Super Mario Odyssey er et spill av den sjeldne typen, hvor små enkeltøyeblikk framprovoserer et glis så bredt at leppene knirker i sømmene. Den typen spill hvor man faktisk gisper etter luft, ikke på grunn av overraskende tvist i plottet, men fordi det fantasifulle brettdesignet overrasker deg, eller en herlig, ny mekanikk blir introdusert. Super Mario Odyssey er den typen spill som lar fornøyelse være hovedingrediens i hver eneste centimeter av opplevelsen.

Ufrivillig brudeferd

Som alltid er prinsesse Peach blitt kidnappet av Bowser, og det er Marios oppgave å redde henne. Denne gangen tar historien derimot en litt mørkere tørn, når Bowser forsøker å tvinge Peach inn i ekteskap. Historien starter in medias res, i det Mario mislykkes i å stoppe Bowser fra å kidnappe Peach, og skrekkskilpadda bestemmer seg for å strø ei generøs klype salt i såret ved å rive i stykker den ikoniske røde capsen hans.

Kort tid etter nederlaget, møter Mario Cappy, en bokstavelig talt besjelet hatt, som er en blanding av et spøkelse og en flosshatt. Ettersom Mario mangler ei lue, og Cappys søster Tiara er blitt tatt i bruk av Bowser som en del av Peach’ bryllupsantrekk, passer det godt for Mario å slå følge med sin nye hodeplaggskamerat. Cappy kan ta form som hvilken som helst hatt, og spiller derfor stand-in for rørleggerens varemerke i spillet, i hvert fall fram til du låser opp nye antrekk.

I Odyssey kan du nemlig kle opp Mario i mange ulike kostymer, mange som referanser til gamle spill. Blant annet kan du bruke Marios hvite kjeldress fra Famicom Grand Prix, eller smokingantrekket fra coverillustrasjonene til Super Mario All-Stars. Det er herlig, nerdete nostalgi i et spill som i all hovedsak er mer opptatt av se framover og innovere.

Bowsers bryllupsforberedelser krever at han reiser rundt i verden for å plukke opp kun de beste rekvisittene til den store dagen, mens Mario dilter etter i Odysséen; en luftballong han og Cappy har reparert. Det nye fartøyet trenger dog bensin, og dette er bakgrunn for hvordan spillet er bygd opp. Man følger etter Bowser til en ny destinasjon, lander, og forsøker å finne erkefienden og hans kumpaner, samtidig som man må lete opp mange nok Power Moons for å kunne gå videre i historien.

Spillet bærer med seg DNA fra både Super Mario 64, Galaxy og 3D World, men mest av alt er det likevel sitt helt eget beist. I likhet med 64 skal man innom flere større verdener for å lete etter Power Moons, dette spillets versjon av stjernene fra 90-tallsklassikeren. I Odyssey er det derimot enda flere å samle, og jakten på de alle er gjort langt mer sømløs enn før.

Helstøpt kontroll

Reisen, eller odysséen om du vil, går fra dype skoger til ørkener, fra forhistoriske landskap til den urbane storby. De forskjellige destinasjonene er altså enda mer variert enn en reiselivsbrosjyre fra Star Tour, og en enda større fryd å ta seg rundt i. Noen destinasjoner minner sterkt om steder fra både Sunshine og Galaxy, mens andre stilmessig later til å hente mer fra Sonic Adventure fra tidlig 2000-tall, men ikke på en dårlig måte.

Allerede fra spillets første trailere så vi Mario side om side med mer realistisk proporsjonerte mennesker i en New York-inspirert by. Resultatet? Ren visuell komedie med et snev av det man på fagspråket kaller «body-horror».

I motsetning til tidligere nevnte Sonic-spill sitter kontrollene derimot som støpt i Odyssey. Etter hvert som man blir godt vant med Marios ulike nye og gamle manøvre, opplever man stor mestringsfølelse av å elegant og atletisk turne seg gjennom de ulike verdenene.

Takket være Cappy kan du nå kaste hatten foran deg som en bumerang, og bruke den til å ta over kroppen til enkelte av fiendene du møter. Blant annet betyr dette at du for første gang kan spille som en Goomba og stable et høyt tårn av Bowsers fotsoldater for å komme deg opp til høyere avsatser, eller du kan ta kontroll over en Bullet Bill, for å krysse store stup.

Ukarakteristiske scener

Et av de største øyeblikkene tidlig i spillet, kommer når du får kontrollere et visst forhistorisk beist, gjengitt i en fotorealistisk grafikk ukarakteristisk for Mario-universet. Kanskje er nettopp «ukarakteristisk» en av de bedre adjektivene for å beskrive Odyssey. Her er det tydelig at Nintendo i idémyldringsfasen har tenkt at ingen idé er for storslått, dum eller ambisiøs, uten at jeg vil røpe for mye av de spesifikke scenarioene den elskverdige rørleggeren ender opp i.

I tillegg til å la deg spille som en rekke andre karakterer, bidrar Cappy også til at Mario får noen nye manøvrer i ermet. Dersom man kaster hatten framfor seg, har man nemlig muligheten til å stupe ned på capsen og gjøre et nytt hopp opp fra hodeplagget. Denne nye teknikken er del av det som gjør Odyssey til sånn ei sprek turnoppvisning. For meg føles det ut som kontrollene i 3D World er flyttet over i en struktur mer lik den man finner i 64 og Galaxy, og det fungerer helt utmerket.

Det eneste jeg ikke er helt fornøyd med av Marios atletiske framspring, er svømmeferdighetene. Jeg må innrømme at undervannsverdener sjeldent er blant mine favoritter i plattformspill, og det samme gjelder også i det ellers spektakulære Super Mario Odyssey. Problemet mitt er ikke at svømmesekvensene her er noe dårligere enn de man finner i andre 3D-plattformere, de er minst like gode som de man finner i andre 3D-Mariospill.

Problemet ligger mer i at mobiliteten og kontrollene over vann føles så mye bedre enn alt annet i sjangeren, så når undervannsseksjonene ikke er stort bedre enn hva man forventet på forhånd, blekner disse sekvensene i forhold. Heldigvis foregår ikke mye av gameplayet under vannoverflata; Mario er på sitt beste når du står fritt til å hoppe og turne, akkurat slik du selv vil.

Både orkester og jazzensemble

Musikalsk er spillet også Mario på sitt mest frilynnede. Man har hentet inn noen tema fra tidligere spill, men hovedsaklig er de fleste komposisjonene nye tilskudd i Mario-spillelista. Det er dog ingen grunn til å bekymre seg; lydsporet står mer enn støtt nok på sine egne bein. Her er både orkestrerte symfonier, bakoverlente bossatoner og låter mer inspirert av jazz-fusion. Sånn sett finner man igjen både større orkesterinnslag slik man husker fra Galaxy-spillene, så vel som spreke, noe tightere jazzinnslag, spilt inn av både storband og noen mindre ensambler.

Poenget er uansett at det også i lydbildet er stor bredde og variasjon. Uansett hvilken smak du foretrekker på Mario-lydsporet, er det noe for deg å hente her. I enkelte deler er musikken dessuten en av de viktigste faktorene i akkurat hvor mye smilebåndet ditt får strekt seg. Klimakset i New Donk City, spillets på forhånd mest markedsførte verden, er utrolig avhengig av musikken for å fungere, men jøye meg hvor godt det fungerer. Akkurat dette øyeblikket er kanskje mitt personlige favorittøyeblikk ikke bare i spillåret 2017 (selv om det særlig i år er svært mange å plukke fra); det er noe av det absolutt herligste enkeltseksjonen jeg har spilt i noe som helst spill.

Lykkepille

Super Mario Odyssey er altså en aldri så liten lykkepille av et spill. Om jeg hadde prøvd, hadde jeg nok ikke klart å holde meg alvorlig med Odyssey på skjermen, og siden spillet er Switchens første store, eksklusive tittel, betyr det at skjermen og spillgleden er med meg akkurat dit jeg ønsker å spille det. Tidvis innser jeg hvor sinnsykt det er å ha et Mariospill med strøken Pixaraktig grafikk og dypt, men tilgjengelig gameplay med seg i veska.

Super Mario Land til Game Boy er det første spillet jeg spilte, og det føles derfor ekstra spesielt å kunne spille Odyssey i baksetet av en bil, i kantina eller, selvfølgelig, på do. Hva ville 1999-meg tenkt om 2017-meg hadde kommet tilbake i tid og tilbudt en runde med Odyssey i stedet for Super Mario Land? All nostalgi til tross; Odyssey er unektelig et langt bedre spill, og et tydelig tegn på hvor langt mediet faktisk har kommet.

Ikke la det være noen som helst tvil her: Odyssey er ikke bare er et bedre Mario-spill enn stakkars gjennomsnittlige Super Mario Land, det er bedre enn (kanskje) alle Mario-spill («kanskje», fordi jeg generelt sett synes det er vanskelig å sammenligne 2D-spillene med de i 3D, og fordi, herregud, Super Mario World er bra). Faktisk tror jeg dette er den beste 3D-plattformeren jeg har spilt; det er rett og slett en slik monumental ny installasjon i sjangeren.

Odyssey tar meg tilbake til den samme rene spillgleden jeg følte da jeg spilte Galaxy i 2007, Super Mario World til GBA i 2001 og, ja, til bilferiene på sent 90-tall med Super Mario Land i baksetet. Dette er et spill som vekker en barnslig, uforurenset glede i meg med det samme jeg får kontrollene mellom fingrene og gjør et par hopp og et sprang med den herlige, lille italieneren. Super Mario Odyssey minner meg rett og slett på hvor glad jeg er i spill, og jeg er veldig glad i spill. Og vet du hva? Det er helt greit.