Den 15. august 2013 kom et lite spill ut på markedet for PC, Mac og Linux. Spillet vokste fort på seg et rykte som sa «du må prøve det!» Jeg snakker selvfølgelig om Gone Home. Denne sjarmøren av et spill gjorde et sterkt inntrykk første gangen jeg spilte det i 2013 og nå når konsollversjonen er ute tenkte jeg at nå er det jaggu meg på tide å skrive litt om det. Spillet ble lansert til Playstation 4 og Xbox One den 12. februar 2016 her i Europa og spillet er for øyeblikket gratis via Playstation Plus, og la meg bare si at den prisen er det jamen meg verdt!

Spillet er satt i året 1995 hvor du ankommer Portland, Oregon og her skal du utforske herregården til familien din etter at du har vært på rundtur i Europa. Du spiller som den 21år gamle Kaitlin Greenbriar og til din overraskelse er det ingen hjemme og du må prøve å finne ut av hva som har skjedd med familien din, hvor de er, og om det spøker i huset.

Spillet går under sjangeren adventure, utforskning og er i førstepersonvinkel. Denne vinkelen er med på å få deg inn i spillet som karakteren siden hun er en stille protagonist. Denne typen spill blir også kalt «walking simulator» fordi mange påpeker at man bare går rundt og historien skjer med deg og du påvirker den ikke med «klassisk» gameplay. Dette er et utrykk som er kommet frem i diskusjonen hvor går grensen mellom en interaktiv film og et spill. Det er ingen tvil om at spillet lener seg mer på historiebiten enn gameplay delen, men dette er ikke noe negativt og du kan se på det som en «levende» historie som du tar en aktiv del i.

Når det kommer til historien i spillet så er den absolutt helt fantastisk og her er det øyet for detaljer som virkelig skiller dette spillet fra alle andre. Du må selv oppdage historien på en naturlig måte mens du går rundt og leter, og det føles organisk og ekte. Karakterene minner om en blanding av Ibsen og Tarantino i det at de er så realistiske, men har også et snev av mystikk. Her er også detaljene meget viktig i at det er de som forteller historien og ikke en forteller eller en cutscene. Du finner heller ingen cutscenes eller forklaringer slik du kanskje er vant til i vanlige spill, her er alt en del av gameplayet og du lærer absolutt alt om historien og karakterene gjennom det du leser eller hører. Dette føles utrolig friskt, ekte og hjelper til å rive deg inn i spillet fra første stund.

Stemmeskuespillet er helt ypperlig i Gone Home og selv om det for det aller meste er kun én stemme du hører gjennom hele spillet så er den meget viktig for å sette stemningen, men også for å ikke ødelegge den allerede fantastiske atmosfæren. Alt som blir sagt virker så ekte som du får det, og det er levert helt praktfullt. Monologen er skrevet med omhu og hvert ord er plassert akkurat der det skal være.

Oppdagelseselementet er helt klart en viktig del av suksessen til spillet. Selv om spillet leder deg mot slutten så velger du selv hvor du vil gå og hva du vil se på eller høre på. Det ligger kassetter rundt omkring i huset hvor du kan høre på opptak eller musikk og her kommer mange av detaljene frem. Mange av disse opptakene og tekstene som ligger rundt omkring er helt frivillig å høre på eller se på, men de beriker historien og setter opp sidehistorier og karakterene. Selve drivkraften i spillet er historien og du vil så gjerne finne ut av hva som har skjedd. Denne effekten blir enda kraftigere når både historien, atmosfæren og detaljene virker helt ekte.

Grafikken i spillet er helt fantastisk og det er den både på PC og Playstation 4. Det er ingen spektakulære eksplosjoner eller skytescener, men huset ser flott ut og detaljene har god effekt her også. Hvert rom er unikt og ingenting virker tilfeldig, alt fra vifter til kort er plassert akkurat der det skal være. En slik leveldesign har jeg ikke sett maken til på lenge. Spillet er ikke så altfor langt heller, men det føles akkurat passe og virker som en lang film. Dette er selvfølgelig en positiv ting. Grafikken har sine særpreg og jeg vil da spesielt peke på fargebruken som er veldig aktiv og er et godt syn i en verden hvor alt skal være grått og sort.

Musikk er det ikke så mye av i spillet, men dette er en fordel. Torden og regnvær fyller den allerede tunge og dystre atmosfæren og du får bare lyst til å gjemme deg under et teppe med en kopp kakao. Lyddesignet er også perfekt i min bok og det er med på å fremheve atmosfæren enda et hakk. Det som er av musikk i spillet må du finne på kassetter og spille av med en kassettspiller. Denne musikken er ikke for alle og den minner om en blanding av noise, punk og grunge, men som en fan av disse sjangrene må jeg si at musikken er helt fantastisk og jeg hører titt og ofte på den utenom spillet.

Gameplayet i spillet er ikke så mye mer enn å plukke opp ulike gjenstander og se på dem eller høre på dem, men denne utforskningsdelen av spillet er ganske viktig i helheten og er overraskende aktiviserende. Det føles ikke som om det trengs noe mer. Du må finne nøkler og ulike gjenstander for å komme deg videre i herregården, men dette er kort summert alt gameplayet i spillet. Det er mer en opplevelse enn et spill. Det blir ikke noen spektakulære skytescener, men jeg kan love at du får en god opplevelse av de sjeldne.

Gone Home er et av de spillene som bryter med tradisjonelle spill og går sin egen vei, av og til funker dette, av og til ikke, men Gone Home får det til. Det er som sagt mer enn et spill, det er også en opplevelse. Spillet forteller en god historie på en unik måte, man trenger i grunnen ikke mer. Det er ingen tvil om at dette spillet kommer til å gå ned i spillhistorien enten for å være et fantastisk spill eller for å ha gjenopptatt debatten: spill eller interaktiv film? Uansett blir det spennende å se frem til studioets neste spill, som blir i samme ånd som Gone Home. For å oppsummere helt til slutt; prøv det, det er verdt det.