I Switchens lanseringsbibliotek er det ingen mer skjult perle enn det taiwanske rytmespillet VOEZ. Jeg lar meg ofte fengsle av musikk- og rytmespill, og var derfor mer spent enn majoriteten da denne tittelen ble bekreftet som en lanseringstittel til Switch. Spillet ble opprinnelig lansert til iOS og Android sommeren 2016, og bruker derfor kun touchskjermen på den nye konsollen. Det betyr at du kan ta av Joy-Con-kontrollerne, og late som om du sitter med en hvilket som helst annet nettbrett mens du spiller. Samtidig betyr dette også at du ikke kan spille på TVen; dette er fullt og helt et håndholdt spill.

Ved første øyekast minner gameplayet kanskje noe om Guitar Hero, hvor du må respondere på noter som kontinuerlig kommer glidende nedover i kolonner fra toppen av skjermen og ned. I stedet for å gjøre grep på en plastgitar som tar opp alt for mye plass i boden, holder det her å trykke på notene når de når bunnen av skjermen. Notene kommer i ulike typer, men ingenting for avansert. Her finner vi selvfølgelig en variasjon mellom «tap notes» som kun trenger et enkelt trykk, «hold notes» hvor du må holde fingeren nede til de har passer og «swipe notes» som ber deg om å swipe til venstre eller høyre. Den siste typen, «slide notes» er noter du ikke trenger å løfte fingeren fra skjermen for å få godkjent, og det kommer gjerne flere av disse etter hverandre, tidvis også etter andre typer noter.

I det store og hele er VOEZ dermed ganske lik mange andre touchbaserte rytmespill, men det er i presentasjonen spillet virkelig skinner. Dette er åpenbart allerede fra du først åpner spillet, og du får se stilrene, minimalistiske menyer som er enkle å navigere. I motsetning til andre rytmespill i litt samme gate, er det dog ingen musikkvideoer eller lignende i bakgrunnen mens du spiller, noe jeg i begynnelsen savnet litt. Samtidig må man ta med i betraktningen at dette sannsynligvis ville gjort spillet til en langt større nedlastning, og utviklerne har sørget for et litt annerledes sceneshow i stedet.

Kolonnene notene følger nedover skjermen, danser nemlig rundt i takt med musikken. Ikke bare ser dette kult ut, men det byr også på en ekstra utfordring i å følge med på hvor notene er når de skal trykkes på. I flere av sangene bytter disse kjørefeltene farger også, og det hele blir litt som om du har en nattklubb inni Switchen (bare uten alle de svette, fulle menneskene, så klart).

Med hele 116 sanger å velge mellom, tre ulike vanskelighetsgrader å spille de på, og løfter om stadig flere sanger som DLC (kostnadsfritt for de som har det på Switch) byr VOEZ dessuten på bein med relativt mye kjøtt på. Sangutvalget er variert, men med mer en smak av dim sum og gyoza enn BBQ-burger og spagetti carbonara, og har tydelig klare røtter i asiatisk musikk. Her finner vi en god del J-pop, chiptunes, dance tracks og til og med noe eurobeat, men også noen baner med jazz og klassisk i lydsporet. Det er med andre ord noe for de fleste her, selv om det er en fordel om du har en forsmak for mer østlig musikk. VOEZ er ikke akkurat Guitar Hero: Aerosmith. 

Som motivasjon for å spille mer kan du ved å få til god score på ulike vanskelighetsgrader låse opp sider i ei dagbok, som forteller historien om noen ungdommer som forsøker å starte et verdensberømt band. Helt ærlig er det ikke et veldig engasjerende narrativ, og ikke umåtelig godt skrevet, men det er mer enn hva man forventer av en sjanger for et toppscoresystem vanligvis er nok for å holde en gående. Når man låser opp sider i dagboka får man også nøkler man kan bruke for å låse opp nye profilbilder, av hvilke det er godt over 200 å samle på.

Det eneste jeg virkelig savner i spillet er en nettbasert ledertavle, så jeg kan følge med på om jeg er på samme nivå som noen av mine kvalmende gode rytmespillentusiastiske venner. Selv uten dette har VOEZ et gameplay som er moro nok til å slå i hjel noen timer og minutter her og der, og det er givende å gradvis dytte grensene for hvor høy score man får til på de vanskeligere sangene. Legg til et variert sangutvalg og fargerik, men smakfullt minimalistisk presentasjon, og du har et knakende godt musikkspill som fortjener mer oppmerksomhet enn det kommer til å få. Dette er lanseringsspillet du ikke visste at du hadde lyst på.

Det er for øvrig enklere å få et inntrykk av spillets unike estetikk dersom du ser denne traileren: