.

I skolegårder landet – nei, verden – over dukker det med jevne mellomrom opp trender som brer seg som ild i tørt gress. Klinkekuler, pogs, Beyblade og diverse samlekortspill er bare noen eksempler på trender jeg opplevde i mine år som barneskoleypling. De fleste av disse trendene bredte seg raskt, men brant fort ut. Pog-samlinga ligger nå innerst i kottet. Én trend døde derimot aldri ut, og i disse dager virker det som om mine egne jevnaldringer fremdeles ikke klarer å gi slipp på drømmen om å bli en Pokémonmester.

Selvfølgelig snakker jeg om fenomenet Pokémon GO. Kanskje har du (ugle)sett gjenger av Pokémontrenere vandre langs gatene i din hjemby. De har øynene klistret til mobilen, men bryter sporadisk ut i gledesrop og peker ut i løse lufta og konstanterer at «der er det en Snorlax!», noe som åpenbart må være en fin ting, reaksjonen tatt i betraktning. Målrettet går de i skytteltrafikk mellom obskure landemerker i byen; fra en byste av en doktor som oppdaget et syndrom som ble navngitt etter vedkommende til en tagging av ei punkerdame, videre til den litt rare skulpturen som ser ut som enten en stor rød knapp eller en sopp.

I min hjemby, Steinkjer, vil du i hvert fall ha sett disse gjengene. Du vil ha sett oss, og vi har både sett og møtt hverandre. Da jeg etter søndagens EM-finale tok en ganske sein kveldstur gjennom Steinkjer sentrum for å se om jeg kunne fange noen Pokémoner før leggetid, forventet jeg ikke å møte noen andre mennesker i gatene, med unntak av kanskje noen fotballfans på vei hjem fra pub. Det viser seg dog at Pokémontrenere aldri sover. I løpet av min første kveld som trener møtte jeg på en gjeng som ville rekruttere meg til laget deres, et par som hadde hørt rykter om en Haunter som hjemsøkte den ellers så rolige Jernbaneparken pluss en fullstappet bil av ungdommer som ville skryte av at deres lag hadde alle gymmene i byen, og som dessuten kunne skilte med en Snorlax med godt over 1000 combat points. Ganske imponerende syntes jeg.

Etter å ha hengt rundt en parkert Nokasbil litt vel lenge for å fange en horde av Drowsees, nådde jeg endelig level 5, og fikk velge hvilket lag jeg ville spille for: Blå, gul, eller rød. Ut ifra samtalene jeg hadde med de jeg hadde møtt langs veien i Steinkjer litt for seint denne mandagsnatta dannet jeg meg et bilde av det gule laget som en litt vel eplekjekk og selvgod ener, med det blåe laget som en beryktet nummer to (kun ut ifra de jeg hadde snakket med, hvorav ingen faktisk hørte til lag blått). Rødt lag var derimot min type lag. En underdog med personlighet, så valget ble egentlig ikke så vanskelig, og jeg var klar til å male byen rød. Framad mot rødvolusjon! Jeg lagde kjapt enda flere elendige ordspill som jeg mer enn gjerne har delt med mine medspillere, men som jeg holder meg for godt til å dele her. Noe selvrespekt har jeg tross alt.

Nå vet jeg ikke helt omfanget av appens popularitet her til lands enda, men med tanke på at den hittil kun er offisielt lansert i Australia og USA er det imponerende at såpass mange har gjort de nødvendige salsatrinnene for å laste ned appen på egen hånd. Pokémon GO har blitt en snakkis, og det er kanskje det eneste som behøves for at noe skal ta av over all forventning. Tilsynelatende forventet heller ikke verken The Pokémon Company eller utviklerne i Niantic denne overveldende suksessen heller, for serverne har slitt en del med å følge opp den massive trafikken fra brukere, og det største irritasjonsmoment og et godt samtaleemne blant Pokémon GO-entusiaster har vært angående hvor ofte serverne er nede og hvor ustabil appen later til å være. Selv har jeg spilt spillet på en iPhone 4, og det sier seg kanskje selv at det ikke er helt smertefritt på hardware fra forrige tiår. 

Med tanke på at spillet fremdeles vil oppdateres, og at det ikke engang er lansert på disse breddegrader, føler jeg det er bortkastet å komme med en anmeldelse av det på dette tidspunktet. Likevel er det ikke ofte at en trend blåses opp til dette nivået, og selv min far – notorisk dårlig på å plukke opp trendord – har allerede begynt å spørre meg om jeg skal «ut å poké» når jeg eller min nesten like oppslukte bror er på vei ut døra. Slike fenomen dukker ikke opp ofte, og å ikke skrive om dette ville være som å ignorere Twitch Plays Pokémon eller å aldri få med seg planking. Og om du ikke vil være den eneste ungen på skolegården som ikke gambler Pokémonkort ved å flippe de gjennom lufta, anbefaler jeg deg å gjøre nok et forsøk på å fange samtlige i Pokémon GO. Dette er sommerens heteste skolegårdtrend for nostalgikere og mestere i alle aldre.

Rødt lag er best! Hva mener du med at objektivitet er viktig? Mer som objektivi-teit!