Bungie beskriver Destiny som spillet ”de alltid ønsket å lage”, og når jeg tenker meg om er egentlig et prosjekt som Destiny noe jeg alltid har drømt om å få spille. Bungie forandret spillmediet med deres hjertebarn Halo, og akter med Destiny å skape en revolusjon. Destiny skal bli et gigantisk univers, med flere utvidelser hvert år, samt oppfølgere med årlige mellomrom. Universet og historien skal utbroderes i ti år fremover, med ukentlig nytt innhold, og nye grunner til å besøke Destiny-universet jevnlig. Per dags dato er Destiny et nydelig visuell perle, men den føles hul og monoton, og er på en måte et slags offer for deres store fremtidsplaner.

Onde krefter er i oppmarsj og har konsumert store deler av det kjente universet. Menneskeheten er under konstant angrep fra fiendtlige raser som ønsker å utrydde oss for godt. Heldigvis blir menneskeheten beskyttet av en urgammel og mytisk skikkelse kalt the Traveler, som svever over menneskehetens eneste trygge by og holder ondskapen på en armlengde unna.

Du spiller en guardian, en av mange håndplukkede voktere som skal beskytte menneskeheten og bekjempe ondskapen som truer. Historien føles veldig kjent, og gjennom de seks timene det tok å gjennomføre historiedelen ble jeg aldri nevneverdig investert i den heller. Den forklarer tilnærmet ingenting om hva som skjer og hvorfor, men den fungerer som en grunn til å nedslakte de tusenvis av fiendene man møter på veien. Karaktergalleriet er knøttlite, for å si det mildt, og de få skikkelsene man møter på veien har man glemt navnet på kort stund i ettertid.

På skolen lærer man i norsktimene at en historie tradisjonelt sett skal ha en klar begynnelse, midtdel og en slutt. I Destiny så har man en begynnelse, men resten mangler. Den mangler de skikkelige høydepunktene og tydelig dramaturgi. Historien mangler en skikkelig oppbygning og de episke høydepunktene uteblir. Bungie har skapt en nydelig verden, men historien som skal omdreie dette universet er knotete strukturert, og mangelen på en antagonist merkes. Den eneste karakteren verdt å nevne er vår egen personlige kompanjong kalt Ghost.

Det er den denne rubikskub-lignende roboten som forvalter historien underveis, men den er en fargeløs kunstig intelligens, og den innehar ikke den samme sjarmen som for eksempel Cortana i Halo-spillene. Det er selveste Game of Thrones-yndligen Peter Dinklage som er stemmen til denne figuren, men som resten av spillet mangler han karisma og energi. Dialogen er heller ikke nevneverdig imponerende med lignende fraser som: «an evil so dark it despises other evil», og «I don’t have time to explain why i don’t have time to explain».

Bungie har i mine øyne aldri vært de beste på historiedelen i sine spill, og det er helt greit, men med Destiny som skal vare i ti år er jeg litt bekymret. Historieoppdragene er repetitive av natur, og omfatter som regel at man skal drepe horder av fiender mens Ghost hacker seg inn i en database eller åpner en dør. Først skal man utrydde svakere fiender, helt til man har bygget seg opp til ”sjefsbossen” som man avslutter oppdraget med. Oppdragsstrukturen er simpel og sjelden uten variasjon. I lengden blir det for tendensiøst, og jeg føler at jeg gjør det samme oppdraget på nytt og på nytt.

Repetisjonen er kanskje ikke så plagsom i begynnelsen, for det er enkelt å bli bergtatt av den vakre visuelle verdenen som Bungie har skapt. Man merker at det er store produksjonsmidler bak, og det som er av innhold i Destiny er polert. Universet virker så stort, og det er det jo, men det føles tomt. Hver planet tilbyr de samme oppdragene, og den eneste egentlige forskjellen på Venus og Mars er det visuelle landskapet og fiendene som bor der. Likevel, til tross for kjedelig repetisjon, er Destiny ofte innmari gøy, og potensialet som dette beistet besitter er stort.

Som skytespill er Destiny noe av det gøyeste jeg har spilt. Skytemekanikkene fungerer helt utsøkt med responsive kontrollere, og nærkamp-angrepene er mer tilfredsstillende enn noen gang. Når man lager en figur velger man helt selv hvordan den skal se ut, og man velger også hvilken klasse man skal være, og basert på hvilken klasse man velger får man ulike spesialangrep. Her slår RPG-elementene inn for alvor, og man kan forme karakteren med ulike styrker og svakheter i henhold til talenttreet man utvikler underveis. For meg var Hunter den mest tiltalende klassen, som gjenkjennes med deres hetter og lange kapper. Alle klassene; Titan, Hunter og Warlock kan bruke de samme våpnene, og den eneste egentlige forskjellen ligger på utseende og spesialangrepene.

Hele tiden er jeg på konstant jakt etter nye våpen og utstyr, samtidig som jeg skyter alt som rører på seg fordi jeg vil ha erfaringspoeng til å gå opp et nytt nivå. Maks nivå, som er nivå 20, når man relativt hurtig, men det er da, ifølge Bungie, at det virkelige spillet starter. Da skal man gjenspille de samme oppdragene på vanskeligere vanskelighetsgrad for å få nye våpen og nytt utstyr som kunstig øker din egen level. Strikes er Destinys svar på dungeons eller instanser som man finner i spill som World of Warcraft, og man gjentar disse til det kjedsommelige til man er heldig nok til å få godt nok utstyr til å gjøre de samme oppdragene på enda vanskeligere vanskelighetsgrad for å få enda bedre utstyr. Grinding er greit nok i seg selv, men jeg liker ikke helt modellen de går for.

Helt vanlige fiender har en mulighet til å droppe utstyr, til og med eksotiske som er det mest sjeldne man kan finne. Problemet er at droppene skjer veldig sjeldent og tilfeldig. Når man gjør strikes er det ikke sjefsbossene som man har pumpet kuler i kontinuerlig for et kvarter som avgir utstyret, og det føles veldig antiklimatisk. Det er først når oppdraget er ferdig at man blir tildelt tilfeldig utstyr, og når man når et høyt nok nivå er det ikke dette utstyret man er på jakt etter. Jeg har brukt mesteparten av spilletiden min i Destiny på å få det beste utstyret for å utruste ham til raids som kommer denne uken, og selv om jeg begynner å bli lei av å gjøre de samme oppdragene for hundrede gang med fiender som tåler mer, er det gøy til en viss grad, spesielt når man gjør det med venner.

Man kan helt klart spille Destiny alene, og det fungerer helt fint. Men det er først når man skal bryne seg på det aller vanskeligste innholdet det krever at man spiller med noen på vennelisten sin. Å spille med venner og kommunisere med dem over voice chat gir helt klart den beste opplevelsen, men det er ikke et krav. Mens man traverserer planetene enten i oppdrag eller i utforskningsmodus støtter man jevnt og trutt på andre spillere, men man kan ikke kommunisere med dem.

Jeg savner en enkel form for chat, så man kan kommunisere med spillerne man møter på. I The Tower som er vår faste rasteplass kjøper man oppgraderinger og viser frem det kule utstyret man har fått. Bungie ønsker at man skal være stolt over karakteren vi har formet underveis, men det virker poengløst når man ikke kan kommunisere med andre spillere. Det er ingen grunn til å bli værende i The Tower etter at man har kjøpt det man trenger og levert inn oppdrag.

Å spille mot andre spillere i en PVP-setting er et greit tidsfordriv, og det er tidvis veldig gøy. Man har noen få moduser å velge mellom, men det er de samme man finner i Halo, Call of Duty og Battlefield. Jeg mangler et skikkelig incentiv til å gjøre det bra i disse kampene, og det faktum at belønninger blir tilfeldig gitt ut og ikke basert på ulike prestasjoner er underlig.

Bungie har skapt grunnmuren, men de mangler bygningen som skal stå der. Det er et ambisiøst prosjekt de har begitt seg ut på, men for øyeblikket har de bitt over mer enn de kan tygge. Destiny fremstår som vågalt og nyskapende, samtidig som det er veldig trygt og reservert. Det vil være et solid skytespill og det vil være like avhengig og vanedannende som et MMO, men det mangler utdypningen fra begge sjangrene. Destiny har unektelig mye potensiale, og jeg har ingen tvil om at det blir en stor suksess, men i sin nåværende form er Destiny et hult og monotont eventyr pakket inn i et visuelt nydelig skjell. Jeg liker Destiny veldig godt, men for øyeblikket er det et forglemmelig eventyr med lite å gjøre.