Star Fox er en av Nintendos høyest elskede serier, til tross for at det siden 90-tallet har vært langt mellom utgivelsene i serien, og de få som har kommet på denne siden av milleniumsskiftet har vært preget av heftig bruk av gimmicker, eller for mye 3D-plattforming og rare dinosaurromvesen. Når det kommer til gimmicker er nok ikke Star Fox Zero fri fra dette – noe vi definitivt kommer tilbake til senere i anmeldelsen – men dette er Star Fox slik Star Fox skal være: På skinner i verdensrommet med følelsen av Star Wars laget med muppets.

I mine øyne har nemlig Star Fox, nærmere bestemt Star Fox 64 og relanseringen på 3DS, vært de utvilsomt beste skinneskytterne å hvile fingrene rundt. Det er noe eget med å gå inn i rollen som den antropomorfiske stjernepilotreven Fox McCloud og fly over fjerne planeter med umulige landskap, mens du manøvrerer unna innkommende skytsild og svarer denne med den ikoniske farkosten Arwings nesten like ikoniske grønne lasere. Selv om det nå er mange år siden Star Fox 64 kom ut, er det vanskelig å finne noe i denne smale sjangeren som overgår denne stamfaren, men Star Fox Zero gjør utvilsomt er verdig forsøk. Som nullen i navnet kan hinte til, går nemlig det nyeste spillet i serien tilbake til røttene og, med noen unntak, tilbake til det som gjorde nittitallseventyret så legendarisk. 

Før jeg går i gang med å rose spillet ut av stratosfæren, må jeg dog adressere tidligere nevnte gimmick. Star Fox Zero er nemlig utgitt til Wii U, og benytter seg av gyroskopet i GamePaden som den viktigste mekanikken i spillet. I stedet for å skyte rett framom deg slik du gjør i klassiske Star Fox-spill, er du her nødt til å sikt ved å flytte på kontrolleren. Jeg skal ikke lyve; det er ufattelig uvant og grenser til ubehagelig til å begynne med. Mine utallige timer med Star Fox 64 hjalp ingenting, og jeg styrtet to ganger allerede på min jomfruferd over Corneria. Frustrert beit jeg meg selv i leppa og tenkte til meg selv at dette på ingen måte kunne være det Star Fox-spillet jeg har drømt om.

Og jeg hadde mer rett enn jeg kunne trodd! I løpet av den første halvtimen eller så ble jeg skutt ned uforventet mange ganger, jeg slet med å holde styr på både siktet på GamePad-skjermen og oversikten på TVen og gameplaymessig var det hele rett og slett en irriterende og vanskelig opplevelse å komme inn i. Motivert av min kjærlighet for serien holdt jeg heldigvis motet oppe, og ikke lang tid etter min siste hatefylte bannskapsytring kom mitt første «Ah! Så det er sånn det fungerer»-øyeblikk. 

Etter å ha vendt meg på kontrollerne er jeg nå på utviklerne i Platinum Games og legendariske Shigeru Miyamotos side: De tillater umiskjennelig ting som mer ortodokse kontrolloppsett ikke får til. I klassiske Star Fox-spill flytter man siktet og flyet parallelt. Med andre ord skyter man til enhver tid kun rett framfor seg, noe som betyr at man er nødt til å flytte seg inn i skuddlinjen for å i det hele tatt kunne utrette noe skade selv. Med Star Fox Zeros system kan du derimot sikte hvor du vil, uavhengig av hvordan du er posisjonert, og du får med ett muligheten til å kunne streife elegant rundt på skjermen, mens du tar ut fiender fra alle kanter.

La det dog være sagt: Jeg vet selv at jeg er på defensiven når det kommer til disse til syvende og sist gimmickpregende kontrollene. Ikke alle liker dem, og jeg kan forstå hvorfor. For min del klikket de derimot på plass, og jeg kunne nyte et ellers vakkert sammensatt spill. På samme måte som at noen kan rulle tunga og andre ikke, er det nok genetisk betinget om du kan kose deg med Star Fox Zero eller ikke.

Dersom du er en del av den heldige klubben som forstår hvordan kontrollsystemet fungerer, finner du dog et aldeles utmerket spill. Brettene er varierte, og i tillegg til den jagerflyaktige Arwing-modellen får du også kjøre Landmaster-stridsvogna, en helikopterdrone kalt Gyrowing og et kyllingrobotkjøretøy som lar deg gå på to bein og som er likedeler latterlig og ufattelig kul. De ulike kjøretøyene føles forskjellige nok til at det skaper god variasjon i spillet, men kontrolloppsettet er såpass likt at det aldri føles for vanskelig å hoppe rett inn i en level med et nytt kjøretøy.

Håper du på en fortsettelse av historien i Star Fox-universet blir du nok derimot ganske skuffet. Historien plukkes ikke opp der hvor noen av de andre spillene slutter, men tvert i mot starter den på samme sted som Star Fox 64. Galaksen er under trussel fra den gale vitenskapsprimaten Andross, og det er din og resten av Star Fox-lagets oppgave å stå imot Andross’ styrker i flerfoldige storslagne slag i verdensrommet. I tillegg til tidligere nevnte Fox McCloud, møter vi også den eplekjekke Falco Lombardi, alltid irriterende Slippy Toad, så vel som en vis mentor i Peppy Hare. Ti poeng dersom du klarer å gjette hvilke dyr hver av de fremstiller. I tillegg kommer også min personlige favoritt i serien tilbake, General Pepper, som ikke bare fremdeles ser ut som han hører hjemme på coveret til Beatles-albumet Seargent Pepper’s Lonely Heart’s Club Band, men han spiller også en mye mer interessant rolle i plottet denne gangen.

Å redde galaksen utgjør ikke et så veldig langt eventyr – det hele er over på mellom to og tre timer – men gjenspillingsverdien i spillet er fenomenal. Du kan i nesten samtlige baner finne en hemmelig utgang som leder deg til alternative brett, og det er derfor også utrolig mye å låse opp, uten at jeg skal røpe for mye om hva disse belønningene helt spesifikt innebærer. Perfeksjonister over hele verden kan reise skuldrene opp til ørene, for det er nok av godsaker å stresse over. På hver bane, også de hemmelige, er det mulig å vinne opp til tre medaljer, hvor noen krever at du skyter ned et visst antall fiender, mens andre krever at du gjør spesielle ting på brettet. Til å være en skinneskytter i bunn og grunn, er det overraskende mye utforsking å foreta seg i Star Fox Zero.

Også audiovisuelt er det åpenbart at Star Fox 64 er den store inspirasjonskilden, og det er et mer eller mindre godt valg. Bortsett fra noen litt matte teksturer og tidvise hakkete modeller, er det høy definisjon og enda høyere bildeoppdateringsfrekvens å glede seg over, dersom du er den typen person som gleder seg over denslags.Designet på fiendene er klart inspirert av nå arkaiske polygonformer, og det føles ut som en HD-versjon av nittitallets spillverdener. Romskip med spisse kanter og futuristiske heksagonformede bygninger på Corneria er selvsagt, og med et lydspor som trekker inn de beste temaene fra klassikeren til N64, er det lov å innbille seg at man er tilbake i 1997.

Samtidig som fordunst glansdager får mye skryt, må det også sies at det nye årtusenet får vise sine kvaliteter. Lydkvaliteten byr på en oppdatert og spenstig arkadeatmosfære, mens høydefinisjons romlandskap fort fører til både hakeslepp og frysninger; det både ser og høres ut som Star Wars, og fører meg som fan av serien nærmere drømmen om å fly en X-Wing enn noe annet jeg har spilt (og ja, jeg har spilt X-Wing på Windows 98).

Kan jeg anbefale deg Star Fox Zero? Dersom du liker Star Wars, Star Trek eller, aller viktigst, Star Fox er svaret helt klart et ja. Likevel kan jeg ikke si at det er rungende ja, det er rett og slett litt for vanskelig å si om du kommer til å like det. Har du problemer med å lære deg nye kontrollsystemer kan det tenkes du kommer til å slite med å komme inn i spillet. Min mening er likevel at de aller fleste vil finne noe å like i Star Fox Zero om de bare er villige til å gi spillet en sjanse. Ja, det er lett å klage på gimmicks, men i noen tilfeller er de der for å forbedre spillopplevelsen eller for å tilby noe nytt, noe annerledes. Dette er et slikt tilfelle, og du vil med noen forsøk og litt feiling bli en fullverdig Arwingpilot selv, bare du ikke dømmer reven før skinnet er solgt. Eller kjøper pelsen før reven har skutt. Noe i den dur, i alle fall.