jan 06
Håkon Kvam Lyngstad
I 2015, et år spekket av fabelaktige spill, har det vært vanskelig å plukke ut en definitiv favoritt. Året har bydd på rekker av RPGer som Fallout 4 og The Witcher 3, såvel som spill med enorme åpne verdener som Just Cause 3 og Metal Gear Solid V. Xenoblade Chronicles X (XCX) er nok et spill av samme årgang som faller inn i begge disse kategoriene, men selv med så hard konkurranse, er det ingen tvil i mitt hjerte om at XCX er blant mine favorittspillopplevelser fra fjoråret.
La meg starte med å beklage at anmeldelsen ble så forsinket som den har blitt. XCX er et stort spill. Faktisk vil jeg påstå at det er enormt, og for å kunne gi det en rettferdig anmeldelse, ønsket jeg å se så mye som mulig av hva spillet hadde å by på først. Noen av dere husker kanskje at jeg på samme måte var nødt til å beklage da anmeldelsen av Xenoblade Chronicles 3D kom fryktelig seint i fjor, men Chronicles X er mye, mye større. Det er lett et tresifret antall timer med innhold her for hvem som helst, og dersom du ønsker å få med deg alle sideoppdragene spillet har å by på, vil nok selv det første av disse tre sifrene tikke oppover til stadige høyere verdier. Og før du spør: Nei. Jeg har ikke fått fullført alt enda, selv ikke med jula til hjelp.
Før jeg snakker videre om størrelsen på spillet (og det er gigantisk på flere måter enn du aner), er det kanskje greit at jeg meddeler den sørgelige nyheten om at jorda har gått under etter å ha havnet i kryssilden mellom to utenomjordiske sivilisasjoner i krig. Den gode nyheten er for øvrig at hver av jordas storbyer har sendt hver sin ark ut i verdensrommet, og Los Angeles sitt skip har landet turbulent ment trygt på en beboelig planet døpt Mira – japansk for framtid.Spillet har en litt mindre lineær historie enn forgjengeren, og vinner faktisk mer enn den taper på dette. Der hvor Xenoblade Chronicles hadde en stram regi og fordelen med at utviklerne visste rekkefølgen på hva du møtte, har Xenoblade Chronicles X en åpen verden som er vekker følelser av under og nysgjerrighet, og du føler at du genuint utforsker uoppdaget territorium uansett hvor du går. Samtidig klarer historien i XCX å engasjere, og du føler for de mange karakterene du møter som forsøker å skape seg et nytt liv på en ny planet med en ny nattehimmel.
Og for ikke å snakke om en helt ny fauna! Store deler av planeten er usivilisert, men ikke ubebodd. De lokale rovdyrene er en sunn miks av rovdyr og planteetere, av både fornuftige størrelser og absolutt latterlig store. I et av spillets første områder møtte jeg på en gigantisk, langhalset skapning som drakk fra et tjern. Selv uhyrets lilletånegl var større enn min avatar. Skjønnheten i størrelsen på monsteret, og detaljene i verdenen, slo meg da jeg hørte lyden av en foss, men ikke så noen foss i nærheten, og innså at lyden kom fra vannet som gikk ned svelget på beistet.
Tvers gjennom føles Mira som et levende og fascinerende økosystem. Selv i det første området kan du gå rett inn i et territorium med farlige rovdyr om du ikke er forsiktig, og noen ganger må du snike deg forbi altfor sterke fiender for å i det hele tatt komme deg fram dit du vil. Du føler deg sårbar i en fiendtlig verden, og overlevelsesinstinktet slår inn ofte.Heldigvis er du også en habil slåsskjempe. Xenoblade Chronicles X er en JRPG, og før du lar deg skremme av dette, kan jeg forsikre deg om at både sjangeren og spillet har mer å by på enn fire animearketyper som står på rekke og angriper i tur og orden, mens du selv kalkulerer statistikk i et excelark. Faktisk er kampsystemet i XCX mer likt det som er blitt standard i mange MMORPGer. Du velger angrep fra en rekke nederst på skerjmen, og er nødt til å legge opp strategier for disse basert på angrepenes nedkjølingstid og sekundære effekter. I tillegg spiller posisjoneringen din i forhold til fiendene mye inn, og du har for eksempel større sjanse for å få en «critical hit» dersom du står bak det du prøver å bekjempe.
For å ta ned de største fiendene i spillet bør du helst kjøre en Skell, som spillet så fint kaller det. Dette er en svær robot med cockpit, våpen og muligheter for å transformere til ulike kjøretøy; på fagspråket kalt en mech av oss nerder. Det er dessverre litt for langt mellom spill som får til mecher bra, men XCX er definitivt blant de spillene som gjør det til prikken over en allerede ganske flott I. Man forsøker å ikke bruke Skellen for ofte, ettersom det er svært dyrt å erstatte den dersom den blir ødelagt, samtidig som den er et ufattelig kult og uunværelig verktøy mot spillets største skapninger.
Spillet som helhet oser av sen-90-talls science-fiction, fra Skell-fartøyene til kolonien New Los Angeles. Personlighet og karakter fins i nesten alt av spillets visuelle designvalg, og mange av utrustningene du kan velge ser enten stilige, ufattelig kule eller helt sinnsyke ut. Ofte til samme tid. De utenomjordiske landskapene er dog hovedattraksjonen i det visuelle designet, og preges av umulige steinformasjoner, utrolig vegetasjon og pittoreske himmelbilder. Til tross for at dette utvilsomt er en enspilleropplevelse, er det et godt spill å spille med tilskuere, fordi det hele tiden er noe vakkert å se på.
Verdenen er med andre ord så smellvakker at jeg skulle ønske jeg kunne tatt spillet rett fra TV-skjermen, rammet den inn og hengt den over senga. Likevel er ikke det nok. Jeg skulle også ønske at jeg kunne legge musikken rett på platespilleren, for det er lenge mellom så varierte lydspor av så høy kvalitet. Xenoblade Chronicles X har de mest rørende orkesterstykkene og sentimentale melodier, men det har også groovy funk, tøffe rockinspirerte gitarriff og et kamptema med intens rapping. Rap i en RPG er ikke hverdagskost, men det fungerer overraskende nok utmerket.Ettersom fjoråret har kommet og gått, kan jeg nå med trygghet si at Xenoblade Chronicles X er den beste RPGen jeg spilte i 2015. Det har også den beste åpne verdenen av noe spill jeg prøvde meg på i fjor, og til tross for hvor godt jeg blant annet likte både Fallout 4, Metal Gear V og Monster Hunter 4 Ultimate er det ingen av disse som helt lever opp til kvaliteten Xenoblade leverer på samtlige punkt.
Om spillet ikke har dukket opp på radaren din, eller om du synes det ser litt for overvelmende ut: Gi det en sjanse! Du kommer overraskende fort inn i systemene, og før du vet ordet av det har timene forduftet til hvem-vet-hvor, og du gjør stadig nye forsøk på å fullstendig kartlegge verdenen. Dessuten er spillet så stort, at dersom du begynner på det i år vil det være det beste spillet du spiller både i år, neste år og kanskje til og med året etter. JRPGer er endelig tilbake på moten.
Størst og best
Altoppslukende og vakkert; Xenoblade Chronicles X er en gigant i alle begrepets tolkninger
I 2015, et år spekket av fabelaktige spill, har det vært vanskelig å plukke ut en definitiv favoritt. Året har bydd på rekker av RPGer som Fallout 4 og The Witcher 3, såvel som spill med enorme åpne verdener som Just Cause 3 og Metal Gear Solid V. Xenoblade Chronicles X (XCX) er nok et spill av samme årgang som faller inn i begge disse kategoriene, men selv med så hard konkurranse, er det ingen tvil i mitt hjerte om at XCX er min favorittspillopplevelse fra fjoråret.
La meg starte med å beklage at anmeldelsen ble så forsinket som den har blitt. XCX er et stort spill. Faktisk vil jeg påstå at det er enormt, og for å kunne gi det en rettferdig anmeldelse, ønsket jeg å se så mye som mulig av hva spillet hadde å by på. Noen av dere husker kanskje at jeg på samme måte var nødt til å beklage meg da anmeldelsen av Xenoblade Chronicles 3D kom fryktelig seint i fjor, men Chronicles X er mye, mye større. Det er lett et tresifret antall timer med innhold her for hvem som helst, og dersom du ønsker å få med deg alle sideoppdragene spillet har å by på, vil nok selv det første av disse tre sifrene tikke oppover til stadige høyere verdier. Og før du spør: Nei. Jeg har ikke fått fullført alt enda, selv ikke med jula til hjelp.
Før jeg snakker videre om størrelsen på spillet (og det er gigantisk på flere måter enn du aner), er det kanskje greit at jeg meddeler den sørgelige nyheten om at jorda har gått under etter å ha havnet i kryssilden mellom to utenomjordiske sivilisasjoner i krig. Den gode nyheten er for øvrig at hver av jordas storbyer har sendt hver sin ark ut i verdensrommet, og Los Angeles sitt skip har landet turbulent ment trygt på en beboelig planet døpt Mira (som for øvrig er japansk for framtid).
Spillet har en litt mindre lineær historie enn forgjengeren, men vinner faktisk mer enn den taper på dette. Der hvor Xenoblade Chronicles hadde en stram regi og fordelen med at utviklerne visste rekkefølgen på hva du møtte, har Xenoblade Chronicles X en åpen verden som er vekker følelser av under og nysgjerrighet, og du føler at du genuint utforsker uoppdaget territorium uansett hvor du går. Samtidig klarer historien i XCX å engasjere, og du føler for de mange karakterene du møter som forsøker å skape seg et nytt liv på en ny planet med en ny nattehimmel.
Og for ikke å snakke om en helt ny fauna! Store deler av planeten er usivilisert, men ikke ubebodd. De lokale rovdyrene er en sunn miks av rovdyr og planteetere, fornuftig størrelse og absolutt latterlig store. I et av spillets første områder møtte jeg på en gigantisk, langhalset skapning som drakk fra et tjern. Selv uhyrets lilletånegl var noe større enn karakteren jeg fikk kontrollere. Skjønnheten i størrelsen på monsteret, og detaljene i verdenen, slo meg da jeg hørte lyden av en foss, men ikke så noen foss i nærheten, før jeg deretter innså at lyden kom fra vannet som gikk ned svelget på beistet.
Helt gjennom føles Mira som et levende og fascinerende økosystem. Selv i det første området kan du gå feil rett inn i et territorium med farlige rovdyr, og noen ganger må du snike deg forbi altfor sterke fiender for å i det hele tatt komme deg fram. Du føler deg sårbar i en fiendtlig verden, og overlevelsesinstinktet slår på mange måter inn.
Heldigvis er du også en habil slåsskjempe. Xenoblade Chronicles X er en JRPG, og før du lar deg skremme av dette, kan jeg forsikre deg om at sjangeren har mer å by på enn fire animearketyper som står på rekke, mens du kalkulerer statistikk i et excelark. Faktisk er kampsystemet i XCX mer likt det som er blitt standard i mange MMORPGer. Du velger angrep fra en rekke nederst på skerjmen, og er nødt til å legge opp strategier for disse basert på angrepenes nedkjølingstid og sekundære effekter. I tillegg spiller posisjoneringen din i forhold til fiendene mye inn, og du har for eksempel større sjanse for å få en «critical hit» dersom du står bak det du prøver å bekjempe.
For å ta ned de største fiendene i spillet, bør du helst kjøre en Skell, som spillet så fint kaller det. Dette er en svær robot med cockpit, våpen og muligheter for å transformere til ulike kjøretøy; på fagspråket kalt en mech av oss nerder. Det er dessverre litt for langt mellom spill som får til mecher bra, men XCX er definitivt blant de spillene som gjør det til prikken over en allerede ganske flott I. Man forsøker å ikke bruke Skellen for ofte, ettersom det er svært dyrt å erstatte den dersom den blir ødelagt, samtidig som den er et ufattelig kult og uunværelig verktøy mot spillets største skapninger.
Spillet som helhet oser av sen-90-talls science-fiction, fra Skell-fartøyene til kolonien New Los Angeles. Personlighet og karakter fins i nesten alt av spillets visuelle designvalg, og mange av utrustningene du kan velge ser enten stilige, ufattelig kule eller helt sinnsyke ut. Ofte til samme tid. De utenomjordiske landskapene er dog hovedattraksjonen i det visuelle designet, og preges av umulige steinformasjoner, utrolig vegetasjon og pittoreske himmelbilder. Til tross for at dette utvilsomt er en enspilleropplevelse, er det et godt spill å spille med tilskuere, fordi det hele tiden er noe vakkert å se på.
Verdenen er med andre ord så smellvakker at jeg skulle ønske jeg kunne tatt spillet rett fra TV-skjermen, rammet den inn og hengt den over senga. Likevel er ikke det nok. Jeg skulle også ønske at jeg kunne legge musikken rett på platespilleren, for det er lenge mellom så varierte lydspor av så høy kvalitet. Xenoblade Chronicles X har de mest rørende orkesterstykkene og sentimentale melodier, men det har også groovy funk, tøffe rockinspirerte gitarriff og et kamptema med intens rapping. Rap i en RPG er ikke hverdagskost, men det fungerer overraskende nok utmerket.
Ettersom fjoråret har kommet og gått, kan jeg nå med trygghet si at Xenoblade Chronicles X er den beste jeg spilte i 2015. Det har også den beste åpne verdenen av noe spill jeg prøvde meg på i fjor, og til tross for hvor godt jeg likte både Fallout 4, Metal Gear V og Monster Hunter 4 Ultimate er det ingen av disse som helt lever opp til kvaliteten Xenoblade leverer på samtlige punkt.
Om spillet ikke har dukket opp på radaren din, eller om du synes det ser litt for overvelmende ut: Gi det en sjanse! Du kommer overraskende fort inn i systemene, og før du vet ordet av det har timene forduftet til hvem-vet-hvor, og du gjør stadig nye forsøk på å fullstendig kartlegge verdenen. Dessuten er spillet så stort, at dersom du begynner på det i år vil det være det beste spillet du spiller både i år, neste år og kanskje til og med året etter. JRPGer er endelig tilbake på moten.
