Jeg trenger vel neppe å introdusere spillet som er så populært at det er et av to spill som står bak utrykket Metroidvania som brukes til å beskrive nesten alle 2D-plattformer, men jeg kan jo prøve. 

I 1997 var Playstation fortsatt relativ ny på markedet, men det var ingen tvil om at dette var en verdig konkurrent til Nintendo. I alle tidligere år hadde Konami gitt det ene Castlevania-spillet etter det andre til Nintendo med unntak av Bloodlines som kom til Sega Mega Drive. Nå var det en ny konsoll på markedet og dette skulle Konami utnytte fullt og helt. De lanserte fortsatt Castlevania til Nintendos konsoll, men dette var et helt annet type spill som utnyttet styrken til Nintendo 64. På N64 eksperimenterte Konami med to 3D Castlevania mens de på Playstation gikk for god gammeldags 2D-plattforming. Gjett hvem som er en klassiker til den dag i dag? Castlevania: Symphony of the Night, spillet som etterhvert ble husket som det “beste” Castlevania og en klassiker til PSX.

Symphony of the Night er nok et spill jeg ikke har hatt glede av å spille før nå og mine første ord om spillet er: mesterverk uten tvil. Jeg skal gå dypere inn på hvorfor, men først vil jeg bare si litt om opplevelsen. Jeg vet ikke hvordan spillet fungerer på en vanlig PSX siden jeg spilte spillet på en PS3 og her er det ikke noe særlig til loading, men jeg kan tenke meg til at det er en del av det på PSXen. Det er uten tvil å anbefale versjonen man får til PS3 siden jeg opplevde null problemer med denne, og da slipper man å finne fram en gammel Playstation med kontroller, minnekort og ikke minst et spill som funker og ikke er full av riper. Fra første stund jeg startet opp spillet så skjønte jeg at dette kom til å bli en stor opplevelse, men jeg visste ikke enda hvor stor. Jeg har alltid vært fan av Castlevania-serien og elsker både det originale og Super Castlevania IV, men lite visste jeg at iløpet av reisen som er Symphony of the Night så skulle nettopp dette spillet bli min nye favoritt i serien.

Hva gjør Symphony of the Night så bra?

Når det kommer til den grafiske avdelingen så er det ikke spart på kruttet for å si det sånn. Dette er slettes ikke noe nytt i Castlevania-serien siden alle de tidligere spillene har vært en orgie av farger og design. Jeg vil kanskje tørre å påstå at grafikken og selve atmosfæren er rundt åtti prosent av et Castlevania-spill i alle fall opp til Symphony of the Night. Man skulle ikke tro at Konami kunne overgå seg selv så mange ganger, men de gjorde det igjen med Symphony of the Night. Designet på fiendene du slåss mot er ikke bare en fryd for øynene, men har også en funksjon når det kommer til gameplayet og dette er den beste typen design. Det som skyter Symphony of the Night over toppen er antallet fiender med forskjellige design og hvordan det aldri føles ut som at de gjentar seg. Ikke bare gjør dette spillet til en fryd for øyet, men det gjør også spillet lite repetitivt og dette er alfa omega i et spill hvor man må gå frem og tilbake. For sammenliknet med de andre spillene i serien så er Symphony of the Night en RPG hvor man får nye abilities som gjør at man kan komme seg til et sted man ikke tidligere kunne, og dette gjør at man må gå litt frem og tilbake i slottet til Dracula. Dette høres kanskje kjedelig ut, men som sagt så er variasjonen såpass stor at det er en fryd å gå gjennom dette slottet. Det finnes også portaler som gjør det lettere å komme seg frem. 

En atmosfære skapes selvfølgelig ikke bare av grafikk og design, men også av lyder og musikk, og dette er så absolutt på plass i Symphony of the Night. Spillet heter ikke Symphony of the Night for ingenting, musikken er helt utrolig slik den alltid er i Castlevania-spill og jeg tror dette spillet satte den siste spikeren i kisten når det kommer til hvilken spillserie som har best musikk for min grunn i alle fall. Lyden må også nevnes for når man treffer en fiende med sverdet og den brenner opp så hadde det ikke vært like intens om ikke lyden var på plass. Alt dette med atmosfære er ikke noe nytt i et Castlevania-spill, men dette spillet gjør det best av alle.

Hva skjer i Symphony of the Night?

Historien er som den alltid har vært, ganske enkel, men det funker. Du begynner som Richard Belmont som er en del av Belmont-slekten som har vært hovedkarakterene i denne serien helt siden begynnelsen, og som selvfølgelig skal drepe Dracula for “siste” gang. Dette kuttes derimot brått og vi blir introdusert til Alucard, Draculas sønn. Alucard begynner som en mektig kriger, men blir fratatt kreftene sine av Døden selv og herifra må du greie deg med null rustning og et dårlig sverd som bruker førti slag på en vanlig fiende. Her kommer RPG-elementene inn. Du begynner i level en og må levle opp med å drepe fiender og bosser. Du må finne nye sverd, skjold, rustning, ringer og så videre. I tillegg må du finne ulike evner du bruker for å komme deg videre i spillet eller for å gjøre spillet lettere, og du må finne oppgraderinger som gir deg mer liv og større plass til hjerter som fungere som ammunisjon for sidevåpen. Alucards oppgave er å gjøre seg klar og møte herren i slottet for en siste kamp, og det er veien hit som er selve kremen av spillet.

Gjør det noe at det mangler en episk historie? Nei! Det som er så fantastisk med spill er at de alle er så forskjellige og de kan dømmes på forskjellige måter. Mangler et spill en eisk fortelling så gjør det som regel opp for det med å ha fantastisk gameplay slik som Symphony of the Night har, og det er gameplayet som er det viktigste. Her e bare historien noe som skal forklare hvorfor karakteren er her og hvilken motivasjon han har, og det er det. Alt annet er så perfekt i dette spillet at de ikke gjør noe om historiedelen er svak. I tillegg skal det sies at det ikke var normalt å ha noe særlig til historie i spill på den tiden Castlevania regjerte. Siden dette er playstation så ble det også gjort et eksperiment med å ha stemmeskuespill i dette nye Castlevania-spillet, noe som endte opp helt horribelt. Jeg skal ikke totalslakte stemmeskuespillet, men det er ofte på kanten til grusomt og selve dialogen er heller ikke noe særlig godt skrevet, men siden dette var en eksperimentell periode så får det bare et lite minus fra meg. 

Oppsummering

Som en RPG så er spillet nærmest perfekt og i alle fall for sin tid. Spillet balanserer hele RPG-aspekter perfekt med å ikke ha for mye, men heller ikke for lite. Det er ingen grunn eller mulighet for den saks skyld til å hoppe over fiender og derfor vil du levle opp uansett bare ved å spille spillet. Å utforske slottet er en glede i seg selv og du vil derfor finne alt du trenger og litt til bare gjennom å spille spillet, det høres kanskje enkelt ut, men det er slike ting som er viktig å få til bra og derfra kan du tenke på detaljene. Det er egentlig umulig å forklare hvorfor dette spillet er så fantastisk for det er bare en plattformer med RPG-elementer tross alt, men dette er DEN plattformeren med RPG-elementer og over halve spillet er bare fet musikk med fantastisk art design og et solid gameplay som er tilfredsstillende på samme måte som Bloodborne og Strider. Et spill hvor du må lære deg rytmen og når du har lært denne så føler du deg som en Gud uten at vanskelighetsgraden blir for lett, slike spill er sjeldne, men dette er et av dem. 

Anbefales?

Spillet tilbyr selvfølgelig spektakulære bosser som ikke bare ser fantastiske ut, men som er fantastiske å slåss mot. Alle har en rytme og en svakhet som du må finne og utnytte for å vinne, og jeg skal love deg at du blir tilfreds etter å ha slått en boss i Symphony of the Night. Til slutt vil jeg gjenta at ordet oppdagelse er essensielt i dette spillet, og jeg følte meg nesten som en syvåring igjen når jeg oppdaget dobbelhoppet og kunne gå tilbake til et område jeg ikke tidligere kunne utforske. Følelsen var vidunderlig og er ikke en følelse jeg har følt med et spill siden jeg spilte Metal Gear Solid for første gang, og det er tre år siden. Jeg har faktisk allerede lyst til å spille gjennom det på nytt og skal fra nå av være på utkikk etter lignende spill. Dette er verdt tiden din og jeg vil anbefale det på det sterkeste.