Jeg kan se for meg den fornøyde stemninga på møterommet hos Ubisoft da de kom på konseptet rundt For Honor. Av alle mulige settinger man kan velge seg, har det alltid vært en slags universell appell når det er sverdfekting og middelaldersk krigføring med i bildet. Denne appellen virker enda sterkere når man i For Honors tilfelle kombinerer tre av de mest ikoniske slagmarksarketypene fra både verdenshistorien og populærkulturen; her får man nemlig ta del i et storslått slag mellom riddere, vikinger og samuraier, en crossover som utvilsomt har publikumsfavorittpotensiale.

Akkurat hvilket av disse tre folkeslagene som ville gått seirende ut av stride er et spørsmål som nok er bedre besvart av en mer flittig historiestudent enn meg selv, så la meg heller bekrefte at ja; denne historiske krysningen er umiddelbart like kult som en skulle tenke seg. For hver av de tre ulike faksjonene er det fire klasser man kan spille som. Dette betyr at du i prinsippet har tolv ulike karakterer å spille som, hvor hver av disse har unike manøvrer og er balanserte med tanke på angrep og forsvar, mobilitet og rekkevidde. For meg har det den noble Kensei blitt en favoritt, som er godt balansert med god rekkevidde og forsvarsmuligheter, selv om angrepene hans sluker staminamåleren. Samtidig kan du velge andre egenskaper, litt som sekundærvåpen i flerspillerskytespill, og du får muligheten til å ta med deg våpen som eksempelvis bue og bjørnefeller, som du først kan bruke når du har samlet opp nok poeng. På denne måten føles For Honor som om det ligger en plass mellom å være et fightingspill og å være et flerspillerfokusert skytespill – en kombinasjon som tjener spillet på godt og vondt.

Stjernen i det hele er et særs velfungerende kampsystem, som kombinert med godt utførte animasjoner klarer å levere en overbevisende fekteopplevelse. Her velger du hvilken retning du skal blokkere og angripe i, ved å holde inne den høyre analogstikka enten til venstre, høyre eller oppover. Når fienden angriper vil du holde våpenet i samme retning som angrepet kommer fra, samtidig som du i motangrepet etterpå bør endre retningen, slik at ditt angrep ikke også blir blokkert. Det hele føles dermed litt som en slags tommelbryting, bare med skarpere gjenstander enn tommelfingernegler. Tempoet er kanskje ikke like høyt som i actionspill som Bayonetta, og det mangler dybden til fightingspill som Street Fighter, men samtidig er det ingen spill som så tydelig har overbevist meg om at dette er hvordan det føles å være i en sverdkamp med noen. 

I mine øyne er spillet derfor på sitt beste når man spiller det i duell over nett. Når man spiller én mot én avgjøres det hele kun av egenskapene til den enkelte og hvor godt man har lært seg de ulike kamboangrepene til karakteren man spiller som. Kanskje er det fightingspillentusiasten i meg som gjør at jeg foretrekker denne modusen, men det betyr ikke at jeg ikke også verdsetter de mer folksomme alternativene. Når man spiller Elimination med venner, og en god venn løper inn for å redde deg ut av en situasjon hvor du slåss alene mot to andre (eller motsatt tilfelle, hvor du er helten) er ikke bare vakkert fordi det styrker det magiske vennskapsbåndet dere to deler, men det føles også som om du er stjerna i en eventyrfilm i middelaldersetting. Samtidig vet jeg ikke helt hvor mye jeg verdsetter disse fire-mot-fire-modusene for det faktiske gameplayet, så mye som for det faktum at jeg deler opplevelsen med venner; så lenge man spiller med folk man liker er det få spill som føles kjedelige.

Utenfor duellene vet jeg ikke om spillet kommer til å vare lengre enn det tar vennene mine å gå lei. Flerspilleropplevelsen er ikke variert og givende nok til at jeg kan se for meg å fortsette med For Honor lengre enn neste multiplayerspill på horisonten, eller i beste fall fram til gjengen jeg spiller med har gått lei eller migrert til et annet spill. Kampsystemet er godt konstruert, men det finnes begrensninger for hvor mange ganger det er spennende å dytte et sverd inn i noen.

Om du virkelig ønsker å føle på hvordan konseptet kan føles repetitivt, trenger du ikke å gå lengre enn spillets egen enspillerkampanje. Denne historiemodusen presenterer et uoversiktlig narrativ som på klønete vis forsøker å hekle sammen et virrvarr av konspirasjoner og karakterer det er vanskelig å bry seg om. Ridderordenen Blackstone Legion forsøker å skape krig i verden fordi de mener det er den eneste sanne fred, eller fordi det mot menneskets natur å ikke krige, eller fordi legionens leder vil ta hevn på verden. Spillet klarer ikke helt å bestemme seg for hva bakhistorien er, men det er nok uansett ikke så farlig. Historiemodusen er mer en slags opplæringssekvens så du for lært litt mer om hvordan du bruker karakterene, selv om det er enkelte du ikke får spille som gjennom denne historiedelen.

Med stemmeskuespillere som forsøker å legge all verdens dramatikk i hver eneste replikk, samt hyppige, i overkant keitete one-linere føles dialogen todimensjonal og flat. Ikke hjelper det at alle stemmeskuespillerne høres like ut, noe som gjør at man ikke ser hvem som prater, ettersom alle har på seg hjelmer og masker. For ikke å snakke om hvordan bosskarakterene til stadighet roper ut akkurat den samme replikken med fem sekunders mellomrom. Det holder å høre ordene «You’re a raider! Legendary!» én gang for å få frem at samuraien du slåss mot er en ærefull mann som ser styrken din som kriger.

Enspillerdelen føles som en ekstra utvekst utviklerne plutselig kom på at de kanskje burde ha med, og et antall resirkulerte brett gjør at den oppleves som et svært forhastet prosjekt. Samtidig er det ikke bare her spillet er langt fra velpolert. Innlastingstida i forkant av hver kamp er lang, og det tar gjerne et par minutter fra en kamp er avsluttet til den neste starter. Menyene er rotete og vanskelige å navigere seg fram i. Du må inn i mange ulike undermenyer for å finne fram til det du leter etter, og det er tilsynelatende ikke noe system i hvilke funksjoner som ligger hvor.

Enda verre er dog den åpenbare mangelen på serverkapasitet fra Ubisofts side. Spillet har nemlig ingen dedikerte servere, og det er vanlig kost å bli koblet fra serveren midt i en kamp, gjerne etter at spillet først har fryst hvert tiende sekund for å forsøke å hente seg inn igjen. I perioder meg mye pågang, som på kveldstid og i helger, er det spesielt frustrerende, og jeg opplevde å bli frakobla i åtte av ti påstarta kamper. Denne typen elendige servere har jeg ikke sett på et tiår eller så, og det hele er så frustrerende at man gjerne slår frustrert i sofaputa, før man går tilbake til å spille den mindre enn middelmådige enspillerdelen. Kombinert med tidligere nevnte innlastingstider, har det hendt at jeg har tilbringt mer tid i de uoversiktelige menyene enn i faktisk spill. 

Resultatet er et spill det er vanskelig å kaste terningen rettferdig for. Hadde det ikke vært for problemene med serverne hadde det vært enkelt å gi spillet en solid firer, men på grunn av dette har karakteren vært nødt til å vippe nedover mot et treerkast. Likevel kan jeg ikke nekte for at kampsystemet virkelig føles nytt og innovativt, og både nervepirrende dueller samt klyngeslagsmål hvor jeg har blitt reddet i siste sekund av pålitelige venner har bydd på genuint fornøyelige opplevelser. Jeg ønsker derfor å holde meg noen lunde positiv her i konklusjonen, og gi spillet en anbefaling, selv om jeg påpeker at denne fireren er en noe svakere firer enn jeg skulle likt å gi. Om du har noen å spille For Honor med kan det utvilsomt være nokså solid flerspillermoro, og jeg kan til og med være tilbøyelig til å forsvare det som et relativt brukbart fightingspill. Langt fra essensielt, men likevel et halvinteressant forsøk på innovasjon.