En gang i tiden ble førstepersonsskytespill kalt en “Doomklone”, ikke fordi Doom var det første skytespillet i first-person view, men fordi det var det beste og fordi det definerte sjangeren. Å bli kalt en Doomklone var kanskje ikke det beste å få på skuldrene, men navnet betydde jo tross alt at spillet ditt var så godt at det kunne regnes som en kopi av verdens beste førstepersonsskytespill, og det er ikke verst. Doom hadde en frihet i designet sitt, men greide fortsatt å lede spillere til de rette stedene uten å måtte lede dem ned en korridor. Hemmeligheter lå rundt hvert hjørne, og alle fiendene du støtte på var plassert ut med omhu. Jeg hørte en gang John Romero snakket i rundt en time om hvordan han designet første nivået i Doom, og det kom tydelig fram at mannen visste hva han drev med. Så hva har skjedd i den siste tiden? Er det rett å si at de fleste FPSer er COD-kloner nå til dags? Hva er så dårlig med å være en COD-klone? La oss kikke nærmere på saken.

Lineær fortellingsmetode

Historien til førstepersonsskytespill kan kort oppsummeres med: Doom, Half-Life, Goldeneye og Halo. Selvfølgelig er det mer som kan sies, men det kan vi ta en annen gang, det som er viktig er at Goldeneye introduserte denne typen spill til konsoller, og Halo forbedret det. Sjangeren vokste fryktelig fra 2000 og utover, men i 2007 eksploderte markedet enda mer med lanseringen av Call of Duty 4: Modern Warfare. COD 4 var slettes ikke et dårlig spill, og det var ganske revolusjonerende når det kom til lineær historiefortelling i en FPS, problemet som oppsto var at suksessen til Modern Warfare ble ikke umerket, og selv om en sjanger må sprites opp i ny og ne, er ikke den lineære måten å fortelle en historie på noe som funker godt i spill generelt. Film er et godt virkemiddel som egner seg til lineære fortellingsmetoder, men spill har det problemet at det må være interaktivt før du kan kalle det et spill. Cutscenene ble lengre og skytespill ble mer preget av dialog og historie enn innovativ gameplaymekanikker. Jeg sier ikke at Modern Warfare var et dårlig spill, men her begynte trenden med å nærmest lage FPSer om til skytespill på skinner, ja slike man spilte i arkaden. Jeg kan ikke bry meg om en mann ved navn Såpe alt for lenge før jeg ikke bryr meg mer, og grunnen er at jeg vil gjøre noe i spill og ikke bare sitte å se på en interaktiv film.

Når ble det verre?

World at War kom ut i 2008 og var fortsatt ikke fullt så ille som det etterhvert har blitt, men her begynte man å se bak sceneteppet, heldigvis var det nok variasjon i gameplayet og stedene man var på at det holdte enda en stund. For hvert COD-spill som kom ble det bare verre, men man skyldte på at “man spiller det for flerspilleren”, og jeg var også helt enig. Jeg begynte å legge fokuset mitt på de nye modene og flerspillerdelen til COD istedenfor enkeltspilleren, og det samme gjaldt Battlefield-serien. Jeg kom på unnskyldning etter unnskyldning og fortalte alle om hvor gode historiene i spillene var, og ikke minst hvor nærme spill hadde blitt Hollywoodstandaren, men dette hadde de oppnådd ved å drepe både gameplay og kreativitet med ett skudd. Ta Black Ops (2010) for eksempel, jeg husker godt hvordan historien var i det spillet, men jeg tror ikke jeg kan komme på et eneste unikt nivå i det spillet. Jeg husker modsene, jeg husker flerspillerdelen, men jeg kan ikke huske den minste lille ting av gameplayet i enkeltspilleren. Det samme skjedde med spill som Duke Nukem Forever (2011) hvor alle de dårlige elementene ligger i hvor lineært spillet er, og hvordan du nå bare kan ha to våpen, og det bare er å gjemme seg for å få tilbake helsen din. Selv om Duke Nukem hadde alle disse problemene så gjorde det fortsatt noen unike ting som jeg husker bedre enn noe et COD eller Battlefield-spill har gjort på år.

La oss si at 2010/2011 var sesongen der alt gikk nedover, og der har vi jo spill som Remaken av Goldeneye som var en katastrofe, Call of Duty: Black Ops, Killzone 3, Crysis 2, Duke Nukem Forever og Battlefield 3 bare for å nevne noen. Jeg har spilte alle disse spillene, og av dem alle så husker jeg flest øyeblikk fra Duke Nukem Forever, men samme år kom det ut en oppfølger til serien Serious Sam, og selv om dette tredje spillet ikke var det beste spillet noensinne, vil jeg si at det i alle fall er bedre enn alle disse på lista (når det kommer til enkeltspillerdelen, må jeg påpeke). Det morsomme er at Serious Sam 3: BFE som det heter, følger den gamle formelen til Doom og er mye friere i formen, og det har mange interessante øyeblikk som huskes i ettertid. Spillet er langt fra perfekt og de senere nivåene går lett i glemmeboka, men jeg koste meg mye mer med denne skyteren enn alle de andre på denne lista. Serious Sam prøvde i alle fall, og det skal de få poeng for. Spill som Far Cry, Borderlands og Fallout teller jeg selvfølgelig ikke med siden de alle er mye friere i formen, men også fordi de alle har store preg av RPG-spill. De spillene er en del av en annen trend som jeg skal ta for meg i en egen artikkel senere. Etter denne svake sesongen som var 2010/2011, har jeg ikke fullført særlig mange FPSer som har navnet COD, BF, eller som ligner på disse. Jeg har prøvd mange av dem, men jeg får akkurat det jeg forventer og jeg gir opp. Fokuser på flerspillerdelen, det er det dere kan EA og Activision, og om dere skal ha en enkeltspillerdel, ja da må dere begynne å gjøre noe nytt snart.

Hvordan kan det fikses?

For mye frihet gir deg et spill som No Man’s Sky og det vil vi heller ikke ha, men for lite frihet gir deg nok et Call of Duty spill. En balanse mellom disse to må finnes, og vi må finne ut en bedre måte å fortelle en historie på. Istedenfor å bruke cutscenes og dialog så er det mulig å bruke det visuelle og ikke minst gameplayet til å si det du vil formidle. Vi er ikke dumme EA og Activision, vi kan gå litt dypere ned i filosofien enn Battlefield 1 og Call of Duty: Advance Warfare. Et annet problem er at disse spillene ikke kan lage en karakter som betyr noe for oss, og disse problemene har selvfølgelig ikke Duke Nukem og Serious Sam fordi de allerede har blitt introdusert for oss, men disse nye spillene kan ikke lage en karakter vi bryr oss om fordi vi får aldri bli kjent med dem. Den siste karakteren i et FPS-spill noen husker er Soap og disse fra Modern Warfare, ellers er jeg sikker på du ikke kan nevne en eneste karakter fra et FPS-spill etter 2010. Kanskje er det ikke meningen at disse krigsskyterne skal bli bedre, kanskje er det meningen at jeg skal se på Borderlands og Fallout som de nye kongene i FPS-sjangeren. Det er ikke noe problem for meg, men det å holde stillheten mens man vet at slike dårlige og lite gjennomtenkte spill blir sluppet ut er utenkelig for meg.

Se på et spill som heter Goldeneye: Rogue Agent, det ble slaktet da det kom ut, men spillet har utrolig mye variasjon i måten du spiller det på: du kan veksle mellom ulike våpen på begge armene, det er et mangfold med våpen å velge mellom, du har ulike abilities som du må lære å mestre, unike steder, gode bosser og mye mer. Mye av det spillet har å tilby har jeg ikke funnet i et eneste spill siden den gang, og du kan ikke si at ideen om å velge hvilken hånd du vil ha et våpen i er en dum ide. Om du går tilbake til dette spillet, vil du se at det har alt du vil ha fra en enkeltspillerdel, og i tillegg hadde spillet en flerspillerdel som var ganske god, og ikke minst unik. Selvfølgelig kommer det noen gullkorn her og der, men i de siste 5-6 årene føles det i alle fall som om markedet har blitt verre og mer overforet av middels gode FPSer. Så istedet for å slippe ut en enkeltspillerdel de ikke bryr seg noe om så burde selskap som EA og Activision (først og fremst) slippe ut COD og BF med kun flerspiller, det er jo uansett det folk vil ha. Selvfølgelig er det ikke bare disse som burde gjøre det, men de kan i alle fall begynne. Den eneste grunnen til at de ikke gjør dette er at de frykter at de må sette ned prisen fordi det ikke er en enkeltspillerdel med, men om de har nok modes som “Zombies” og andre, tror jeg ikke de trenger det, og uansett om de kutter enkeltspilleren, tror jeg de sparer nok på det til å ta seg litt mindre betalt.

Konklusjonen

Manusforfattere fra Hollywood burde holde seg der, og vi burde satse på manusforfattere som forstår hvordan et spill fungerer, og ikke minst hvordan man utnytter dette på best mulig måte. Gameplay er viktigst og så kommer historien, det kan være lett å glemme i disse dager. Ikke si oss hvordan disse karakterene er, vis oss hvordan de er. Koker vi ned alt jeg har sagt, er det vel disse poengene jeg vil ha frem. Jeg vil spille et spill, og vil helst ikke at et spill spiller meg. Dette er selvfølgelig ikke mer enn min personlig mening, men jeg håper dere fikk noe ut av det. Jeg vil bare få ut mitt synspunkt på det hele og eventuelt starte en debatt, og kanskje kommer det frem noen eksempler jeg har glemt. Dette er en del av en større samtale som stiller spørsmål til hele industrien, men siden denne sjangeren er meg veldig nær tenkte jeg å skrive mitt om det hele. Nok en gang, dette er min mening og reflekterer på ingen måte spill.no sine synspunkt. Jeg oppfordrer alle som har noe på hjertet til å skrive det ned i kommentarfeltet, og jeg blir gjerne med på diskusjonen.