Det har vært noen dårlige år for vår dansk-skapte antihelt fra IO Interactive. Spillet Absolution som kom ut i 2012 ble kritisert fra alle kanter på alt fra irriterende gameplay mekanikk til sexisme. I tillegg kom to svært middelmådige filmer om Hitman også ut. Det så ut lenge til at serien ville være ferdig og begravd. Likevel lovte IO Interactive bot og bedring og lovte et nytt Hitman spill som bringte alt det gode fra Blood Money og Silent Assassin.

Det nye de lanserte var at spillet skulle være episodeformet. Hver måned skulle et nytt gigantisk brett komme ut frem til desember. Jeg satte meg ned med den første episoden og sjekket hvordan Hitman ville klare sitt comeback.

Gjenkjent men klønete

Du får faktisk tre brett i en første utgivelsen. Først et tutorialbrett på et ødelagt cruiseskip, så en kubansk flybase før selve hovedoppdraget finner sted på et gigantisk slott i Paris. De to første brettene er ganske så greie og er bygget opp for at du skal forstå de nyeste mekanikkene til spillet. Paris oppdraget derimot er gigantisk, og mest trolig det største brettet i Hitman-serien.

Du blir plassert midt i en motefestival til et anerkjent klesmerke, hvorav du skal henrette en russisk ogliark og en israelsk forretningskvinne. Allerede i de første sekundene av spillet åpner det seg opp forskjellige valg om hvordan du kan tre frem. Du kan selvfølgelig gå rett frem og henrette målet ditt innen de første ti sekundene, men du vil ikke komme unna i live. Her er nemlig spesifiseringen at du er en SNIKmorder. Kommer du i skuddveksling tåler du maks 3-4 skudd før du segner om død, og fienden er nesten like sterke som deg. De to gangene jeg prøvde meg på en ildkamp tatt ut fra en John Woo film, endte det med to døde livvakter og en veldig død agent 47.

Det betyr ikke at det ikke finnes muligheter med en slik strategi. Spillet har en omfattende, om ikke litt irriterende, meny som faktisk ramser opp alle mulighetene du har for å få målet ditt i siktet. Hvis du begynner å skyte rundt deg vil det oppstå panikk blant de mange gjestene og livvaktene vil føre målet inn i en bunker samtidig som området blir lukket. Hvis du har på forhånd skaffet deg adgang eller plassert en bombe så kan det oppstå muligheter.

Det er bare en av de mange strategiene som spillet legger opp til. En annen innebærer å kle deg ut som en velkjent modell, entre catwalken og bli invitert opp til sjefen (og et av dine mål) sitt kontor for å diskutere dine fremtidige planer. En tredje innebærer en viss drink og rottegift. Det er herlig å se at det finnes så mange muligheter og at det er så mange åpne veier å gå.

Ikke perfekt

Den åpne verden skaper også litt trøbbel i flyten. I et tilfelle hadde jeg følgt en mulighet om å sabotere et av mine mål sin PC for å få henne alene inn på kontoret. Dessverre oppdaget jeg at livakten følgte med henne inn. Her var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre. Var det meningen at dette skulle hende? Jeg endte opp med å kaste en brevåpner midt mellom øynene på livvakten og knakk nakken hennes før hun kunne reagere. Selv om spillet er flink til å la deg følge muligheter er det vanskelig å forstå når man egentlig har en mulighet til å knerte personene. Det er kanskje det som er meningen, men for meg var det alltid litt tvil om hva jeg skulle gjøre, om dette var den eneste sjansen eller om det var en annen mulighet.

Det største problemet med spilet er likvel den uungåelige koblingen med online og Psplus. Jeg ser det på som veldig provoserende at alt utstyr utenom det strengt nødvendige ikke er tilgjengelig uten abonoment.

Når det gjelder gameplay så er det en stor skritt fremover fra Absolution. Det føles herlig å gå forbi vakter fordi du klarte å knabbe et kelnerkostyme uten å måtte trykke inne en knapp og håpe at du ikke gikk tom for karma eller hva enn det var. Det strategiske elementet er bevart av at noen av vaktene har en hvit dot over hodet. Dette symboliserer at de vil gjenkjenne deg, men kun hvis du har samme kostyme. Dette er herlig strategisk som vi gjenkjenner fra de gode gamle dagene. I tillegg kan du bli knepet på kamera, noe som gjør at du må komme deg til vaktsentralen for å stjele videobåndet. Akkurat som i Blood Money og det føles herlig.

Episodeformat riktig?

Jeg forstår på en måte at folk ser på Hitman som perfekt som episodeformat. Alle brettene har enorm gjenspillingsverdi, men det føles litt som det blir litt lenge å vente for å få et helhetsinntrykk av spillet. Jeg tror at IO Interactive er på rett vei her, det mangler litt på finpussen for å gjøre det klart for spilleren når man kan bli en Silent Assassin, men det kan være mer oppdraget sin feil enn spillet i sin helhet. Det største problemet er likevel med den såkalte onlinekoblingen. Jeg opplevde engang  å laste inn brettet tok minst 4-5 minutter før jeg kunne spille og mange av mulighetene var låst pga jeg ikke hadde PSplus.