The Fall er et Sci-Fi spill laget av selskapet Over The Moon som ble grunnlagt av John Warner i 2013. Etter en suksessfull kickstarter kunne John & co påbegynne produksjonen av spillet The Fall. Spillet ble lansert til PC i mai 2014 på blant annet Steam og GOG. Senere det samme året ble det lansert til Wii U, og til slutt på Xbox One og PS4 sommeren 2015. Spillet er det første i en rekke på tre spill som tilhører samme serie, men det er ikke et episodespill. Spillet avslutter den påbegynte historien, og det neste spillet blir en helt ny historie, men karakterene og noe av handlingen vil gå igjen i de to neste spillene.

Etter min månedlig gjennomgang av (PS-store) spill kom jeg over denne nokså uskyldige tittelen. Verken navnet eller bildet sa meg noe særlig, men det vekket uansett interesse. Ved første blikk kan det kanskje se ut som en 2D skyter/plattformer, men det er det altså ikke. Langt ifra. Spillet består av så mye mer enn det overflaten tilsier. La oss dukke under overflaten, og ta en titt.

Spillet er en blanding av 2D-action og adventure med horror-elementer. Det er relativt lite action sammenlignet med mengden gåter som må løses. Dette er et typisk «prøv dette på dette» spill. Man plukker opp objekter, og prøver dem på andre for å løse situasjoner som trekker deg videre i historien. Dette fungerer bra i mange spill, også her fungerer det til tider. Det er få avbrekk til action. Dette er i og for seg en grei ting, men problemet er at actionet er verken banebrytende eller noe særlig godt gjennomført. Dette er nok det største minuset i spillet. Det virker som om skytingen var en idé som kom i siste liten. I tillegg får man etter kort stund en «stealth» drakt som så og si gjør det umulig for deg å dø. Få fiender blir presentert, og ingen av disse er noen trussel for din karakter. Dette gjør det vanskelig å føle frykt for karakteren din. Noen av gåtene kan være vanskelige å løse, og da er backtracking uunngåelig. Da er det lett å dette ut av den fantastiske atmosfæren som blir presentert i spillet.

Atmosfære er et ord som kommer til å bli gjentatt mange ganger, men det er helt essensielt i et slikt spill. Om man ser på grafikken, gameplayet og musikken hver for seg så ville man ikke sett noe spesielt, men sammen skaper de det mange spill kan drømme om nemlig en atmosfære. En atmosfære som bidrar til å fortelle en historie. Dette er av den typen spill som griper deg fra første sekund, og slipper deg aldri før historien er ferdig fortalt.

Spillet begynner med et fall fra verdensrommet og ned til en ukjent planet. Karakteren din er en A.I (kunstig intelligens) til en kampdrakt, en såkalt combat suit. Denne drakten har en kunstig intelligens som aktiveres om piloten (mennesket) inni ikke svarer. Dette er for å få piloten i sikkerhet fortest mulig. Denne kunstige intelligensen ved navn A.R.I.D har et sett med protokoller den må følge, men må lære seg å jobbe rundt disse på sin reise gjennom en ukjent fabrikk. Her møter A.R.I.D på karakterene «Vaktmesteren» og «Administratoren» som starter den rare, men fantastiske reisen til ….

Det som funker i dette spillet, funker veldig godt. Historien har sine høydepunkt, og holder deg ivrig gjennom hele spillet. Fokuset er holdt på et fåtall godt skrevet karakterer som opptrer i sin rolle. A.R.I.D er den pliktoppfyllende helten som gjør alt for å redde sin pilot. Vaktmesteren fungerer som en komisk karakter som har lært seg å opptre som et menneske, og gjør ikke bestandig alt etter boka. Dette skaper morsomme situasjoner mellom A.R.I.D og vaktmesteren som føles ekte og organisk. Vaktmesteren hjelper helten så godt som han kan, men her bryter ofte Administratoren inn. Administratoren skal være den nifse karakteren som skaper grøsset i spillet. Dette er ikke noe billig horror spill som skaper redsel av å kaste objekter mot kamera. Her går skrekken ut på atmosfæren og historien. Administratoren fungerer som en «nå er det alvor» karakter som får deg tilbake til kanten av stolen din.

Tonen i spillet flyter lett mellom komiske øyeblikk til tung og dyster dialog. Dette gjør spillet utrolig bra, og smartere enn mange andre spill på akkurat dette punktet. Musikken trekker på ingen måte spillet opp eller ned, men fungerer på sin egen måte. Du legger ikke merke til musikken, men den setter deg inn i en sinnsstemning. En følelse. Musikken blir brukt på en bra måte, i tillegg er timingen på musikken on point. Fokuset på lyddesign er et stort pluss, og det er absolutt anbefalt å blåse støvet av surroundanlegget og ta det i bruk. Dette var nok det mest overraskende ved hele spillet. Jeg hadde ikke forventet en slik bruk av lyd i et indie-spill, og det er noe jeg savner i mange av de større spillseriene. En annen ting jeg likte meget godt var at de ikke brukte for mye tid på tutorial. En tutorial kan gjøres bra, men jeg ønsker at spill skal unngå å bryte den fjerde veggen for mye.

Grafikken er meget god, men litt kjedelig ved enkelte områder. Lysbruken i grafikken er imponerende derimot, og det er gjort mye bra med kontrastbruken, og ikke minst med menydesignet. En ordentlig meny setter inn stemningen helt fra begynnelsen, og dette er noe mange spill har glemt av. Nivå designet er vakkert, og skaper romfølelse i det som ellers ville vært et flatt spill. Bakgrunnene er varierte og har fine detaljer. Karakterene er godt designet, og da spesielt Administratoren som virker skremmende fra første stund.

Nå til det som ikke funker så bra. Som jeg allerede har sagt er actionet dårlig gjennomført i spillet. Det går ikke an å bruke d-paden i menyen som er irriterende siden jeg bruker den automatisk. Alle gjør sikkert ikke det, men hvorfor skal man ikke kunne bruke d-paden i menyen? Det kan bli for mye backtracking i spillet, og det kan som sagt ødelegge litt av opplevelsen for enkelte. Spillet er ikke kjempesmart når det kommer til gåtene, og løsningene. Så alt av gameplay blir på en eller annen måte skuffende. Spillet prøver å blande to typer gameplay, og det ender bare opp med at begge blir middelmådige og kjedelige (ikke dårlig). Det er allikevel adventure-biten som kommer best ut av det. En annen ting som er tidligere nevnt er at man føler aldri noen fare for livet sitt i spillet. Vanskelighetsgraden er liten, og man dør få ganger. Dette er ikke noe stort minus siden dette er til for å skape spenning, og det er det nok av i dette spillet slik som historien blir fortalt, men jeg savner det lille ekstra som får deg til å hoppe ut av stolen istedenfor å bare sitte på kanten. Avslutningen ble for meg personlig litt i svakeste laget, men jeg tror mange blir å elske denne avslutningen så jeg dømmer den ikke for hardt. Spillet er helt passe langt, og er absolutt verdt sin pris. Dette er et spill jeg anbefaler til alle som er glad i en god historie, og fantastiske karakterer. Det virker som neste spill i serien skal fortsette å fokusere på hovedkarakteren A.R.I.D, og jeg gleder meg til neste del av historien.