Med navn som Kingdom Hearts, Crash Bandicoot, Nioh, og ikke minst God of War har Playstation eiere mye å glede seg til i ikke alt for fjern fremtid   Blant de tidligste eksklusive titlene finner man et spill som jeg personlig mener er en tidlig kandidat til årets spill, nemlig «Horizon Zero: Dawn». Husker du hvor mye du gledet deg til å løpe rundt i villmarken og jakte ville dyr og stammefolk i «Far Cry Primal? Vel, Horizon: Zero Dawn gjør det Far Cry Primal prøvde på, og gjør det 10 ganger bedre.  At skaperne bak «Killzone» har klart å lage noe så dypt og vidt som dette er rett og slett imponerende. 

Horizon: Zero Dawn finner sted i en slags post-postapokalyptisk villmark. Sporene av tidligere mennesker (altså oss) finnes kun som ruiner og forbudte steder. Mennesket er redusert til et primalt stammefolk som lever enkle liv i ett med naturen. Mekaniske monstre har i stor grad tatt over menneskets plass øverst på næringskjeden. 

Omgivelsene er intet mindre enn nydelig skapt, og man føler man springer rundt i et kunstverk. Om heltinnen vår sniker seg rundt i høyt gress, rir over slettene eller klatrer i fjellene, er det alltid verd å stoppe for å ta inn omgivelsene. Om kvelden blir små lys i form av ildfluer, stjernehimmelen eller lys fra de mekaniske dyrene nesten hypnotiserende.De store gressslettene, skogene og fjellene blir aldri kjedelige å utforske. Og det er etter min mening, et sandkassespill burde prøve på. Slående grafikk, nesten ingen «frame drops» og null texture-pop inns er sjelden man finner i et så stort spill, men det gjør man altså her. (Dette er på den originale PS4)

Når man er ferdig med å nyte landskapet(for nå) kan man begi seg ut på historien som blir fortalt. Hovedpersonen i spillet er en rødhåret jente som er god med bue (nei ikke «ho jenta fra Brave filmen»). Jenta heter Aloy og man får et lite innblikk i hvordan hennes barndom er før hun utvikler seg til en flott dame. Aloy er som sagt god med bue, men også med feller, spyd og diverse andre slynger og lignende. Historien vi blir fortalt om Aloys søken etter hennes egen fortid er spennende og tidsoppslukende. Spillets historie dreier seg ikke bare om Aloys hisotire, men også om hva som skjedde med menneskeheten og om å redde sine medmennesker.

Sideoppdragene er ikke repetitive drep/samle oppdrag, men en fin blanding av oppdag, lever, redd, undersøk, drep, fiks og mye annet. Om man springer med flammepiler til et vakttårn eller forsøker å hjelpe en mentalt syk mann fra å hoppe i døden, føles det hele tiden som om det oppdraget man gjør nå betyr noe. NPC’ene er interessante og lite generiske noe som gjør man har lyst til å utføre oppdrag for dem. Det faktum at man får alle oppdrag o.l presentert som små cutscenes (som kan skippes), og ikke som tekstbokser, gjør at man ikke bare følger en pil for å følge en pil. 

Man kan i stor grad velge hvordan man vil ta knekken på både folk og fe. Skulle man velge «spray and pray» vil man imidlertid fort oppdage at man dør en del, men det er mulig. Man kan selv velge å komme flygende fra oven, klatrende opp en stige eller krypende i buskene for å overraske fienden. Mekaniske dyr, så vel som mennesker er hardtslående, og et lite feiltrinn kan by på alvorlig trøbbel, dette gjør at kampene blir intense og man lener seg frem i sofaen i ren entusiasme.

RPG-elementet med å fordele feridghetspoeng (Skill points) passer fint inn. Man kan typisk nok velge mellom tre “tre”, og hvert av de “treene” har tre greiner. Etterhvert som man går opp i level kan man fordele poengen og få nye ferdigheter, som bakholdsangrep, bedre sanking eller bedre unnamanøvre i kamp. Aloy har et knippe våpen tilgjengelig til en vær tid, og alle funker bra til hvert sitt formål. Disse våpnene, samt rustningen, kan modifiseres med ulike oppgraderinger, mye likt “socket” systemet fra WoW og Diablo. Gameplayet består i stor grad av å samle ressurser, utforske og drepe store maskiner eller mennesker, men allikevel så flyter det så bra, og måten man kan gjøre disse tingene på er så varierte at det aldri føles repetativt. Menyene er oversiktlige og det er kjapt og greit å skifte f.eks våpen midt i en kamp, uten store utfordringer.

Om jeg har noe annet å utsette på «Horizon: Zero Dawn» så er det to (om noe små) ting. Det ene er noe pussig redigerte cut-scenes, og disse er det mange av. Det er noe med dem som føles litt forhastet. Overgangene fra scene til scene er svært brå.  Ja, jeg veit at dette er flisespikking. Men noe som ikke er flisespikking er hvordan den lille oppdragsindikatoren funker. Den skal nemlig ha deg til å følge en fast rute, og om man ikke velger å følge denne prikken slavisk, vil den hoppe og styre for å få deg tilbake på «den rette sti». En bedre måte å gjøre det på kunne være slik som de gjør det i Skyrim, hvor indikatoren viser deg hvilken retning du skal i, og du kan selv velge hvordan du kommer deg dit. Når indikatoren på død og liv skal ha deg på en sti, minsker det litt følelsen av å kunne klatre over fjell som kommer i veien, eller ta en omvei om noen spennende ruiner.

Konklusjon:

Hvis du har lest hele anmeldelsen, skjønner du kanskje at jeg er svært imponert over dette spillet. De få og små tingene jeg har å utsette på spillet blir ubetydelige når man tar innover seg det nydelige store landskapet spillet har skapt, historien til Aloy og ikke minst de fantastiske kampene. Dette spillet er et must have for alle Playstation eiere. Horizon: Zero Dawn er etter min mening en fullverdig sekser!

Legg gjerne igjen en kommentar om hva du syntes om spillet eller anmeldelsen.