Frank West er tilbake i Capcom Vancouvers Dead Rising 4, og han er virkelig gira på å spille minigolf. Det har gått 16 år siden hendelsene i Willamette fra det første Dead Rising-spillet, og Frank har blitt fotograf- og journalistikklærer. Sammen med en av studentene sine, Vick Chu, utforsker han motvillig et nytt mysterium i Willamette. Det er et nytt utbrudd av viruset, muligens skapt av leiesoldatgruppen Obscuris. Hvorfor? Det er opp til deg, som prisbelønt journalist, å finne ut av.

Med andre ord har vi hovedpersonen fra det første spillet i rekken, i tillegg til samme område man utforsket i det første spillet. Frank er tilbake i kjøpesenteret, men kan også bevege seg utenfor og utforske hele Willamette. Som i Dead Rising 3, får vi en åpen verden å utforske. Man låser opp mer av kartet, jo lengre ut i historien man kommer. Dessverre er Willamette en kjedelig plass. Los Perdidos i det tredje spillet var mer minneverdig når alt kommer til alt. Den mest interessante plassen denne gangen er uten tvil kjøpesenteret, hvor trofaste Dead Rising-fans helt sikkert vil kjenne seg igjen. Det er omtrent like stort som hvilke som helst av de andre bydelene man kan besøke.

Med tanke på at kartet har litt størrelse, er det en selvfølge med kjøretøy. Og som i Dead Rising 3, kan man fremdeles lage combo-kjøretøy. Ved å kombinere to kjøretøy etter å ha funnet en blåkopi som tillater dette, kan man meie ned zombier og rydde opp gatene. Rullestol-traktoren er min favoritt. Blåkopiene er selvfølgelig tilbake, og man kan samle hele 58 forskjellige combo-våpen. I tillegg er det en rekke andre samleobjekter, som mobiltelefoner, podcasts, Vicks skylagringsopplastninger, og “zombie tags” man må fotografere. Det er ganske mange samleobjekter, i tillegg til at man har diverse utfordringer som teller mot en 100% gjennomgang. Noen vanskeligere enn andre. Og se å få reddet folkene som har stengt seg selv inne i tilfluktsrom, for du kommer til å bli gal av ropene om hjelp i lengda.

Tilbake til fotoapparatet, så er det er en rekke fotografingsutfordringer. Fotografiene man tar i spillet blir vurdert med karakter utifra hvor mye man klarer å ta bilde av om gangen. Zombier, mennesker, døde eller levende, vil gi deg poeng. Kameraet har også en funksjon når det kommer til etterforskning. På visse steder i spillet må man ta bilder av dokumenter og spor, ta i bruk nattmodusen på kameraet for å la deg se på mørke plasser, eller bruke “spectrum analyzer” som gir deg muligheten til å oppdage, blant annet, fingeravtrykk og hemmelige dører. Og har du funnet en kul hatt, er det selvsagt mulighet til å ta en selfie.

Dead Rising 4 legger ikke ifra seg formelen som gjør Dead Rising til akkurat det spillet det er. Vi får den surrete humoren jeg er veldig glad i, muligheten til å redde overlevende fra å bli zombie-middag, drepe haugevis av zombier med sinnsyke våpen, eller ta opp kampen mot folk som har blitt helt gale under apokalypsen. Med andre ord små sjefskamper mot “maniacs”. Men dette er også et av hovedproblemene mine med Dead Rising 4. Det gikk nemlig opp for meg at spillet egentlig ikke byr på noe særlig nytt.

Spillet føles egentlig ikke ut som et Dead Rising 4, men mer som alenestående nedlastbart innhold. Historien er rett og slett kort, og bringer som sagt lite nytt til julebordet. Jeg forventet mye mer julestemning i spillet, men jeg ble overrasket over hvor lite julemagi det egentlig er. Det eneste som har med jula å gjøre er diverse combo-våpen man setter sammen, diverse juledekorasjoner her og der etter at Black Friday gikk adundas, og julemusikk på menyene. Capcom Vancouver har også valgt å ta vekk tidspresset man alltid har hatt i Dead Rising. Man har ikke lengre et visst antall dager på å komme seg igjennom historien, noe som hadde vært mer perfekt enn noen sinne i Dead Rising 4. Dagene kunne jo telt ned til jul, og det burde vært Franks oppgave å redde jula!

Istedet er historien kanskje hakket for seriøs og generisk, og den eneste surrete karakteren i spillet er Frank selv. Jeg savner en historie som ikke tar seg selv like seriøst, og som inneholder litt mer sledebjeller. Dessuten burde det vært mer humor hele veien gjennom, og ikke bare et par vitser fra Frank. Det er heller ikke noe nytt at historien i Dead Rising-spillene er kort, men denne gangen var det jo ikke en gang en tidsfrist, så den kunne faktisk vært lengre.

Og siden vi er inne på ting jeg savner fra tidligere installasjoner i serien, vil jeg påstå at  alle “maniacs” man møter i Dead Rising 4 mangler sjarmen fra tidligere. Vi får ikke lenger en klin kokos filmsekvens før man må slåss mot dem, men må istedet slåss mot et visst antall undersåtter før man møter sjefen selv. “Maniac”-sjefene er fremdeles sprø, for all del. Det er ikke hver dag man slåss mot en gal julenisse, men man blir ikke ordentlig “kjent” med dem uten introduksjonssekvensen. Filmsekvensene fra de tidligere spillene bidro til noe av humoren jeg savner, i tillegg til at sjefskampene var hakket mer utfordrende før. Dead Rising 4 sliter egentlig med at alle sjefskampene er alt for lette. Jeg døde ikke en eneste gang i løpet av spillet, og slet heller ikke noe særlig med noen av kapitlene. Lite utfordring generelt.

Spillet burde heller blitt gradvis vanskeligere i større skala, og heller gitt oss gradvis bedre våpen. I Dead Rising 3 hadde vi etterhvert super combo-våpen, noe jeg ikke har sett snurten av i Dead Rising 4. Jeg endte opp med å finne ut hvilke våpen som var mest effektive, og brukte disse hele tiden. Jeg savner et bredere utvalg, og muligheten til å oppgradere våpnene til kraftigere utgaver. Spillet handler tross alt om å bane vei igjennom mengder av zombier, så hvorfor ikke gjøre det gradvis kulere jo lengre uti spillet man kommer. Man kan kanskje sammenlikne en oppgradert Exo-drakt med super combo-våpnene fra Dead Rising 3, men antall ting man kan gjøre blir heller begrenset når man har den på seg.

Dead Rising 4 mangler flere komiske scener og situasjoner, og brukte ikke den fantasiske sjansen til å gå fullt ut med en superklisjé julefortelling med zombier. Det er for lite nytt, og heller degradering på visse punkter. Vi har fremdeles muligheten til å oppgradere forskjellige ferdighetstre ved å nå nye nivåer eller klare forskjellige utfordringer. Man kan til og med oppgradere trygge baser på de forskjellige områdene ved å redde flere overlevende, hvor man kan handle kart, våpen, kjøretøy, og liknende, men det gjør dessverre ikke opp for manglene.

Okay, jeg virker kanskje veldig negativ til hele spillet, men jeg er egentlig ikke det. Jeg synes ikke spillet funker som et Dead Rising 4, men det funker helt fint som et Dead Rising-spill! Er du glad i de tidligere spillene i serien, er jeg sikker på at du kommer til å ha det gøy med dette spillet også. Det er klart jeg hadde det moro med å slakte zombier og lage rare våpen, det skal ikke stå på det. Sånn sett er det et solid Dead Rising-spill, men som en oppfølger forventer jeg flere nye ting og at de bygger på de gode tingene fra det forrige spillet. Greit nok, vi får en ny flerspillermodus hvor man kan utforske og fullføre oppgaver i Willamettes kjøpesenter sammen med tre andre venner i løpet av et visst antall episoder, men det er fremdeles ikke nok til å overbevise meg om å gi spillet en høyere karakter. De har tross alt tatt vekk muligheten til å spille hovedhistorien sammen med vennene dine.

Er du en fan, er jeg sikker på at du vil ha det gøy, men ikke forvent så mye nytt. Personlig synes jeg Dead Rising 4 føles ut som en dårligere versjon av Dead Rising 3.

Men julemusikken er fin, da.