Det er få ting som preger en spillmåned mer enn når et spill fra Bethesda blir utgitt. Sysselsettingen går ned i arbeidsmarkedet og sykedagene går opp uken etter en lansering. I fem dager har undertegnende satt og spilt seg gjennom Fallout 4. Et eventyr som aldri tar slutt.

Realisme byttet ut med pastell og tegnet strekk.

“We travel, some of us forever, to seek other places, other lives, other souls.” – Anais Nin

Jeg går over de øde markene, over de siste minnene fra en verden som er langt vekke i både tid og historien. Foran meg er en stor ødemark, fylt av fiender, venner og alt i mellom. Det er både tide å redde verden, det er på tide med Fallout.

De første minuttene starter i 2077, kun noen minutter før ragnaroket som har lagt grunnlaget for serien starter. Her får du laget din egen karakter, velge kjønn og alt mulig annet, til og med ditt eget navn. Etter 10 minutter med en introduksjon som skal bygge opp din motivasjon til å utforske områdene rundt Boston er verden klar for dine føtter. Velkommen til Commonwealth.

Det første du legger merke er endringen av den grafiske identiteten til Fallout. Borte er den grå realismen og byttet ut med en mer tegneserieaktig preg av karakterene. Det er fremdeles like mørkt som det alltid har vært, men nå er det blandet med pastellfarget blod. Fallout har rett og slett blitt litt enklere enn hva det har vært. Det har blitt mer mainstream, mer satirisk og ved første øyenkast virker det som om det ikke utnytter denne  generasjon sine muligheter når det gjelder grafikk.  Det kan være så, men etter en kort tid spilling så bryr man seg ikke lengre.

Nå er det ikke lenger poeng som skal brukes, men perks. Hver av perksene har forskjellige krav til både nivå og skills. Som en kosekvens av dette har dialogmulighetene i stor grad forsvunnet. Jeg er storfan av New Vegas og mener at det er et av tidenes beste rollespill. En av grunnene til at jeg elsket dette splllet var at det faktisk fokuserte på å være et rollespill. Du kunne snakke deg ut av krevende oppdrag og det låste opp nye måter å nå målet på. I Fallout 4 er denne muligheten grundig kuttet ned på.  Det skyldes hovedsaklig at dialogmulightene er kuttet kraftig ned på og erstattet med et enklere system som låser hovedknappene til et svar som er kanskje ikke så opplagt hva egentlig betyr.

Med respekt for sine fans

Changing the world, one step at a time –Ukjent (adoptert av talløse selskaper)

I overgangen fra forrige generasjon til Playstation 4 har Bethesda utviklet et spill som har tatt hensyn til hva fans har skapt for serien. Den nye modusen med å bygge, beskytte og utvikle forskjellige bosetninger er inspirert og kopiert fra svært populære mods fans av New Vegas lagde. Det er også denne modusen som er den store tidstyven til spillet. Flere timer flyr forbi bare for å samle nok ressurser til å forsvare og skape nok sengeplasser til de som er under din beskyttelse. Hadde det ikke vært for at jeg utnyttet en liten glitch i spillet som ga meg valuta raskt hadde jeg aldri hatt muligheten til å bygge en bosetning midt i et kjernepunkt av ghouls for eksempel.. Enkelte folk vil elske denne modifikasjonen til spillet, og det er en genial måte å sørge for øke spillbarheten til spillet. Dessverre har spillet her noen irriterende bugs. Når jeg designerte mine innbyggere til å drive butikk forsvant de ofte etter kun noen dagers ansettelse. Andre ganger nekter de rett og slett å lystre mine befalinger.

På et tidspunkt fikk jeg et oppkall fra en av de minst 20 bosetningene rundt om i spillet. Jeg hadde plassert hovedbasen i Sanctuary Hills helt oppe i vestlige hjørnet av kartet, og brukt ressurser på å skape en festning der. Da jeg kom til bosetningen opplevde jeg 11 vanlige menn som var oversvømt av supermutanter og kun beskyttet av en enkel mitraljøse. Jeg følte at jeg hadde sviktet dem. Etter å slått tilbake supermutantene, med store tap, brukte jeg flere timer på å bygge en sikker festning for dem. Flankert av både flammekastere, lasermissiler og artilleri forlot jeg stedet etterpå, vitende om at nå var skjebnen i deres egne hender.

Bethesda er et selskap som respekterer sine fans, og jeg håper at videre utvidelsepakker vil fokusere også på dette med å bygge bosetninger. Det er liten tvil om at det er potensiale for mange andre modifikasjoner man kan bygge. Litt mer finpussing og det hadde vært perfekt.

Å skape sin egen historie

Traveling – it leaves you speechless, then turns you into a storyteller. – Ibn Battuta

Vinden slår ned i meg. Den varsler om en storm som er på vei, både metaforisk og fysisk. I det jeg har tatt mine skritt ut av hvelvet, og møtt ødelandet som engang var Boston treffer den radioaktive stormen meg. Jeg begynner å ta imot radioaktivitet fra skyene. Det evige beviset på at mennesket sine handlinger enda ødelegger sin fremtid. Jeg løper til nærmeste skjul. Under et metaltak er jeg trygg. Jeg venter,  jeg vet ikke på hva. Da stormen endelig har lagt seg stråler solen over slettene igjen er verden min igjen. Det eneste som står i veien er muterte kakerlakker, supermutanter, en million banditter og en mystisk organisasjon kalt The Institute.

Bethesda har blitt en behemoth i spillindustrien takket være sin unike evne til å balansere sitt konsept om total frihet med episke og intense scenarioer, og Fallout 4 er ikke noe unntak. I min jakt på sannheten og retttferdigheten rundt Boston opplever jeg hendelser og dialog som er skreddersydd for å skape et episk klimaks, tilpasset den historien jeg valgte å lage. I den grad er veldig lite fra hendelsene fra 10 år siden med å påvirke denne historien. Selvsagt er det noen gjesteopptredener og mindre roller her og der, men historien står sterk på sin egenhånd uten noen form for kjennskap til fortiden. Det er dessverre synd at det mangler så lite for å bli perfekt.

Et brev fra ruinene

No place is ever as bad as they tell you it’s going to be.” – Chuck Thompson

Det var dag 70 av min reise i Boston. Jeg hadde fått et oppdrag. En av bosetterene på en nærliggende gård hadde blitt kidnappet og hans venn trengte hjelp. Løsepengene var ikke all verden, kun noen hundre caps. Allerede nå hadde jeg et valg, betale og ikke riskere gisselet sitt liv, men risikere at det kunne skje igjen? Eller gå inn med våpenet ladd og risikere gisselet sitt liv? Det var enkelt. Jeg forhandler ikke med terrorister. Pluss at jeg jeg trengte pengene til å kjøpe mer skrap så jeg kunne bygge ut stedet.

Det var en enkel jobb. Gisseltagerene var amatører. De trodde å barrikadere seg i en forlatt bygning med kun en inngang gjorde dem tryggere. For sent viste det seg at de var fanget og for å komme ut måtte de forbi meg og Piper. En av de titalls kompanjongene i spillet som du kan velge mellom. Gisseltakerene rykket tilbake, lengre og lengre til de møtte veggen. Som Custer engang gjorde i en tidsalder som forlengst var forbi var dette deres siste skanse. De stormet mot meg, men med V.A.T.S som hjelpemiddel var sjanseløse. Det tok ikke mange skudd før det var over og gisselet var sikret. Mission accomplished.

Det lå ammunisjon, penger og våpen på bordet, ikke uvanlig gods å finne blant raiders eller andre skurker i Commonwealth, men det lå også et personlig brev der. Oppdageren i meg begynte å lese det skrevne ord fra den kvinnelige lederen.

Den fortalte om en desperat jente som samlet penger for å finne sin søster som var kidnappet. Det gikk en klump i magen min, for uansett hvor ondskapsfullt et menneske er, så er det en alltid en historie som forteller hvorfor. På dette punktet er Bethesda visjonerende og grenseskyvere. De klarer alltid å gi spilleren motivasjonen til å krysse kartet for å finne en logginnføring på en skjult computer et eller annet sted på en nedlagt fabrikk. Spillet forteller deg ikke noe som helst, men bare ved å lese noen ord forstår du at historien er ferdig, oppdraget om redde gisselet er for lengst fullført, men først nå var historien om en gisseltaker og hennes forsvunne søster ferdig. Det er litterær magi som jeg er usikker på om noen annet medium kan fortelle og skape like gode følelser for.

Ikke like ikonpreget musikk

The notes are the road to a musical adventure – ukjent

Musikksporet denne gang er ikke like ikonisk som tidligere Bethesda titler. Forrige storutgivelse Skyrim hadde kanskje det beste lydsporet til spill noensinne, så det er naturlig at det ville være vanskelig å overgå det denne gang. Det er kanskje derfor Bethesda istedet for å prøve å skape seg et eget naturlig lydbilde, går for å hente virkelige sanger som definerer det surrealistiske 50-tallet. Fullt av selvbedrag og troen alt går greit selv om undergangen er en dårlig avgjørelse unna. Noen musikalske egenkomponerte bidrag fra Inon Zur (Dragon Age og Fallout 3) gjør at visuelle inntrykk blir forsterket, men jeg savner rosinen i pølsa. Jeg savner det som løfter det musikalske lydbildet fra supert til legendarisk. Det finner jeg ikke i Fallout 4 dessverre.

Det tok tid å skrive denne anmeldelsen, men hvordan kan man anmelde et slikt spill på et nivå som ikke kun består av å skrive opp hva man liker og hva man misliker. Slike spill fortjener det ikke og spill som medium fortjener det ikke. Fallout 4 er et spill som kan definere sjangeren og som kan overbevise hvilken kraft mediumet har til å fortelle engasjerende historier og skape fremtidens populærkultur.

Jeg tok meg tid fordi man kan ikke anmelde en bok på et grunnlag av de første fem sidene, av samme grunn kan man ikke anbefale et helhetlig produkt som Fallout 4 på den tiden man har fra man får spillet til embargoen forsvinner, når man såvidt har klart å skimme overflaten av spillet virkelige identitet er. Jeg tror at både spilleren, fans og de som har brukt utallige timer på skape spillet fortjener bedre.

Solid, men mangler det lille ekstra

The world is a book, and those who do not travel read only a page. – Saint Augustine

Når rulleteksten endelig kommer frem på skjermen føler jeg at spillet er komplett. Det er en solid tittel og en fremtidig klassiker. Det er en klar toppkarakter, men det er ikke det beste i serien. Den satiriske mørke humoren er fremdeles tilstede i spillet, men er dysset ned i henhold til enklere spillbarhet og sterkere tiltrekningsevne, for dem som kanskje har opplevd serien som litt for krevende og litt for forpliktende til å sette seg inn i.

De forskjellige faksjonene har sine solide historier som bygges opp og ender tilfredstillende. Dessverre blir flyten mellom oppdragene ødelagt av at man ofte gjøre repeterende oppdrag for å låse opp den videre historien. Hovedhistorien er limet som holder hele litturgien til spillet sammen og man oppdager kanskje for sent at man kan like greit gå gjennom nesten halve  hovedhandlingen først før man forplikter seg til andre oppdrag Det oppfordrer ikke til den generelle friheten som Bethesda har lagt som fundament for sin spill-filosofi.

Ta ikke feil, det er kanskje game of the year og ekstremt morsomt og avhengighetskapende. Jeg elsker de mange littærere eposene som man har klart å putte inn i spillet. Det er fantastisk hvordan man klarer å skape motivasjon for en spiller til å avslutte en historie som ble startet med et tilfeldig ark gjemt i en forlatt bunker. Det jeg påpeker er at i henhold til forrige spill i serien så er de store øyeblikkene litt lenger borte fra hverandre og litt mer skapt for bredere publikum enn for dem som vil investerte tid og følelsene i å skape sin egen unike historie.

Jeg avslutter dette med å fortelle at dette er et sikkert kjøp og noe unikt, jeg er litt mer kritisk til dette fordi dette er kanskje plattform-serien som vil bevise engang for alle om hvor stor kraft spill har til å skape og definere kultur. Denne generasjonen er sulteforet på episke historier som definerer oss og vår tenkemåte for fremtiden, og spill som Fallout 4 har potensiale til å fortelle dem. Det potensiale lever spillet kun nesten opp til. Når det er sagt, så er det bare å nyte din tid som turist i en levende verden skapt av Bethesda. Utforsk, finn hva som skjuler seg bak åsen, hør historier og skap din egen fortelling. Hjelp verden med å bli litt bedre, eller gjør den litt verre. Det er opp til deg.  For det er som i Fallout som der er i den virkelige verden: Det er selve reisen som er målet.