Hva har vi spilt denne uka?
0

Hva har vi spilt denne uka?

Her er et innblikk i hva vi har spilt i den siste tiden, og gir forhåpentligvis dere som leser noen tips til hva dere kan prøve å spille om dere sitter helt fast. Dette skal bli en fast spalte som oppdaterer dere på hva vi i redaksjonen spiller, og som kan være til hjelp i å introdusere dere alle der ute til “nye” spill som dere kanskje ikke visste om eller som virket lite interessant.

 

Assassin’s Creed 1 til 3

 

Det er ikke lenge til Assassin’s Creed-filmen kommer på kino, så planen min var å friske opp minnet på spillserien. Jeg husket en god del fra forrige gang jeg spilte igjennom, men jeg la merke til mange små detaljer jeg ikke husket eller la merke til forrige gang. For eksempel vil jeg si historiefortellinga i spilla er generelt bra, hele veien fra det første spillet til AC3. Men Assassin’s Creed 2, som alle priser opp i skyene, var egentlig ikke like spennende som Brotherhood og Revelations. Jeg pleide å se på Brotherhood som et spill som ikke skilte seg ut i serien, men denne gangen ble det muligens favoritten min av spillene som handler om Desmond. Passe lengde, flytende kampsystem og nye bonusobjektiver i spillet, i tillegg til god historiefortelling, hvor historien i Animusen går tydelig parallelt med historien utenfor.

 

Og jeg må si at helhetelig er Desmonds historie veldig spennende. Assassin’s Creed-universet er gjennomført spennende, og jeg blir like overrasket hver gang over hvor brått hvert spill slutter. Jeg leste også tegneseriene The Fall og The Chain før jeg kom ordentlig i gang med AC3, og det oppklarte en hel del for en karakteren David Cross. Anbefales. Ellers har jeg aldri spilt ferdig Unity, Rogue, eller Syndicate, men det vil komme naturlig nå. Jeg er spent på hvilken retning serien tar, om det er til det bedre eller dårligere. Det er lettere å få et helhetelig bilde når man spiller de så tett på hverandre, enn å spille det en gang i året. Jeg vil nevne at jeg også legger merke til de negative tingene, men på en annen side synes jeg folk var for strenge mot serien da de kom ut. Da regner jeg ikke med hvor ødelagt Unity var/er. Det ser jeg heller an når jeg kommer så langt.

 

Desmond-trilogien (som egentlig består av fem spill) er absolutt verdt å få med seg. Og skulle du få mersmak, er ikke Black Flag en dum oppfølger heller!

 

Sam Einar Engh Syftestad

 

 

Treg uke

 

Denne uken har jeg først og fremst spilt en del av den nye ekspansjonen til World of Warcraft som det kommer en anmeldelse av senere, men så langt har jeg blandete følelser om spillet og jeg kan ikke si at dette er min favoritt av alle ekspansjonene, mer om dette i anmeldelsen. Denne uken har jeg også satt meg ned med Assassin’s Creed: Black Flag, ja jeg vet jeg er seint ute. Jeg har eid spillet nesten siden launch, men har hatt problemer med PC-versjonen og har nå søkt lykken med PS4-versjonen istedenfor. Jeg har ikke kommet lengre enn jeg gjorde på PCen, men jeg har så langt hatt en bedre opplevelse enn jeg hadde da jeg spilte det første gangen. Spillet er morsomt, praktfullt og har en god historie med unntak av alt Abstergo tullet. Jeg vurderer å lage en fortsettelse følger artikkel om spillet, men har ikke helt bestemt meg ennå. Jeg har også nylig begynt å spille Pokémon: Alpha Sapphire som jeg så langt syns er utrolig kult og kanskje det beste Pokémon spillet jeg har prøvd. Jeg elsker konseptet med at man kan se hvilke pokémon som er på hvilke steder og det gjør samlingen av de alle mye lettere og morsommere. Ellers har det vært en travel uke med lite spilling, men jeg ser frem til å spille videre på Titan Souls og det å endelig få begynt på Witcher 3.

 

 

Mathias Johannessen

 

My guilty pleasure

 

Suikoden 2

 

Dette er mitt favorittspill og perfekt for stunder der du bare vil bli sjarmert. Spillet kom opprinnelig på den gamle grå for nesten 15 år siden, men etter en kampanje fra fansen sluppet på PSN for Playstation 3 i fjor. Jeg har nok tilbrakt flere timer rundt Dunan-regionen enn mine foreldre ville ha likt å høre og nesten ingenting har kommet opp mot opplevelsen jeg fikk da jeg spilte det for første gang. Jeg startet min trofaste svarte i helgen og jeg er like forelsket som første gang jeg spilte. Spillet er en ren sjarmbombe av dimensjoner og gameplay mulighetene som dette spillet ga meg har jeg enda til gode å se noen utfordre. Ta for eksempel det ekstreme rollegalleriet i spillet. Du skal rekruttere 108 karakterer i spillet for å få den beste slutten. 108! og hver av dem har en pixel animasjon som er nesten perfekt blandet med de unike personlighetene hver og en av dem har. Det er minst 20 forskjellige mini-games, og en av dem har hatt et eget utviklings-team som lagde spillet parallelt med Suikoden 2. Du har ditt eget slott som oppgraderes etter du når et visst antall følgere som du kan rekruttere, til slutt går du deg vil. I tillegg til et seks-mann turbasert kampsystem er det også en slags kamp-simulator i deler av spillet. Tenk deg Fire Emblem med sterkt fokus på rollespill.

 

Fallout 4: Nuka World

 

Den siste tilleggspakken til Fallout 4 var for meg en blandet affære. Rent teknisk og innholdsmessig er den solid og gir titalls timer ekstra spilletid for fansen, men selve historien var det umulig å leve med. Etter jeg har gått gjennom en hinderbane fra helvete står jeg igjen som lederen av tre stammer av raiders som har slått seg sammen. Herfra skal jeg hjelpe dem med å ta over parken før vi setter kursen mot the Commonwealth. Eller i det minste det som var meningen. Jeg klarte det ikke. Skulle jeg bedra mine Minutt-menn som har stått bak meg i tykt og tynt. Hovedsakelig i tykt hvor de har gjemt seg i en velforsvart bosetning mens jeg hentet deres kidnappede slektninger, men det er ikke poenget! Det endte med at jeg slaktet samtlige raidere og befridde de slavebundne fangene der, samtidig kuttet jeg nok halvparten av historien som gjensto, men min gode gjerning vil nok bli belønnet. Hmmm..hva er det Preston? Enda en bosetning som trenger min hjelp? Har jeg en autosave liggende?

 

Tommy Alexander Lund

 

Championship Manager 01/02

 

I påvente av Football Manager 2017 har jeg gått tilbake i tid. Noen jeg ofte gjør når jeg går lei av den siste FM-versjonen. Det er selvfølgelig snakk om Championship Manager 01/02. Jeg spiller for tiden på en save jeg har holdt på med en god stund, hvor målet er å gjennomføre alfabetutfordringen. Å vinne ligaen i samtlige ligaer alfabetisk. Jeg startet i Argentina, hvor jeg vant ligaen med Newell’s Old Boys og har nå kommet til Danmark hvor jeg er i ferd med å blåse gjennom Superligaen med Køge. Etter hvert som FM-serien har blitt mer realistisk og kompleks har det begynt å føle mer som en jobb og mindre som et spill. Derfor er det godt å gå tilbake til den relative enkelheten som er CM01/02, samtidig som spillet er dypt nok til å være givende. Hvis alt går som det skal er neste stopp England. Ønsk meg lykke til.

 

Kjell Arne Jørgensen

 

Hva har jeg spilt spør du?

 

Oxenfree! Et 2D eventyrspill med supert stemmeskuespill og manus, hvor alle karakterene er overnaturlig velformulerte tenåringer som lirer av seg flere vittigheter og livsvisdommer enn noen hormonstyrt jypling noen gang har vært i stand til. Det er dog ikke bare karismaen til karakterene som virker overnaturlig. Spillet foregår nemlig på den mystiske øya Edwards Island, hvor vår helt Alex og hennes kumpaner blir hjemsøkt av spøkelser, aliens, myndighetene eller noe sånt.

 

 

Jeg har nemlig ikke kommet langt nok til å vite akkurat hva det er som kødder med meg, men til tross for noen litt vel enkle gåter og at rollebesetningen virker relativt avslappet med tanke på hva de blir utsatt for, gleder jeg meg til å finne ut hva som rører seg i skyggene på Edwards Island. Og selv om jeg er kun halvveis i min første gjennomspilling, gleder jeg meg allerede til både andre og tredje forsøk gjennom historien for å ta helt nye valg for å forme skjebnen til disse unge, pubertale og forvirra menneskene.

 

Håkon Kvam Lyngstad

 


About Mathias Johannessen

Filmstudent ved Universitetet i Bergen. Elsker indie-spill, gamle klassikere, og B-spill.