs skilte med et svært realistisk lyddesign. Det er lite å utsette på lydeffektene knyttet til kjøretøy, fottrinn og våpenskudd, samtidig som musikk ofte brukes som et stemningsbyggende element i de mer intense hovedoppdragene. Stemmeskuespillet er dessuten helt upåklagelig, noe som nesten gjør dialogen mer interessant enn selve historien i spillet.

En bunnsolid sandkasseperle

For å oppsummere vil jeg si at Watch Dogs er et av årets hittil beste spill. Muligheten til å manipulere omgivelsene til sin fordel gir de ulike spillestilene en ekstra dimensjon, og kombinert med spillets bunnsolide grunnmekanikker legges det til rette for et vanvittig underholdende actionspill. Skildringen av fremtidens Chicago er i tillegg svært levende og troverdig, samtidig som den unike flerspillerdelen gir spillet ytterligere holdbarhet i tillegg til den fyldige historien. Kjørefysikken er riktignok i overkant stram, og oppdragsstrukturen er til tider ganske klønete, men disse problemene er som oftest forutsatt enkelttilfeller og kan dermed ses gjennom fingrene med mesteparten av tiden.

Watch Dogs står dermed igjen som et strålende actionspill som på mange måter innfrir de skyhøye forventningene Ubisoft bygget opp i forkant av spillets lansering.

Watch Dogs er utviklet av Ubisoft Montreal og utgitt av Ubisoft. Spillet ble sluppet til PlayStation 4, Xbox One, PlayStation 3, Xbox 360 og PC 27. mai, mens en Wii U-versjon skal slippes denne høsten.