.

Liker du å gå i toga og kimono eller foretrekker du blondebluser og majestetiske kapper? Tygger du helst på sushi og gyoza, eller vil du heller stappe i deg rødvinsbiff og surkål? Det bryter ut krig mellom to mektige kongeriker; Ligger din kongelige lojalitet til dine biologiske søsken som du ikke engang kan huske å ha møtt, eller vil du sverge troskap til fosterfamilien som har forsørget deg i hele oppveksten, men hvor faren i familien er en kjip tulling som tyr til folkemord ved den minste uenighet med folket? Dette er valget du gjør som en relasjonsforvirret prins i Fire Emblem: Fates, og samme hva du velger går du et spennende spill i møte.

La oss først gjøre det klart: Fire Emblem: Fates er egentlig navnet på tre parallelle spill som hver viser forskjellige utfall av et valg man gjør tidlig i spillet. I butikken kan du få kjøpt enten Birthright eller Conquest, hvor du i det ene spiller på lag med dine fredselskende biologiske søsken i det Japan-inspirerte Hoshido, mens du i det andre prøver å fikse systemet fra innsiden som del av hæren i den mer usympatiske og mye mer europeiske nasjonen Nohr. En siste historie kan også lastes ned fra eShop, og er også sitt helt eget spill under navnet Revelations, hvor du velger å ikke spille på lag med noen av familiene i den hensikt å skape din egen hær og vinne freden på din egen måte. Selv har jeg spilt spillene gjennom samleutgaven som inkluderer alle tre på én kassett, noe jeg vil anta er den beste måten å spille på, ettersom du da får muligheten til å gjøre det kritiske valget om hvem du skal velge på egen hånd, uten å måtte laste ned ekstra DLC.

Selv startet jeg med Conquest, som er den definitivt vanskeligste ruta gjennom historien. Her har man ingen muligheter til å sanke ekstra erfaringspoeng for å øke nivået til troppene, og brettene er laget for å virkelig teste dine egenskaper som Fire Emblem-veteran. Både Birthright og Revelations er noe lettere, og du kan her samle erfaringspoeng mellom historiedrevne kamper for å gjøre laget ditt enda bedre. Historiemessig er alle godt skrevne fantasyplott som unngår altfor mange klisjéer, i motsetning til 2013s Fire Emblem: Awakening som til tross for god mottakelse ikke hadde det beste manuset i bunn. Denne gangen føler man seg knyttet til karakterene man møter på begge sider av frontlinjene, og uansett hvilken av de tre veiene du velger vil du komme til å veksle mellom å føle at du uten tvil har gjort riktig valg og å bite negler fordi du skulle ønske du kunne tatt valget på nytt.

I en SRPG som Fire Emblem tar man kontroll over et stort antall karakterer som spiller ulike klasser og har individuelle stats. Som en sterk kontrast til andre rollespill, gir ikke strategiske RPGer deg utforske store åpne verdener, men lar deg heller spille gjennom lineære kart og lar deg utnytte terrengfordeler på kartet for å vinne en altfor ofte knepen seier. Leveldesign er derfor ofte alfa og omega i denne sjangeren, og dette er utvilsomt et punkt hvor Fire Emblem: Fates skinner sterkere enn mange av sine sjangerbrødre.

Siden de tre spillene går parallelt med hverandre, skulle man kanskje tro at utviklerne hadde tatt seg friheten til å resirkulere de samme banene i hvert spill, men for det aller meste er hvert brett nytt, unikt og spennende. En ny mekanikk i spillet, kalt Dragon’s Vein, lar deg bruke kongelig dragemagi for å gjøre endringer på landskapet på brettene. Dette åpner opp for en del unike utfordringer. Blant annet er det et brett hvor du må manipulere sterk vind for å dytte dine egne og fiendens tropper fram og tilbake i landskapet, mens du i andre kan tørke ut elver og transformere fjell til din fordel. Takket være dette har du på tvers av de tre spillene i hvert fall over seksti unike brett å spille gjennom, noe som kan sies å være ganske mye Fire Emblem for én sommer.

Det som alltid har gjort Fire Emblem-spillene til unike SRPGer i mine øyne er (1) at en karakter er død for alltid dersom vedkommende blir slått på slagmarken, kombinert med (2) det brede og interessante karakterspekteret. Punkt nummer en sliter litt etter at de nå har inkludert modus hvor du kan la det som tidligere ville vært drepte tropper komme tilbake i neste kamp (eller i neste runde dersom du er ei skikkelig pingle), samtidig som at du selv på klassisk modus ikke mister karakterer ut av historien dersom de dør, men at de heller sier at de har vært nødt til å pensjonere seg og være med kun på sidelinja. Som en gammel kyniker er det lett for meg å si at dette er en forandring til det verre, men forutsigbarheten i at de fleste karaktererene er garantert å være med tillater et bedre skrevet manus, så forandringen må nok beskrives som en positiv en likevel.

Spillet byr på et bredt karaktergalleri, og det er en fryd å nok en gang leke Kirsten Giftekniv på frontlinjene og spleise sammen eksentrikere med hverandre. Tidvis kunne jeg tenkt meg et spill som er enda mer en Match.com-simulator enn hva dette spillet våger å være, men jeg tror kanskje det er greit at jeg gir meg et sted, før jeg begynner å pare opp venner og bekjente etter arketyper på samme måte som jeg gjør her. De relasjonsbyggende dialogene mellom karakterene er fornøyelige, og det gir et sykt samleaspekt til spillet; på samme måte som jeg vil ha alle Pokémonene i dexen, ønsker jeg også å lese hver eneste flørtende replikk i Fire Emblem. Kanskje er dette voyeuristisk og ekkelt av meg, men jeg kan ikke noe for det. Send hjelp. 

Selv om replikkene er gode, kan dessverre ikke det samme sies om utførelsen av de. Stemmeskuespillet er ikke mye å skrive hjem om. På det beste høres karakterer akseptable ut, mens de på sitt verste høres ut som forstoppede voksfigurer som har blitt gitt liv og tunge gjennom en ugudelig og ukomfortabel arkaisk prosess. Det er null sjel i enkelte av utførelsene, og de aller fleste klatrer seg knapt nok opp til middelmådighet. Kanskje er det ikke så viktig, i og med at spillet har mye dialog, men lite opplesning av dette, men det er likevel ufattelig irriterende å høre enkelte standardreplikker som «Her blir det trøbbel!», når stemmeskuespilleren selv ikke har noen tro på at det blir trøbbel i det hele tatt.

Til tross for at de er dårlige talere, er de langt bedre på å synge! Jeg har hatt spillets åpningssang, sunget av karakteren Azura, på hjernen siden jeg først åpnet spillet. Resten av lydsporet holder også høykvalitet, med sterke kontraster mellom mer klassisk Fire Emblem-lyd når du spiller med Nohr og østlig inspirert musikk i Hoshido, noe som føles nytt og friskt i serien. Bambusfløyte er kulere enn man skulle tro! 

Skaffer du alle tre spillene vil du ha en gedigen samlepakke som vil vare i flere titalls – om ikke hundretalls – timer, avhengig av hvor villig du er til å prøve deg på hardere vanskelighetsgrader etter hvert. Med mengder av nedlastbart innhold på veg, tyder det også på at vi går en strategisk høst i møte. Dersom du ikke vet om du er villig til å punge ut for samleutgaven enda, men er nysgjerrig på spillene eller serien, vil jeg anbefale deg å starte med det litt enklere og mindre avskrekkende Birthright, så kan du heller kjøpe de andre delene som DLC senere. Èn ting er i alle fall sikkert: Slekta er virkelig best, og Fire Emblem: Fates er et selvsagt tillegg til enhver 3DS-samling.