Tombi 2: The Evil Swine Returns er et spill jeg har et veldig spesielt forhold til, da jeg spilte det mye på PlayStation tilbake i gode gamle dager. Jeg var veldig spent da Limited Run Games annonserte at de skulle pusse opp Tombi 2, og resultatet jeg sitter igjen med er: Dette spillet sliter med alderen.

Hvordan kan jeg forklare Tombi? Vi må begynne med navnet. Tomba er det amerikanske og japanske navnet, mens her i Europa het han Tombi.

Du spiller som en rosa-håret vill gutt som kaster onde griser i poser. Spillet kom ut i 1999 og ble skapt av Tokuro Fujiwara. Tombi 2 er et «side-scrolling platform adventure game with role-playing elements». Tombi kan bruke forskjellige våpen som boomerang og hammer på disse onde grisene, og spillet er veldig lineært idet det tar deg fra ett område til det neste. Områdene er små, men fargerike. Siden dette opprinnelig er et PS1-spill, ser det ikke akkurat bra ut – det er kornete og har piksler overalt, men jeg følte fortsatt at jeg kom tilbake til områder jeg kjente godt. Dette gjaldt spesielt for Coal Mining Town og Pipe Area, som er noen av de kuleste områdene i spillet. Spillet har også full voice acting, noe som var sjeldent i 1999. Du møter noen artige karakterer, som Kainen, en mystisk gammel mann som følger etter deg, og selveste julenissen, som har mistet sekken sin, og du må hjelpe ham med å finne den.

Nå må vi nesten bli litt kritiske her. Dette er ikke en remaster, det er en relansering. Historie, gameplay, soundtrack og kontroller — alt er akkurat som det var. Det er bare flere muligheter lagt inn. Det er flere sideforhold for å justere til forskjellige TV-typer, men det resulterer egentlig bare i stygge sorte bannere rundt skjermen og gjør lite for det svake visuelle. Du kan skru på et CRT-filter, men det gjør egentlig ingen forskjell. Det fine de har lagt til her er rewind-funksjon og lagringspunkter, litt som Nintendo Switch Online har på spillene sine. Dette er noe slike spill desperat trenger, for Tombi 2 kan være brutalt. Det er få lagringspunkter og ingen autosave, så spesielt første gang man spiller det kan det være krevende.

Kontrollsystemet i Tombi 2 er grusomt og oser av 1999-plattformpreg. Alle bevegelsene er superpresise, og bommer du med en millimeter faller du av kartet. Fiendene skader deg bare du er så vidt borti dem, og mesteparten av gameplayet går ut på å hoppe på dem og kaste dem i en vegg, så det er lett å bomme, noe som gjør at du får skade. Du starter med få hitpoints, så spesielt til du lærer hvor vanskelig kontrollene er. Det finnes måter å øke hitpoints på i løpet av spillet, og du kan få helbredende items som hjelper deg, men de er sjeldne, og takket være save-punktene kan du heldigvis kutte ned irritasjonen litt.

Som et metroidvania må du ofte backtracke til tidligere områder fordi du får nøkler til å åpne opp kister og gjenstander som gjør at du kan få tak i ting fra tidligere områder. Alt i alt har jeg hatt en nostalgisk opplevelse. Jeg skulle bare ønske det var gjort mer her.

Så hvorfor er dette spillet et Special Edition? Vel, det kommer med litt kule ting som muligheten til å velge mellom japansk og amerikansk soundtrack, pluss en bok med de visuelle tegningene og planene for spillet, noe som var ganske kult for en som hadde kjennskap til spillet fra tidligere.

Tombi 2: The Evil Swine Returns føles litt som et fossil. Jeg kjenner igjen spillet så godt at jeg har kost meg, og det er ikke nødvendigvis dårlig. Det er bare gammelt. Det grusomme kontrollsystemet og billige dødsfall gjør at hvis du ikke er forberedt på dette, kan du fort bli litt sint. De små quality-of-life-oppdateringene de har lagt til er dessverre ikke nok, og Tombi hadde fortjent litt mer enn dette.