Blåskjell, bananer og sopp høres kanskje for noen ut som en lite appetittlig forrett, mens det for Mario Kart-seriens mange og trofaste fans høres mer ut som uunnværlige elementer i en av deres mest elskede serier. I over tjue år har vi fått sitte bak rattet i kjøretøy på sopprikets mest fantasirike veier, og disse veiene har sjeldent ført til lite annet enn pur glede og spillmagi.

Dette gjelder definitivt også for det åttende spillet i serien, som har det særdeles passende navnet «Mario Kart 8». Den virkelig store nyheten denne gangen er antigravitasjon, noe som har gitt utviklerne mulighet til å virkelig være kreative med banedesignet. I et øyeblikk har du hjulene plantet trygt på bakken, før du i det neste langs med en vegg som ditt underlag skyter ned parallelt med dine medspillere, som fremdeles ruller langs den noe mer konservative asfalten. Funksjonen finner ikke opp hjulet på nytt, men det åpner for flere alternative ruter til mål, og er en fin måte å gi Isaac Newton et klask i trynet på.

Når man er i antigravitasjonsmodus transformerer hjulene til noen slags sveveputer. Jeg forstår ikke helt vitenskapen bak denne teknologien, men om en dulter inn i noen motspillere mens man er i denne tilstanden får begge en ekstra fartsboost. Dette er også med på å utvide spekteret av taktikker man kan bruke når man spiller.

Selv om jeg definitivt er imponert over mulighetene antigravitasjonsfunksjonen tilbyr, legger man ikke alltid like godt merke til den når man kjører, ettersom kameraet alltid justeres slik at spilleren vises med riktig side opp. Dette er et interessant valg, for man skulle kanskje tro noe av appellen i denne funksjonen var å se de spektakulære måtene man pekte nese mot tyngdekraften, men man kan også se for seg at å se sin gokart snurre rundt langs alle skjermens kanter og hjørner ville vært en heller svimlende opplevelse, og det er derfor lett å skjønne valget utviklerne her har gjort. Dessuten får man se hver rundes høydepunkt med kameraet i all verdens spektakulære vinkler, og man får på denne måten falle pladask for tyngdekraftsmotsigelsene spillet serverer.

Nevnte høydepunktsrepriser kan sees i Mario Kart TV, som er tilgjengelig som et eget valg fra menyen. Her kan man se hva man vil fra tidligere race, spole fram og tilbake eller spille av genuint vakre øyeblikk i sakte film. Videre kan man velge hvilke spillere og hva slags hendelser man skal ha fokus på, og etter å ha klipt til lengde og innhold er du bare et par knappetrykk unna å ha en video, som viser hvordan du knuser mora di med et blått skjell på mållinja, opplastet til Youtube.

Som alltid er det ulike Grand Prix-cuper å prøve seg på, på ulike vanskelighetsgrader. 150cc, som fortsatt er den vanskeligste, føles raskere og mer utfordrende enn Mario Kart har gjort på lenge. Videre er det også mulig å velge fritt blant de 36 banene spillet tilbyr, eller å kjøre alene for å prøve å klokke inn den raskeste rundetida i verden. Battle-modusen er også med igjen, men denne gangen er det ikke spesifikke arenaer, for denne modusen, og man er nødt til å spille dette på spillets vanlige baner, noe som kan være litt skuffende siden disse ikke på noen måte er skreddersydd denne typen bruk.

Dersom man ikke har venner, eller har for mange til at det holder med lokal firespiller, kan man med enkelthet bevege seg til nettbasert spill med sine nærmeste og de litt mer fjerne bekjentskaper. Det fungerer glatt å komme inn på en tilfeldig server, og trenger ikke mer enn et minutt eller to fra man skrur på konsollen, til man er tilkoblet all verdens Mario Kart-eksperter med ubehagelig gode ferdigheter. Overraskende nok fungerer det like godt å finne venner som også er online og bli med i samme løp som de spiller i, gitt at det fremdeles er plass.

Faktisk fungerer dette såpass godt at det nok må være blant de mest sømløse nettløsningene jeg har vært borti. Det eneste minuset her er mangelen på stemmechat når man spiller. Funksjonen er integrert i lobbyen sammen med venner, men man kan ikke benytte dette når man kjører. Dette er sikkert gjort for å bruke all nettverkshastigheten på å gjøre spillopplevelsen så jevn som mulig, men likevel en litt irriterende mangel.

Muligheter for å skape sine egne turneringer er også til stede over nett, og det blir i dette tilfellet opprettet et eget samfunn for denne turneringa på Miiverse. Her samler man opp poeng fra race til race, og vinneren blir den som har kjørt best over lengre tid, og det blir virkelig gjevt å være den beste, enten det er sammen med sin egen vennekrets, eller om det er i ei turnering for verdens Monty Python-fans.

Banene er denne gang av ypperste klasse, crème de la crème. Flere av disse ble momentant noen av mine personlige favoritter, og jeg har i løpet av mine nesten 30 timer med spillet kjørt opp (og ned) en foss, gjennom en flyplass og i et slags konsertlokale drapert i LED-lys. De nye banene er altfor spektakulære og varierte til at jeg kan velge én som min favoritt, men kvaliteten ligger på et generelt svært høyt nivå. Også banene som er hentet inn fra eldre spill har fått noen justeringer, blant annet er det lagt til flere antigravitasjonsfelt så vel som det selvfølgelige laget med HD-lakkering.

Selv om jeg som sagt er veldig fornøyd med det brede og varierte utvalget baner, kan jeg ikke meddele en like sterk entusiasme for karakterene en kan spille som. Den vanlige truppen bestående av Mario, Luigi, Peach, Bowser og Toad er så klart spillbare, og det er noen litt mer obskure karakterer som også fungerer fint, som Lakitu, Shy Guy og Koopalingene, som denne gangen er nykommere. Problemet er at mye av karakterutvalget blir fylt opp av baby-versjoner av andre karakterer, og det må være lov å spørre seg om vi egentlig trenger verken Baby Rosalina eller Baby Daisy. Den nye kreasjonen Pink Gold Peach er også en uforståelighet. Det kan da virkelig ikke være nødvendig å fylle opp spillet med ulike versjoner av andre karakterer, versjoner som ikke engang har eksistert i andre spill. Ville det ikke vært stiligere med gamle kjenninger som Dry Bones eller Wiggler fikk dukke opp igjen, eller om nyere bosser som Hisstocrat eller King Caliente fikk sitte bak rattet?

Som i Mario Kart 7 på 3DS får man igjen bygge sin egen bil fra ulike deler, og alle karosseriene bærer preg av å være godt gjennomtenkte. Du kan, som på Wii, velge mellom både kart og motorsykkel, og det er denne gangen også lagt til firhjulinger som en tredje kjøretøyklasse. Alle disse er dekorerte med fiktive sponsorer hentet fra Mario-universet. Galaxy Airlines, 1-Up Racing og Mushroom Piston er bare noen av sponsorene man kan se påstemplet bilene og langs veien (og sistnevnte er tydeligvis også leverandør av stemplene i motoren til bilen «Tri-speeder»). Detaljene er mange og verdt hvert et blikk man kaster etter de mens man suser ned asfalten.

Fargerike biler og omgivelser, høy detaljrikdom og 60 heidundrende høydefinisjonsrammer hvert sekund gjør dette til en av de mest grafisk imponerende spillene jeg har spilt, ikke bare på Wii U, men også uavhengig av konsoll. Høy realisme er ikke nødvendigvis det beste alternativet, noe Nintendo beviser gang på gang. Det er noe eget med de glade fargene og den Pixar-aktige kvaliteten på enhver overflate og lyseffekt som nærmest skyter en varm, lodden sommerfølelse inn i blodet. Dopaminet våkner til liv, og barnlig glede følger etter.

Den herlige lettbeinte jazzmusikken som akkompagnerer motorrusen og den nevnte følelsen sammenlignbar med å ha pustet inn for mye bensinlukt, er med på å forsterke denne lykkefølelsen, og det er vanskelig, nesten umulig å unngå og nynne euforisk med på melodiene etter å ha hørt dem noen ganger. Noen er hentet fra tidligere spill, mens andre er helt nye komposisjoner. De har uansett (nesten) alle til felles en munter stemning, med unntak av enkelte baner satt i spøkelseshus, vulkaner eller i kjelleren til et ondt skilpaddemonster.

Mario Kart 8 er i mine øyne det beste spillet hittil i serien. Jeg vet enda ikke hvordan det vil overleve tidens tann, men jeg kan ikke huske å ha fått så mye glede fra noen av de foregående spillene i serien.  Formelen har utviklet seg over tjue år, og intet Mario Kart har vært så polert, så oppfinnsomt og komplett som denne nyeste installasjonen. Kanskje skal man ikke forvente mindre av en serie hvor spillene konstant bygger på seriens tidligere spill, men Mario Kart 8 leverer akkurat hva det skal, om ikke enda litt mer.