Før vi går inn i den travle spille-måneden mai, er det fortsatt noen godbiter igjen i april. En av disse er Alienation. Utviklet av Housemarque og utgitt av Sony, Alienation er eksklusivt til Playstation 4 og er et download only-spill. Alienation er en «spirituell» oppfølger til Dead Nation og er ikke bare en verdig oppfølger, men står fullt og helt på egne ben. Dette er uten tvil et av de beste spillene jeg har spilt i 2016, og jeg vil gå så langt som å kalle det twin-stick shooter heaven.

Alienation er en god gammeldags shoot em’ up eller twin-stick shooter om du vil, og som alle sikkert vet så er det gameplayet som er det aller viktigste i enhver twin-stick shooter, og her har altså folka fra Housemarque virkelig fått det til. Kontrollene er bortimot perfekte og flyten i spillet er helt fabelaktig. Ikke er det for mye tekst eller «button-prompts», og du velger selv om du vil ta tutorialen. Denne er veldig kort og absolutt verdt å gjøre bare for å få inn kontrollene. Det jeg absolutt elsker med spillet er måten man kan velge sitt eget tempo på. Om du vil ta det rolig og gå forsiktig fram, kan du det. Om du vil kjøre på og løpe inn som en galning og skyte alt du ser, kan du det også. Dette er selvfølgelig mye vanskeligere, men fullt mulig. Uansett hvordan du spiller så lurer actionet rett rundt hjørnet. Spillet lar deg velge din egen måte å spille på og det gir deg en frihet som man sjeldent ser i spill i dag. En annen ting som gjør spillet annerledes i forhold til andre spill i sjangeren er måten man lader våpnene på. Det tar litt tid å lade, men om man treffer en grønn strek som ligger på lade baren så går ladingen fortere. Dette er absolutt noe du må mestre om du skal spille på det vanskeligste og det legger til et spenningsmoment som får adrenalinet til å pumpe om du skulle bomme, men det gjør bare at de gangene du treffer blir enda mer tilfredsstillende. Friheten i spillet strekker seg også til RPG-elementene og våpnene du får.

I begynnelsen får du et valg mellom tre karakterer som i bunn og grunn er: tank, healer og DPS. Dette er ditt første valg og senere begynner jakten på hvilket våpen som passer deg best. Det er ikke en overflod av våpen i spillet, men de har alle en ulik og unik funksjon. Hagla er for eksempel veldig bra på nært hold mot flere fiender, mens revolveren tar mye liv på enkeltpersoner og har en lengre rekkevidde. Man har tre ulike våpentyper og en granat. Disse våpentypene består av et hovedvåpen, en sidearm og et heavy-våpen. Dette gjør at du må planlegge hvilke våpen du vil bruke etter spillestilen din. Selv bruker jeg SMG, hagle, bazooka og en boomerang hvor granaten min skulle vært. Eksperimentering er nøkkelen til den optimale setupen og for første gang på lenge føler jeg at det var verdt å eksperimentere med våpnene, og det ble ikke for mange å teste ut.

Et av RPG-elementene er en håndfull abilities du kan ranke opp etterhvert som du går opp i level, og disse kommer du til å få bruk for. Helt opp til level 30 er det kun disse abilitene man ranker opp og her er det to sett med abilities, passive og aktive. De aktive abilitiene du kan ranke opp kommer helt an på karaktervalget du gjorde i begynnelsen og disse er unike til hver karakter. De passive abilitiene er de samme for alle og disse går blant annet ut på hvor mye helse du har og hvordan melee-angrepet ditt fungerer. Om du skulle angre på noen av valgene kan du bare gjøre det om igjen og velge andre abilities. Utvalget er akkurat passe, menyene er lette å navigere og man må ikke lese 3000 ord for å forstå seg på de ulike abilitiene og hva de gjør. Det er akkurat passe mange strategiske valg til å være et skytespill.

Banene er lagt opp slik at du har et oppdrag du skal utføre, men det er rom for å utforske og du trenger ikke nødvendigvis å følge kartet fra punkt til punkt. På kartet kan det av og til være ulike events eller bosser som gir deg bedre utstyr og mer XP om du tør å prøve. Disse kan være på veien til målet eller utenom, og det er opp til deg selv om du føler at det er verdt forsøket. Av og til kan det helt tilfeldig komme en horde med aliens som du må utrydde og det er her hagla kommer til nytte. Kartet inneholder også egne «spawn points» som du må åpne slik at om du dør vil du komme tilbake til dette punktet. Før du har åpnet dette punktet er det mulig å ødelegge det, så vær forsiktig!

Selv om utvalget av steder oppdragene befinner seg på er få, er dette mer en positiv ting enn en negativ. Det er lagt et strålende arbeid i designet av banene og det er nesten umulig å gå seg bort i spillet. Dette har også mye å gjøre med det stilrene kartet som er utrolig lett å lese samtidig som det tar opp minimalistisk plass på skjermen din. Alle stedene hever atmosfæren enormt og oppdragene føles skreddersydde for banene. Variasjon er nøkkelen her og ikke alle banene er mørke, dystre og små-apokalyptiske byer, men også eksotiske jungler og iskalde tundraer. Denne variasjonen er noe av det som gjør spillet utrolig gøy, lenge.

Spillet har to ulike modes hvor den ene er normal og den andre hardcore. Forskjellen er at i hardcore dør du for godt om du skulle dø og du må begynne helt på nytt igjen. Dette er absolutt en mode som er laget for co-op og fungerer som en ekstra utfordring for folk som ikke får nok av spillet. Her har godt samarbeid og bruk av alle «classene» mye å si. Du kan velge mellom tre vanskelighetsgrader for hvert oppdrag du tar og forskjellen her er ekstra xp, sjansen for ekstraordinær loot og vanskeligheten på fiendene. Normal, som blir kalt proffesional i spillet gir en helt passelig utfordring og er ganske vanskelig til tider, og veteran (vanskeligst) er vanskelig nok for dere der ute som liker en utfordring. Selv valgte jeg normal for å få en viss flyt i spillet (egentlig valgte jeg den for ikke å dø en million ganger).

Spillets co-op har både positive og negative sider (mest positive). På den positive siden fungerer samarbeidet veldig bra og alle jeg spilte med forsto hva de gjorde og vi trengte ikke å kommunisere for å jobbe godt sammen. Lagg var heller ikke et problem jeg støtte på, alt av leaderboards og alt annet som var online fungerte tipp topp. Du kan velge om du vil ha et åpent party hvor tilfeldige folk kan droppe innom og spille et par oppdrag, eller du kan ordne det slik at bare venner kan bli med å spille. Du kan også spille alene om du vil. Problemet jeg har med dette er at spillet hele tiden er online. Skal du bytte våpen eller sjekke stats midt i et oppdrag så må du være veldig forsiktig med at ingen fiender er i nærheten for du kan ikke stoppe spillet helt opp. Dette er ikke noe kjempeproblem, men det hadde vært fint med et valg. Det å finne andres servere er heller ikke noe problem, og du finner disse på hvert enkelt oppdrag og du vil få valget mellom å lage din egen eller å bli med noen andre.

Grafikken fortjener skryt, ikke bare for å se nydelig ut, men også for å gjøre det enkelt å se forskjellen på bakgrunnen og monstrene. Uansett hvor mange monstre det kom på skjermen så var det fortsatt lett å se forskjellen på min karakter, bakgrunnen og monstrene. Den nydelige grafikken i samspill med mange fantastiske monsterdesign var et syn for såre øyne. Designet på de ulike monstrene fortjener absolutt skryt og i menyen er det til og med en plass hvor du kan se på 3D-modeller av alle uhyrene. Spillet legger vekt på detaljene og det synes veldig godt. Flyten i grafikken var heller ikke noe problem og uansett hvor mange fiender som kom på skjermen ble det ikke noe mindre FPS av den grunn.

Musikken faller rett inn med temaet «menneskets siste kamp» og den heier deg fremover i spillet. Lydeffektene passer godt inn og utenom ladelyden på våpenet (som kommer ut av høyttaleren på kontrolleren) er det veldig lite å stusse ved. Til å begynne med syntes jeg at ladelyden var kul og jeg tenkte ikke så mye over den, men etterhvert fant jeg ut av hvor mye man faktisk lader i spillet og man blir etter hvert veldig lei av denne lyden. Heldigvis kan du skru ned lyden, men man kan ikke overføre den til en annen høyttaler. Stemmeskuespillet er meget bra og det er lite å peke på her. Menyene er stilrene, oversiktlige og enkle å manøvrere. Du skjønner hva du trykker på uten å måtte lese en instruksjonsbok.

Det man trenger i en god twin-stick shooter er en god historie, og her har også folka fra Housemarque vist hva de er gode for. Spillet er i all hovedsak et Sci-Fi spill som forteller historien om en krig mellom menneskeheten og romvesener. Romvesene holder på å vinne, og menneskeheten henger i en tynn tråd. Oppfinnelsen av et exoskeleton som gir menneskesoldatene «superkrefter» kan være løsningen menneskene leter etter. Dette er konseptet bak historien i spillet og det er en godt fortalt historie med nok dybde til å holde en interessert. Den blir utfoldet i et godt tempo og man blir ikke lei før man når slutten. Oppdragene har også en god variasjon og man blir ikke fort lei av det som skjer på skjermen. Selv om skytingen er det viktigste i et slikt spill så er det også viktig å ha en mening bak skytingen og her spiller variasjon og dybde i historien en stor rolle. En god historie i et slikt spill er bare et ekstra pluss i boka, men absolutt ikke nødvendig og det er fint å se at enkelte tar det ekstra skrittet.

Om du likte Dead Nation så anbefaler jeg deg med hele mitt hjerte å investere i Alienation. I mine øyne så går dette spillet forbi Dead Nation på alle måter og det er virkelig et fantastisk spill for sjangeren. Alt klaffer fantastisk godt sammen og resultatet er et av de beste spillene sjangeren har å tilby. Dette er rett og slett god, gammaldags moro. Det å gjøre noe enklere og mer oversiktlig er slettes ikke noe minus og her er det flere som kunne lært en lekse. Spillet er som et adrenalinsjokk du sent vil glemme og er en god forrett til spill-måneden mai. Om du har en Playstation 4 er dette en av titlene du må skaffe deg i år.