Punch Club er et morsomt lite spill fra Lazy Bear Games som minner om en blanding av The Sims og Game Dev Tycoon. Spillet er for øyeblikket ute til Android, iOS, Windows, Mac og Nintendo 3DS. Beskrivelsen av spillet på wikien deres er “fighter sim/tycoon”, men her skjuler det seg litt mer enn som så, og med en oppfølger ikke så altfor langt unna tar vi en liten kikk på indiespillet.

Med en tittel som Punch Club forventer man kanskje ikke særlig mye, men dette er ikke noe inkompetent spill. Forventningene mine var i alle fall en billig kopi av spill som: Cadillacs and Dinosaurs, Turtles in Time, Double Dragon og Final Fight. Jeg tok frem kontrolleren min og ble meget opprørt da spillet ikke hadde et alternativ for en kontroller, og ikke kunne du stille inn kontrollene heller. Så kom jeg inn i spillet og forsto fort hvorfor dette slettes ikke trengtes. Dette er ingen button masher, men mer et strategispill med både simulatorelementer og RPG-elementer. Det er vanskelig å beskrive denne typen gameplay fordi det er så annerledes, men Game Dev Tycoon er det første jeg tenker på. Du blir totalt hekta etter noen minutter og herfra er du med på en berg og dalbane. Hva mener jeg med det? For å forklare det må jeg først begynne med:

Grafikken

Siden dette er det første man tross alt ser i de fleste spill er det greit å begynne her. Retrografikken lever i det beste velgående og det føles riktig for dette spillet. Du har et eneste valg når det kommer til grafikk (utenom oppløsning) og det er om du vil ha et retrofilter eller ikke. Jeg skulle ønske det var flere slike filter i spillet (som i Retro City Rampage), men det er bedre å ha et alternativ enn ingen. Karakterdesignene i spillet er flotte, selv om de aller fleste designene er tatt fra filmer og spill, man ser i alle fall hvem de skal etterligne. Jeg elsker alle detaljene som for eksempel plakatene karakteren din har i leiligheten sin, sånne småting er med på å skape en god atmosfære. Fargebruken og kontrastene er ikke for overveldende, men har absolutt sin plass i helheten av spillet. Det eneste som kan trekkes ned i denne avdelingen er musikken og lyden som bare er helt greie. Jeg forventer alltid et spektakulært lydspor i retrospill og blir alltid skuffet om de ikke leverer. Lydsporet er ikke dårlig, men det skiller seg heller ikke ut på noen måte.

Historien

Du begynner spillet med å navngi karakteren din og derfra begynner den tragiske livshistorien hans. Steg for steg blir ditt sanne jeg trukket frem fra mørket, men dette tas i god tid og det er mye å fortelle. Om du vil, og med hensyn til hvilken vanskelighetsgrad du spiller på, er dette spillet utrolig langt. Det er mange oppdrag som er valgfrie, men som du absolutt bør sjekke ut. Mange karakterer som drar deg i ulike retninger, og tempoet i spillet er nesten perfekt til tider. Det skjer nesten noe nytt hver dag som kaster deg ut av din daglige balanse, og dette er absolutt en positiv ting. Jeg tenkte selv at jeg kom til å bli lei etter to timer, men spillet dro meg til steder jeg aldri hadde tenkt eksisterte og jeg ble hektet på ny. Historien og de ulike knutepunktene er utrolig godt gjennomtenkt, og selv om mye av det er stjålet fra diverse boksefilmer, gjør det ingenting fordi gameplayet er så avhengighetsskapende. Spillet tilbyr også tonnevis av referanser som alle retrospill nå til dags, men disse ligger i bakgrunnen og er ikke så “in your face” som mange andre spill kan være.

Gameplay

Allerede fra begynnelsen har du to valg som gir deg to helt forskjellige utfall. Du kan velge å spille på “Easy”, “Normal” eller “Hardcore”. Forskjellen på disse er at du ikke får achievements på enkelt og du får heller ikke “Stat decay”. Stat decay er en funksjon som gjør at du mister muskler og fart for hver dag som går, dette har Lazy Bear sagt at er en viktig del av spillet og det gjør det helt klart vanskeligere. Toeren skal ikke inneholde stat decay har de også sagt. Om du har lyst til å oppleve spillet, men ikke vanskeligheten så anbefaler jeg å spille på enkelt. Selv spiller jeg både på enkelt og normal, men dette er også for å teste ut de tre forskjellige klassene i spillet. Disse er: styrke, smidighet og utholdenhet. Klassene tilbyr ulike fremgangsmåter i kamp og har selvfølgelig sine styrker og svakheter. Du har også et ferdighetstre hvor du kan bruke poeng du får fra kamper og “sparring”. Dette ferdighetstreet har en normal gren og tre grener som tar for seg hver klasse. Her er det viktig å tenke seg godt om, og du må alltid tenke på om du trenger den og den ferdigheten for din klasse.

Når det kommer til trening fungerer dette på en rimelig enkel måte, du må “pumpe” så ofte du kan, men kan ikke gjøre dette når du er sulten eller tom for energi, det er viktig med mat og søvn. Du må alltid huske på å ha nok penger til mat om du ikke vil krype til korset og gå til treneren din for å få mat. For å få penger må du jobbe, og disse tar både tid og sult fra deg. Så spillet er en stadig balanse mellom jobb, trening, spising og soving. Høres kanskje lett ut, men er et mareritt i praksis, og har du med stat decay da, blir det enda vanskeligere, men ikke for vanskelig. Nye jobber og treningsmetoder blir presentert i et greit tempo, og om du vinner en del kamper så gjør du det også godt økonomisk. For du må jo selvfølgelig slåss i et spill som heter Punch Club, men denne slåssingen foregår ute av din kontroll, det vil si at spillet simulerer slåssing utifra hvilke ferdigheter du har valgt ut til kampen, hvor godt trent du er, og hvilken balanse mellom forsvar og angrep du har valgt. I likhet med Football Manager må du bare vente kampen ut og se hvilket utfall det får. Du kan gjøre små justeringer, disse er ganske små i begynnelsen og blir større etterhvert.

Det største problemet i spillet er når det blir mye av det samme hver dag. Dette skjer ikke ofte, men når du er midt imellom to såkalte “storylines” så kan spillet bli litt kjedelig. Veldig lite nytt blir introdusert i denne tiden, og du må rett og slett bare vinne kamper. Om du spiller på vanskeligere enn enkelt er det også vanskelig å prøve å gjøre noe nytt uten å bli kastet ut av balansen du har funnet. Det er ikke et ukjent fenomen at denne typen spill kan få litt problemer med tempoet fordi det er mye flaks og ulike strategier med i bildet. Eksempel: om du trener som en gal før du begynner å slåss med folk har du som regel null problemer med å knuse dem totalt, og da blir det litt for enkelt. Et annet eksempel er om du har funnet den perfekte balansen, men den tar deg meget rolig opp mot toppen, og det blir da utrolig kjedelig ettersom du må gjøre dette i mange, mange dager. Greier du mot alle forventninger å holde ut i de kjedelige øyeblikkene får du heldigvis introdusert nye “mekanikker” og nye svingninger i historien. Det ligger utrolig mye innhold i dette lille indiespillet, det skal det iallfall ha.

Hva blir dommen?

Selv hadde jeg det utrolig gøy med å spille på enkelt og jeg gikk ikke tilbake til normal etter at jeg byttet. Tiden min i normal var ikke dårlig, men jeg liker ikke at vanskeligheten skal ligge i hvor lang tid man må bruke og jeg synes ikke nye ting ble introdusert i godt nok tempo på normal. Ellers er dette et fantastisk spill som fikk meg hektet de første to-tre dagene, men etter dette ble det svært lite spilling. Punch Club er av den type spill som for meg personlig får meg utrolig hekta i de første tre til fem dagene, men som etter hvert mister appellen sin. Dette kan være fordi jeg spiller alt for mye av det i disse første dagene, men jeg tror at denne typen spill er laget for det. Jeg kommer garantert tilbake til spillet og da blir det helt sikkert samme greiene på nytt igjen, to-tre dager også er jeg ferdig, og det er helt greit for min del. Jeg vil selvfølgelig anbefale Punch Club til alle som er interesserte i å prøve noe nytt, men også de som etter å ha lest anmeldelsen er interesserte i denne typen spill. Spillet er på salg og ligger ute til 35kr på Steam (original pris 70kr), som slettes ikke er en verst pris for timesvis med spill. Jeg tror at både “casual” spillere, men også folk som er mer interessert i spill kan nyte Punch Club på hver sin måte. Mitt tips er bare å velge vanskelighetsgrad med omhu, og husk på at det er ingen skam å snu.