.

I Yokai Watch spiller du som en tiåring som blir venner med mange snodige vesen med overnaturlige krefter, som senere spanes frem i lag med maks seks medlemmer for å slåss mot andre overnaturlige kreaturer for å bli venner med også disse, samt for å redde verden, så klart. Jo, også fins det også en animasjonsserie som sendes på TV, dels for å få barn over hele verden til å ha lyst på spillene.

Om du synes det høres ut som Pokémon er det fordi utviklerne, Level 5, har gått grundig til verks i et forsøk på å skape en like stor mediesensasjon som det lommemonstrene ble på slutten av 90-tallet. I Japan har det funket så til de grader – serien har allerede solgt over 10 millioner enheter – og det er nå tid for oss i Europa å hive oss på trenden. Hemmeligheten bak suksessen kan tilskrives både de sjarmerende karakterene i spilluniverset, et morsomt og avhengighetsskapende gameplay eller det at spillet foregår i en stille forstad midt i sommerferien; én setting barn identifiserer seg med, og som føles nostalgiske for de av oss med skjeggvekst eller andre tegn på kjønnsmodenhet.

Vi får i spillet ta del i hverdagen til enten Nate eller Katie, avhengig av hvilket kjønn du velger å spille som, etter at de finner ei klokke i skogen som lar de avsløre japanske spøkelser kalt yokai rundt omkring i omgivelsene. En yokai kan nemlig stelle i stand forskjellig ugagn avhengig av deres spesielle egenskaper, og det fins spøkelser som gjør at foreldre krangler, mens andre fører til at folk i nærheten for en uimotståelig trang til å småspise. Historien i spillet er tynn, men avslappet. Faktisk er den på sitt beste når du får løpe rundt i byen og hjelpe til med ulike små ærend sammen med vennene dine, i motsetning til når den etter hvert forsøker å sette hele verden på spill. På sitt beste føles den derfor ut som en kald milkshake på sommerferiens varmeste dag.

Med lett og lystig musikk, karakterer og omgivelser som er skapt for å være lett på øynene, samt flere sideoppdrag som omhandler sommerfestivaler, vannis, museumsbesøk og late feriedager understreker spillet virkelig sommerferiefølelsen. Lydsporet feiler så og si aldri på å levere smil til mitt ellers stadig eldre og bitrere tryne, og det veksler glatt mellom mystikk og letthjertethet, gjerne flere ganger i løpet av samme sang. Jeg har ikke selv gledet meg så mye til sommerferien siden jeg gikk på barneskolen selv. Dette til tross for at jeg i år utdanningsmessig ikke har gjort noe annet enn et to måneders selvpåskyldt språkkurs.

Både settingen og konseptet minner litt om Pokémon, men jeg synes denne sammenligningen er både oppbrukt og noe urettferdig, ettersom at gameplayet er unikt og står selvsikkert på egne ben. Hvor du i Pokémon sender ut ett og ett monster for å kjempe, sender du her ut tre og tre samtidig. Du får heller ikke velge angrep selv, og et nødt til å utdele bøker til yokaiene dine for å sørge for at de har riktig personlighet i forhold til hvilken rolle du ønsker at de skal ha på laget. Akkurat som mennesker lar også spøkelser seg forme av selvhjelpsmanualer. Dersom du vil bytte ut en yokai, roterer du simpeltent på et hjul hvor du har satt inn seks medaljer (én for hver yokai), noe som også vil si at du ikke kan endre på lagets formasjon midt under en kamp.

Kampene er dermed ikke satt til total autopilot, og hver yokai har også et spesialangrep du selv må bestemme når de skal bruke. Dette lades opp ett hvert som en yokai får muligheten til å angripe, og får å utføre det er du nødt til å løse et hektisk lite minispill på touchskjermen, noe som gir kampene et ørlite preg av en WarioWare-aktig bonanza. Kampsystemet føles som et friskt pust, og mange av bossene har gitt meg mer hodebry enn hva jeg noen gang har møtt i Pokémon, for å motvillig bruke denne sammenligningen en siste gang.

For å øke sjansene for å rekruttere en bestemt karakter etter en kamp, kan du mate den med dens favorittmat. Gledessprederen Happierre er for eksempel veldig glad i brød. Dessverre får du ikke noe som helst hint om hvilken matrett hver yokai liker, du kan bare gi de en matbit per kamp, og det er selv ikke med den beste bagelen i byen noen garanti for at Happierre ønsker å bli venner med deg etter selv den åttende og niende kampen hvor du forer han med baguetter eller curry-brød. Det samme gjelder for så vidt også utviklingene fra én yokai til den som er hakket over. Noen må du levle opp, mens andre må du fusjonere med andre ting, men her fins det langt flere hint, og noe av spenningen ligger uansett i å prøve seg fram og utforske mulighetene man har for hånden.

I skrivende stund sitter jeg utendørs med laptopen i fanget og sol på leggene, og det føles definitivt som om sommeren er på trappene. For alle barn og voksne som lengter etter en avslappet og volumiøs opplevelse til sommerferien, er Yokai Watch en aldri så liten bris som passer perfekt inn i kassettluka på 3DSen din. Til tross for et behagelig tempo er det nok av yokaier å samle på og ærend å utføre til at spillet lover å vare i flere titalls timer. Jeg er ganske sikker på at Yokai Watch vil være et av mine mest spilte spill denne sommeren, og jeg håper du også velger å hoppe på dette veldig japanske og veldig sjarmerende fenomenet. Våg å vær litt overtroisk!