Noe av det mest spennende å følge med på i spillbransjen er i mine øyne hvordan sjangre av spill utvikler seg, og hvordan nye oppstår. A Way Out er et spill som tydelig henter mye inspirasjon fra spill som Uncharted og The Last of Us, men som skinner aller best på tross av dette åpenbare ønsket om å være et cinematisk tredjepersonsskytespill. Samtidig beviser spillet at det er rom for en ny slags undersjanger i actionhylla, og setter søkelyset tilbake på samarbeid i sofakroken.

Langdryg introduksjon

UNDERHOLDENDE KLISJÉER: Hovedpersonene, Leo og Vincent, byr på noen morsomme replikkvekslinger seg i mellom, men er i aller høyeste grad arketyper fra et hundretalls krimfilmer som har kommet de i forveien.

Dette er nemlig et spill som kun kan spilles i samarbeid med en kompis enten over nett eller i splitscreen, og det beviser helt klart at konseptet fungerer, samtidig som deler av spillet er langdryge og litt mer monotone. Spillet starter i fengsel, og dere må sammen gå inn i rollene som skattesvindler Vincent og butikkraner Leo, som har celler vegg i vegg med hverandre. Oppgaven dere får i første del av spillet, er å bryte dere ut av fengsel, noe som krever to sett med hender, og en hel del vaktmesterarbeid.

Fengselssekvensen er langdryg, og rett og slett litt kjedelig. Det føles ikke som om noe egentlig står på spill, og historien er på dette tidspunktet klønete fortalt. Samarbeidet mellom karakterene er også ganske uinteressant i starten. Det begrenser seg for det meste til oppgaver som at en må se ut celledøra for å følge med på om det kommer ei vakt, mens den andre graver et hull i veggen, eller at en må løfte den andre opp, så den kan komme seg opp på et tak.

Både historiefortellingen og det asymmetriske gameplayet tar seg opp når man kommer ut av fengselet, og oppdraget blir å ta hevn på Leos tidligere kollega, som har drept Vincents bror. Likevel tar ganske lang tid før det litt gufne førsteinntrykket fra fengselet gir seg. En times kjedelig introduksjon, kan gi en ekkel ettersmak, langt inn i de neste mye mer fornøyelige fire timene det tar å komme gjennom spillet.

Når man kommer lenger ut i spillet, føles det som om spillet hele tiden forsøker å gå inn i en ny gameplaymessigsjanger, og selv om ingen av de er polert nok til å være sitt eget spill, er variasjonen bred nok til å distrahere fra skjønnhetsfeilene. Spillet blir bedre og bedre jo lenger ut i det du kommer.

B-film i B-spillformat

Historien i A Way Out er keitete og sjarmerende idiotisk. Svensken Josef Fares, kjent fra filmer som Jalla! Jalla! og Kopps står bak både manus og regi, uten at det kan sies å ha gått helt smertefritt. Mye av dialogen i spillet virker nemlig ganske mekanisk og klisjéfylt, og enkelte replikker finner jeg det vanskelig for å tro at noen som helst ville skrevet ned og vært fornøyd med å ha på papiret.

Én ting skal Fares likevel ha: Selv om han har produsert mange teite replikker til A Way Out, har han også vært i stand til å produsere scener som lykkes godt gjennom å være hinsides overdrevne i actionkoreografi og vakker, vakker idioti.

Det er som når du ser en B-film med et forglemmelig plott, men utrolig kule actionscener. Selv om du knapt nok husker hvorfor helten er ute etter å knuse trynet på den kunstig fabrikkerte skurken, holder storslått spetakkel deg på kanten av setet med et stort glis om munnen. Biljakter, leiemordere, store afroer, spennende skuddveksling og basketak hvor nevene flyr, er med på å holde oppmerksomheten borte fra de store plotthullene.

At historien er mer underholdende enn gripende kan også sies å være en fordel med tanke på at man spiller det sammen med en venn. Når en karakter sier noe teit, eller en scene utspiller seg med litt vel mye glimt i øyet, kan man alltid kommentere og le av det sammen.

LØP!: Noen av spillets beste sekvenser er når tempoet er høyt for begge spillere.

Fornøyelig, men forglemmelig

A Way Out er på mange måter et tohodet beist, hvor det ene hodet byr på monotone og forglemmelige scener, mens det andre byr på tempo, variasjon og B-filmkaos. Kanskje er spillet rett og slett for dårlig oppstykket. Enkelte av spillets kjipeste deler er utporsjonert så generøst at man nesten sovner fra de. Samtidig er de beste delene av spillet de hvor man konstant får gjøre noe nytt, så kanskje skulle det bare vært en time kortere enn hva det allerede er?

Jeg frykter at spillet er blitt polstret ekstra på visse punkter, kun for å pushe tiden det tar å komme gjennom det over fem timer, bare fordi folk da er villig til å betale en god del ekstra. Dette er selvsagt en reell problemstilling utviklere må ta stilling til, men det er ikke alltid nødvendigvis det beste for spillet at man drøyer ut monotone skytesekvenser.

Enkelte av mine favorittspill har lyktes nettopp fordi de ikke forsøker å dryge ut opplevelsen, men heller velger å holde den kort og destillert. Et lengre spill er ikke nødvendigvis bedre.

I stedet ender A Way Out opp som et fornøyelig, men samtidig nokså forglemmelig spill. Jeg må innrømme at spillet har et par sekvenser som lykkes særs godt, men mye av polstringen mellom disse hindrer de i å levere det kraftige slaget som skal til for å gjøre A Way Out til en ordentlig coopklassiker.

TIDSFORDRIV: Spillet er fylt av små, halv-morsomme minispill, slik som denne pongklonen.

Gode enkeltscener til tross, holder det derfor med den ene gjennomspillingen. 

Som en artig slags interaktiv B-film, og som en slags teambuildingøvelse med en god venn, er det likevel på sin plass med en slags anbefalning. Så lenge du ikke forventer en cinematisk opplevelse av samme rang som Uncharted, vil du sannsynligvis finne noe du liker i denne godteposen. A Way Out har heldigvis mye forskjellig å by på, i hvert fall når man først har kommet seg et stykke inn i det.

For hver feil spillet har, oser det av like mange gode hensikter.