I alle mine tjue år på denne jorda har jeg enda ikke lagt en finger på et spill i Zelda-serien, men med våren kommer forandring og det er kanskje den beste tiden for å prøve noe nytt. Det blir alltid en regnværsdag eller to hvor det kan være godt å sitte med et pledd foran Nintendomaskinen og spille det den er laget for å spille, men hvilket spill skal man begynne med? Det finnes så uendelig mange Zelda-spill og de aller fleste har fått fantastisk kritikk og jubel fra både fans og kritikere, men uansett hvordan man snur og vender på det så er det alltid en tittel som går igjen – hver eneste gang. På alle lister blir spillet nevnt, det blir brukt som en mal for andre spill. Jeg snakker selvfølgelig om Legend of Zelda: Ocarina of Time. Et spill jeg ikke unner min verste fiende.

Før vi setter i gang

Først og fremst vil jeg bare si at jeg har spilt N64 versjonen og jeg vet om 3DS versjonen av spillet, men har ikke spilt dette. Jeg kan ikke sammenligne dette spillet med andre Zelda-spill siden jeg ikke har spilt dem. Det blir heller ikke utgitt noe terningkast siden dette strengt tatt ikke er en anmeldelse, men mer som en gjenoppdaging av et gammelt spill. Likevel vil jeg påstå at dette er det værste spillet i serien, og kanskje på N64, sammen med Superman 64. Jeg vil fortelle om min opplevelse av spillet og hvordan jeg oppfatter det jeg har blitt fortalt er en klassiker. Jeg ville finne ut om spillet er verdig sin status i spillhistorien, og om serien generelt er noe for meg.

Karakterene

I Ocarina of Time møter vi helten Zelda som minner om Peter Pan som alv. Han har til og med en Tingeling. Zelda er ikke en spesielt dyp og kompleks karakter. Han er en typisk helt i en klassisk fortelling om godt og ondt. Gnanondorf som er den onde karakteren er også en enkel karakter, men han fungerer godt i sin rolle. Begge karakterene fungerer meget godt i denne fortellingen, men de er ganske kjedelig generelt. Til slutt har vi prinsessen som blir kalt Sheik som blir nevnt ganske ofte, men er veldig lite på skjermen. Prinsessen blir selvfølgelig kidnappet slik prinsesser blir, og da må Zelda redde dagen og slå Gnanondorf en gang for alle. Zelda møter på sin reise mange utrolig morsomme, men også merkelige karakterer som faktisk har en meget godt skrevet dialog, og dette er faktisk en av de bedre delene av spillet. Alle karakterene Zelda møter er forskjellige og de har alle sine unike trekk. Dette gjør at den kjedelige «hvor skal jeg nå» dialogen ikke blir så kjedelig lenger. Likevel savner jeg de større dypere emnene i spillet. Som f.eks hva den unge piken på ranchen mener om aktiv dødshjelp eller Ukraina sitt forhold til Moldovia.

Historien

Ocarina of Time begynner uskyldig med vår helt Zelda og hans kompanjong Na’vi. Zelda ligger og sover og blir brått vekket av Na’vi, og slik begynner reisen til vår helt. Herfra blir vi sakte, men sikkert introdusert litt etter litt med flere av karakterene, og de forskjellige gameplay-funksjonene. Tempoet er meget bra og det blir ikke for mye på for kort tid både når det gjelder historien eller gameplayet. Kontrollene på N64 versjonen er noe vanskelig å bli vant med, men det har mye med kontrolleren å gjøre. Om vi hopper litt fremover til introduksjonen av Gnanondorf så ser jeg med en gang at han er en skurk og alt han gjør fra det øyeblikket tilsier også at det stemmer. Slik er det med de fleste karakterene i Zelda, og du finner ikke de største plot twistene eller realistiske karakterer i dette spillet. Personlig finner jeg disse enkle metodene å fortelle en historie på sjarmerende, og jeg forstår med en gang alt som foregår i spillet, men det blir fort kjedelig og det passer best i korte spill. Når sant skal sies liker jeg en enkel, godt fortalt historie bedre enn en mer avansert, men dårlig fortalt historie. Det er ikke noe galt med en «hero’s journey». Det negative med denne enkelheten er at alle karakterene utenom hovedkarakterene er mer komplekse og interessante enn disse.

Jeg vil heller snakke med sidekarakterene enn å spille ferdig spillet. Hovedhistorien fenger meg ikke slik som dialogen med mindre karakterer. Dette har nok selvfølgelig mye med at historien er fortalt utallige ganger og på utallige ulike måter, men når spillet var nytt var det neppe like mange spill som hadde gjort dette. Det merkeligste med spillet er når Zelda plutselig blir stor av ingen grunn, og verden forandrer seg bare. Dette var noe jeg så på som meget negativt, men mest fordi den flotte verdenen hadde nå blitt enklere i sitt design, og ikke minst mye styggere. Dette var nok for å spare resursene, siden dette spillet har svært begrenset spillbarhet og grafikk uansett.

Gameplay 

Her kommer noen av de større klagene på spillet. Zelda har utrolig mange gjenstander å holde styr på og menyene er vanskelig å manøvrere seg igjennom, i alle fall på N64 versjonen. Det er så mange ting i spillet og det er vanskelig å vite hva man skal ta med seg. Kameravinklene kan med jevne mellomrom være helt elendig og da blir det fort vanskelig å vite hvor man er. Bare det å gå i dette spillet kan av og til være et mareritt. Slåssingen er også et kjempeproblem og jeg blir drept veldig lett. I tillegg har man bare tre liv som blir veldig lite mot slutten av spillet. Enkelte boss-fights er nesten helt umulig med så lite liv, og jeg begynte nesten å tenke at jeg spilte Dark Souls. Designet på bossene er veldig flott og de får Zelda til å virke liten i sammenligning. Disse svære beistene har nok inspirert mange av de moderne boss-fightene. Det å bruke bue og sprettert er meget vanskelig og «clunky» i spillet, og jeg prøver hele tiden å minimere bruken av disse. Det er alltid mange meningsløse objekter man kan plukke opp og det gjør det enda vanskeligere å vite hva man skal ta med seg. Jeg sikter da spesielt til disse tomme glassene som er totalt ubrukelige. Det var sikkert tenkt som en morsom spøk, men jeg ler ikke noe særlig. Alt skal ha en plass i spillet eller så er det bare å fjerne det. Neste gang holder det med et sverd Nintendo!

Det er enkelt nok å lære seg kontrollene i Ocarina of Time, men problemet er hvor upraktisk kontrollene er. Det er vanskelig å beskrive, men det er så awkward å bytte mellom våpen og objekter. Av og til funker det, men om man legger ifra seg spillet over lengre tid så må man lære seg alt på nytt igjen. Det er som om spillet selv bestemmer når det skal funke. Ellers er gameplayet helt greit, selv om jeg synes at det å limitere deg til å kun plukke opp 99 rubiner er en litt billig måte å unngå å programmere inn flere tall.

Grafikk og Musikk 

Siden dette er et gammelt spill så skal jeg ikke si så mye om grafikken, men den er bra for sin tid og enkelte steder er designet meget vakkert, spesielt i byen. Første gang jeg gikk rundt med Zelda i byen ble jeg faktisk imponert over hva de greide å gjøre med en Nintendo 64. Musikken i spillet er derimot spektakulær og her kommer også noe av det mer positive med gameplayet, nemlig Ocarinaen. Denne lille saken som man skal spille ulike sanger på er en utrolig morsom og kreativ måte å gjøre ting på. Man kan også «freestyle» på den og prøve seg på ulike sanger. Musikken her er fantastisk bra og Ocarinaen er noe av det beste med hele spillet. Noen av sangene er så bra at jeg har begynt å høre på dem utenom spillet. Lydeffektene i spillet er så som så, men mer forventer jeg ikke av et så gammelt spill. Noe som er meget irriterende er alle disse lydene Zelda lager når han dør eller blir skadet. Han kan ikke snakke, men skrike det kan han. Enten lager man en stum karakter eller så lager man en som kan prate. Na’vi er også en karakter som lager unødvendig mye bråk slik som Zelda gjør. Ikke bare det, men alt den sier er bare tull og du må lese teksten uansett så hvorfor ha lyder i det hele tatt? Alt i alt er grafikken og musikken noe av det mer positive med hele spillet.

Mine tanker rundt spillet 

Selv om det er en del positive ting ved spillet så vil jeg alt i alt si at jeg hadde en veldig mikset reaksjon til det. Noen deler var morsomme mens andre deler var grusomt kjedelige. Zelda er en veldig kjedelig karakter og den landsbyen han begynner i er også en meget kjedelig plass. Det var ikke før jeg kom til byen at jeg begynte å more meg. Det var for det meste verdenen rundt hovedkarakterene som var morsom og spennende. Jeg respekterer spillet for det det var, men statusen det har fått og fortsatt har er meget ufortjent om du spør meg. For en som ser utenfra og inn så er dette merkelig. Jeg skjønner at nostalgi har mye å si og at spillet har en plass i hjertet til alle der ute som spilte det som små, men se på Mario 64, det holder seg like godt nå som det gjorde «back in the day». Det var slettes ingen dårlig opplevelse (jeg har opplevd mye, mye, mye verre). Å spille dette sagnomsuste spillet for første gang var nærmest magisk til å begynne med, men så dalte det bare nedover. Vanskelighetsgraden var også altfor enkel og dalende. Jeg gikk gjennom Vanntempelet uten å i det hele tatt å prøve.

Det kunne rett og slett ikke leve opp til forventningene jeg har laget til spillet i alle disse årene. Jeg innså sakte men sikkert at dette ikke var det magiske spillet jeg hadde blitt fortalt det skulle være. Jeg angrer ikke på å ha spilt spillet, men jeg blir neppe å gi et annet Zelda-spill en sjanse fordi jeg likte rett og slett ikke Zelda som karakter. I tillegg blir spillet litt for barnslig til tider. I mine øyne er det ingen spesiell grunn til å spille spillet utenom det faktum at du kan si at du har spilt det. Om jeg må gi det en karakter så vil jeg gi det 3/10 og da mest fordi musikken er så bra som den er. Om du ikke har plukket opp et Zelda-spill før så har jeg bare et tips til deg: ikke gjør det!