Det var på høy tid at regissøren bak et av mine favorittspill endelig kom på banen igjen med et nytt spill i samme sjanger. Jeg snakker da om Shinji Mikami som blant annet står bak spillet Resident Evil 4. Jeg har siden The Evil Within ble hintet om i 2012, og senere annonsert i april 2013, gledet meg stort og sett fram til en ny skrekkopplevelse i skikkelig Shinji Mikami-stil. Forhåpentligvis med større fokus på skrekk enn det vi har sett i de nyere Resident Evil spillene.

Beacon Mental Hospital

Handlingen i The Evil Within går kort og godt utpå at du, detektiven Sebastian Castellanos, er blitt kalt inn for å undersøke noen mistenksomme drap på det lokale sinnssykehuset «Beacon Mental Hospital», med sin partner Joesph Oda og Julie Kidman (Jennifer Carpenter). Du ankommer stedet, finner en del lik, ser på et overvåkningsopptak, uten å spolere noe, før man like etter på mystisk vis blir ender opp i en grotesk verden med all slags uhyggelige skapninger som venter på deg.

Jeg merker kjapt at det er en umiddelbar mørk og dyster stemning. Lik som henger fra taket, lik som ligger samlet i klynger og lik som regelrett er revnet opp og dradd ifra hverandre. Det er ikke spart på noe. Det er dermed tydelig at masse blod og gørr er noe Mikami og resten av designere finner interessant. Og det er absolutt ikke det siste man får se av dette.

Det er et stort fokus på sniking allerede fra første stund. Dette fungerer stort sett bra, selv om jeg tidvis hadde problemer med å vite når fiendene kunne se meg og ikke. Man får ofte muligheten til å plukke opp en flaske som man kan bruke til å avlede fiendene slik at du kan snike deg forbi, eller gjøre et snikeangrep. Likevel brukte jeg flasken lite til dette, hovedsakelig fordi fiendene var såpass forutsigbare at det var like greit å forstå ruten deres og deretter gjøre snikeangrepet.

Fra sniking til action

Det er imidlertid ikke bare sniking man støtter på. Enkelte ganger kommer man til områder med horder av fiender, ofte store, hvor det ikke er lagt opp til at man kan snike seg unna. Da må man ty til diverse våpen som pistol, hagle, rifle og armbrøst. Det er samtidig her et av The Evil Within sine problemer viser seg for fullt. Kontrollene kommer ofte i veien og kan gjøre spillopplevelsen til et rent kaos å ha «kontroll» over. Det er ikke spesielt lagt opp til å kunne navigere seg, skyte, kontre, og komme seg hurtig unna når kaoset hagler som verst.

Samtidig som alt dette skjer må man ofte inn i den relativt knotete menyen hvor man velger våpen som ikke pauser spillet, men heller fryser tiden betraktelig. Dette er noe som på sett og vis holder intensitet til spillet oppe. Her inne lager man også piler til armbrøstet sitt av utstyr som man finner gjennom spillet. Det er noe av det mer knotete og frustrerende systemet jeg har vært borti.

Man velger først armbrøstet, velger pilen man vil ha og deretter antall man vil produsere i samme meny. Vel å merke skjer dette i sanntid mens man som oftest blir jaget av enorme mengder fiender, eller når man har mindre tid. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg produserte feile piler og ble drept som konsekvens.

Det er også her inne man velger utstyr som gir deg liv. Dette tar, som de fleste andre handlinger ved hovedpersonen, unødvendig lang tid. Du må ta å stikke en sprøyte rolig i armen din når du egentlig så vidt har tid til å se bak deg. Det er kanskje ikke så ulogisk når man tenker over at han faktisk skal stikke seg selv med en sprøyte, men det har sine konsekvenser.

Det er som sagt en del sniking i spillet, og med dette lagt klart en del steder som man kan gjemme seg inni, som skap, kommoder og under senger. Tingen er at man instinktivt vil tenke at når disse dukker opp, at nå er det sniking som gjelder og det er fornuftig å ta i bruk disse. Vel som oftest står disse på steder hvor du definitivt ikke ønsker å snike, samtidig som at de er plassert for knotete til at du kan løpe til det når du har fiender etter deg. Men det er vel bra at det er for mye enn for lite antar jeg…

Lite hjelp

Det er nokså intuitivt å vite når man bør snike og når det ikke vil svare seg. Problemet er at spillet omtrent aldri gir deg noe hjelp på veien til hvordan man skal eller bør spille. De få tipsene som er, finner man på lasteskjermen etter man har dødd eller beveger seg videre til et nytt kapittel. Det er ved enkelte anledninger du står fast og ser gjenstander, dører, stier som du lurer på om det er mulig å gjøre noe med. Eneste måten å finne ut av det på, er rett og slett å gjøre det. Det er heldigvis ikke ofte dette problemet oppstår, men man merker at det er et tilstedeværende problem i starten.

Man vil også møte på noen små-statiske samtaler som føles litt påtvunget og unødvendig. Selv om man møter på partneren og Kidman et par ganger, klarer man ikke å knytte noen følelser til disse karakterene. De er der, men de er forglemmelige.

Sett vekk fra disse mindre problemene blir mesteparten skyggelagt i spillet sine mange fordeler.

Perfeksjonert nivådesign

Nivådesignet er fantastisk bra gjennomført med kreative og interessante kunstneriske utforminger. Man beveger seg gjennom trange korridorer i mørke og triste bygninger, sykehus, blodige sykehus, vegger dekorert med tarmer og innvoller, kloakker, kirkegårder, til åpne sletter i dagslys og til og med noen vannpartier. Det er med det er svært så variert spill som aldri føles kjedelig. Det er hele tiden noe nytt og spennende i vente, enten det er nye steder eller nye fiender.

Utformingen av fiendene er nesten et avsnitt for seg selv. Det er de vanlige «zombiene» som er trege og forutsigbare, men så har man mini bosser som man støtter på jevnt og trutt som aldri stopper å forbause. Man må da ta i bruk store deler av spillet sine elementer til å finne kreative metoder for ta ned disse fiendene på. Man vil så et par ganger møte på de store bossene. Det kreves som oftest en del feiling og forvirring før man knekker koden til å ta ned disse.

Flott grafikk

Grafikken hjelper svært godt til å skape stemning i spillet. Det er detaljrikt, med gode etterbehandlingseffekter, stabil bildeoppdatering og partikler som gir en rikere dybde i det visuelle. Det er også ganske kult at når du skyter fiendene i hodet, er det bare deler av hodet som faller av. Så du kan kjempe mot en zombie med et halvt ansikt!

Det er dog verdt å nevne at spillet kjører i såkalt «letterbox». Dette er ifølge utviklerne for å gi spillet en større innlevelse og at det skal føles mer som en film. Hvorvidt det fungerer er individuelt, men jeg syntes det var helt ok. På PC har man mulighet til å fjerne dette, men jeg ville frarådet det om man vil spille spillet slik det er ment å bli spilt.

Når man så kommer til slutten og står igjen med en rimelig stor bunke av spørsmål, avslutter spillet med mange av disse spørsmålene åpne og ubesvart. Dette var til dels utilfredsstillende. Jeg kan godt forstå at spillet kanskje ønsker at du skal danne dine egne tanker og ideer til spørsmålene som du ikke fikk svar på, men da burde disse vært litt normativt formulert, fremfor den deskriptive måten de fremstår som. Det som trolig er faktumet er at man blir nødt til å kjøpe seg «Season Pass» for å få svar på det historiedelen ikke svarte på. Litt sleip måte å tjene noen ekstra kroner på, spør du meg.

Et skrekkspill verdt å få med seg

Konklusjonen er at The Evil Within er et fantastisk godt skrekkspill med mellomstore doser av høyspent action. Enkelte partier av spillet vil gi deg frysninger gjennom ryggraden og holde nervøsiteten din oppe. Det er nok ikke like skummelt som Amnesia, ei heller like actionfylt som Resident Evil 5 og 6. Det plasserer seg et sted i midten av disse og pøser på med store mengder gørr/blod og groteske nivåer.

The Evil Within er skummelt. Det er forstyrrende. Det er grotesk. Du vil kveppe. Det er et skrekkspill, et overlevelsesspill av ypperste klasse. Jeg merker at det er mannen bak Resident Evil som står i front med ideene og handlingen. Historien er kanskje ikke den sterkeste, den prøver nok litt for hardt for å bli noe komplekst og innviklet, men drukner i sine egne ambisjoner. Det er ikke en dårlig historie, men den vil ikke gi deg tårer i øyekroken.

Det er ikke en spesielt enkel sak å rulle terningen på The Evil Within. Det har sine problemer og sin mindre gode historie, men med tanke på den helhetlige spillopplevelsen The Evil Within har gitt meg, spillbarheten, nivådesignet, fiendene, bossene, oppgraderinger, variasjonene, kunsten, frykten og grafikken for å nevne noe, sitter jeg igjen med en herlig følelse i magen. Det er også stor gjenspillingsverdi med «New Game +», så spillet holdes i live lenge etter du har fullført det første gangen.

Dette er et spill enhver Resident Evil-spiller bør få med seg og enhver spiller som vil prøve noe litt utenom det vanlige. The Evil Within er i mine øyne, årets hittil beste skrekkspill.