Japanere kan dette med reklame, det er det ingen tvil om. Her i Tokyo ser man dem samme hvor man går. Bygninger kledd opp i fargesprakende skjermer med beskjeder om hva du skal kjøpe, togene er fylt med plakater og enda flere reklameskjermer og utenfor togstasjonene får du pakker med gratis papirlommetørklær og enda mer gratis reklame. Mange som har vært oppe til de sene nattetimer med Youtube som sin primære kilde til underholdning, har nok også fått med seg noen heller originale japanske reklamefilmer. Som for eksempel denne reklamen for Dole-bananer.

Det viser seg som sagt at japanerne er kløppere på å reklamere også utenfor TV-skjermen, og i denne kreativiteten spiller spill flere ulike roller. Metodene de bruker for å reklamere for spillene i seg selv er ofte merkelige nok i seg selv til å heve norske øyenbryn over like norske hårfester. Enda mer overraskende er det dog for meg at de bruker spillkarakterer og lisenser til å reklamere for helt urelaterte produkter. I Norge og i Europa generelt eksisterer spillkultur mer eller mindre på et eget plan for seg selv, i mørke, stereotypiske gutterom, og på LAN-party i dunkle gymsaler med mer tung, svett lukt enn fornuftig, vitaminrik kost. Dette er den noe unøyaktige sterotypien man ofte tenker seg når man snakker om spillkultur hjemme i Norge, og det har i hvertfall ikke noe i den bredere offentligheten å gjøre.

Her i Japan er dette ganske annerledes, og jeg vet ikke om de ligger foran oss, eller om de rett og slett kjører på helt andre skinner til å begynne med. Da jeg en lørdag var i Shinjuku, en av Tokyos travleste bydeler, ble jeg møtt av en plakat av Final Fantasy XIII-stjerna Lightning. Den 13. installasjonen i Final Fantasy-serien var kanskje ikke noen stor suksess, men Lightning ble utvilsomt en populær karakter, i hvertfall her borte. Så populær, at hun nå står klesmodell for klesgiganten Louis Vuitton.

Og før du spør; nei, vi snakker ikke her om en eller annen skuespiller som inspirerte karakteren eller noe lignende nonsens. Vi snakker om en 100% imaginær, totalt oppdiktet og fullstendig uvirkelig karakter som er kledd opp i Louis Vuitton-klær og stirrer utover Shinjuku med et mystisk blikk. Kanskje filosoferer hun over sin egen eksistens som et populærkulturelt ikon. Hjemme i Norge bruker vi dog modeller som er retusjert til det ugjenkjennelige, så en kan vel spørre seg om spranget til totalt fiktive modeller egentlig ville vært så langt for oss heller.I tillegg til enorme reklameplakater med kjendiser fra undervelmende spill, slipper du definitivt ikke unna spillenes innflytelse om du i løpet av hverdagslivet i metropolisen er nødt til å innom et supermarked, kiosk eller en hvilken som helst nærbutikk. Her vil du garantert møte på poser med instant-curry fra Pokémon og Youkai Watch, drops fra Monster Hunter og Mario, for ikke å snakke om en helt egen kiosk dedikert til Dragon Quests 30-årsjubileum. Joda, vi har Tom & Jerry-kjeks i norske matbutikker, men japanerne har tatt det å bruke kjente karakterers fjes for å selge matvarer til et helt nytt nivå. Togselskapene bruker også karakterer fra Youkai Watch og Animal Crossing til å oppfordre passasjerer til å sitte pent i setene, ikke løpe på perrongen og å ikke snakke i telefonen om bord på toget. Populære karakterer blir i så måte adoptert inn i dannelsesprosessen.

Når det kommer til å reklamere for spillene i seg selv, er metodene like uortodokse for norske øyne, ører og ganer. Et eksempel jeg nevnte tidligere er en kiosk i den store japanske Lawson-kjeden som i over et halvt år har hatt Dragon Quest-dekorasjoner i butikken, samtidig som de også selger unike produkter dedikert til serien. Så klart trekker dette kunder til kiosken, men det er også et stykke genial markedsføring for Dragon Quest. Mot høsten 2016 vil det over en ettårsperiode ha blitt sluppet fire Dragon Quest-spill på det japanske markedet, og en slik kiosk er med på å skape mye blest rundt serien som en helhet, og videre også for hvert enkelt spill.

Slike eventer og tidsbegrensede tilbud er ganske vanlige for å skape oppmerksomhet her borte. Jeg endte opp på en aldri så liten Dark Souls-utstilling i toppetasjen på Shibuya 109 Mens (og du så sikkert et bilde derfra på forrige side!), en av de største klesbutikkene i vrimlende, travle og trendy Shibuya. For ikke å snakke om da jeg spiste Street Fighter-ramen på ramensjappa på andre siden av gata i det søvnige forstadsaktige nabolaget hvor jeg bor. Denne så klart for å reklamere for Street Fighter V da det kom ut for noen uker siden. Selv her når disse tilbudene ut. Dersom du lurte, så var nuddelsuppa veldig god. Jeg kom dog til skade for å blande inn den ultrasterke, Dhalsim-inspirerte habanerochilligarnityren sammen med nuddlene, noe som føltes som en Shinetsu Hadouken rett i fordøyelsessystemet. Resultatet var en Perfect-victory til ramensuppa, og jeg var slått ut resten av uka.

Til tross for alt for sterke nudler, er det spennende å være spillfan i Tokyo. Og til tross for at jeg hater å få reklamer presset ned halsen på meg hjemme i Norge, synes jeg her det er spennende å bli overvelmet av nye farger og lyder, uvante sanseinntrykk og budskap jeg ikke forstår på grunn av den språklige og kulturelle barrieren. Også er det litt kult å se spillkarakterer ta førersetet som pop-ikoner, det skal jeg ikke nekte for.

Beste hilsen,
Håkon