Jeg er kanskje ikke blant de mange som bøyer seg i støvet når navnene Altaïr, Ezio eller Desmond blir nevnt, og mitt forhold til Assassin’s Creed-serien har alltid vært veldig splittet. Men alt er glemt når jeg setter meg ned med Revelations.

Treg start

Det første Assassin’s Creed var et hederlig forsøk på å åpne opp spillbarheten fra de på den tiden uovertrufne Prince of Persia-spillene, men endte opp med å bli for fattig på innhold, og med et frustrerende kontrollsystem. Oppfølgeren tok oss til den italienske renessansen, og selv om det tok tak i en rekke av problemene med forgjengeren, var det lite nytt å hente.

Brotherhood benyttet seg av tilleggspakke-alibiet, og slapp unna uten å gjøre særlig annet enn å finpusse på forgjengeren og gjøre noen kosmetiske endringer i spillbarheten, og selv om det står for meg som det beste av de tre, stakk det seg for lite ut fra de andre til at jeg gadd å fullføre det.

Deception på stranden

Å hoppe direkte inn i handlingen i Assassin’s Creed: Revelations var derfor en overraskende forvirrende affære.

For når spillet starter, fatter jeg absolutt ingenting. Flyktige tilbakeblikk fra de tre forrige spillene i serien er mikset sammen i raske vendinger, og det hele blir ei suppe av inntrykk jeg raskt gir opp å ta inn over meg. Selv om jeg har spilt to og et halvt av de tre forrige spillene, er det ingenting i introduksjonen som hjelper meg å komme inn i handlingen. At Desmond ligger i koma, og nå befinner seg i en Deception-lignende tilværelse på en mental strand, fanget i sitt eget hode, får jeg bare gå med på, og håpe at jeg henter meg inn etter hvert.

For å komme ut av komaet må Desmond leve ut alt av sentrale minner som henger igjen i DNA-et hans, eller i hvert fall de som omfatter den arabiske Altaïr Ibn Al’Ahad fra korstogene, og hans etterkommer, italienske Ezio Auditore da Firenze fra renessansen. Revelations er det tredje og siste kapittelet i det Ubisoft Montral kaller Ezio-trilogien, og det er derfor sistnevnte det i hovesak skal dreie seg om.

Det har gått  noen år siden minnene vi besøkte i Brotherhood, og vår italienske venn har modnet både i utseende og holdninger. Den hissige kvinnebedåreren er byttet ut med en betraktelig klokere og gråmusset kvinnebedårer, og hevnmotivene har blitt byttet ut med en økende interesse for slektsgransking. I et kappløp med tempelridderne skal han jakte ned fem nøkler som gir adgang til Altaïrs sagnomsnuste bibliotek, noe som leder ham til Konstantinopel.

Disney-historie

Utviklerne i Ubisoft Montreal har hatt en vane for å spille grundig research og historisk korrekte personer og bygninger som sine sterkeste kort i spillene sine, men de ender opp med å presentere de historiske epokene som om de var avdelinger i Disneys Epcot-senter. Alle sentrale figurer fra perioden har fått utdelt sin bittelille flik av handlingen i spillet, og de blir nesten karikert når alle replikkene og handlingene deres skal peke direkte tilbake på historiebøkene. Det virker som om spillets handling kun er en konstruert snarvei mellom historiske fakta, og er sjelden morsom, men alltid korrekt.

Det er derfor befriende når Ubisoft Montreal tar oss til den tyrkiske storbyen Konstantinopel. Vi befinner oss naturligvis fremdeles i renessansen, men i motsetning til Italia, har jeg ikke peiling på persongalleriet her. Og siden jeg galant hopper over alle muligheter til å lese sidevis med historisk fakta hver gang jeg passerer en ikonisk utedo, slipper jeg å prøve å skille mellom faktiske og fiktive hendelser hver gang noe skjer.

Gripeklo

Ezio har allerede legendestatus hos snikmorderne i Konstantinopel, og det tar ikke lang tid før jeg blir satt inn i nyvinningene Revelations har å by på. Den kanskje mest fremtredende av dem er utvilsomt gripekloen, som er en modifisering av snikmordernes tradisjonelle håndleddskniver.

Denne åpner ikke bare for nye angrep i kampene, men gir også Ezio en rekke fordeler når det kommer til klatring og navigasjon i den gigantiske storbyen. Å bruke kloen til å gli langs vaiere på hustakene går betraktelig raskere enn Brotherhoods hesteridning, og sammen med genistreken å flytte sprinteknappen opp ett hakk på håndkontrolleren har dette spart meg for minst ett stressrelatert magesår.

Varierende oppdrag

I motsetning til denne anmeldelsen tar det ikke lang tid før moroa starter, og innen kort tid har jeg opplevd et imponerende utvalg av oppdragsvariasjoner. Dette har lenge vært et av mine største ankepunkter ved Assassin’s Creed-serien, men denne gangen er det bare å ta av seg hatten for oppdragsstrukturen. Riktignok byr fremdeles de tilfeldige oppdragene rundt omkring i byen på helt latterlige oppgaver, som å flytte fire esker femti meter, eller å banke opp bråkebøtter, men velger man å følge historien, er det vanskelig å ikke bli underholdt hele veien.

Den overordnede handlingen har jeg som sagt gitt litt opp, men historien om Ezios jakt på de fem nøklene fungerer fint som bindemiddel mellom oppdragene, men absolutt ikke mer enn det. Også her hjelper det å kjenne sin Assassin’s Creed-historie, og jeg synes nesten synd på de som ikke har spilt det første spillet når Ezio finner nøkler, og dermed låser opp egen oppdrag med forfaren Altaïr.

For gjensynet med vår nifingrede venn er enormt underholdende, og vi får servert etterspillet fra det første kapittelet på en særdeles elegant måte. Mange av oppdragene utspiller seg nesten helt uten kamper og actionsekvenser, og knytter sammen en rekke løse tråder jeg ikke hadde tenkt over en gang. Men de henger bestemt fast i handlingen fra det første spillet, og vil neppe bety særlig for nye spillere.

Eldre, raskere, sterkere

Med årene er det ikke bare modenheten som har fått seg en oppsving hos Ezio, i motsetning til andre middelaldrende menn er han i bedre fysisk form en noensinne. Han klatrer bedre og raskere – selv om han fremdeles ikke har lært seg å kaste seg sidelengs langs vegger – og kampene utspiller seg nå enormt mye mer blodig og variert.

Selv om fiendene fremdeles står i ring rundt en og angriper på tur, er det ikke lenger bare å stå og vente på å kontre for å komme seg ut av så å si alle kamper. Ikke bare blir man skutt fra avstand, men noen er for smarte for kontringer, og andre må sparkes før de kan angripes. Dette gjør først og fremst at man for en gangs skyld prøver å unngå konfrontasjoner, slik det burde være, og at man tar i bruk hjelpemidler for å unngå eller unnslippe dem.

Overflødig

Og det er her bombene kommer inn. Man kan nå lage røykbomber for å stikke av, blodbomber for å sjokkere, smellbomber for å avlede eller giftbomber for å, vel, forgifte. Rundt omkring i Konstantinopel kommer man over ingredienser til disse bombene, og disse kan settes sammen til hele 300 forskjellige bombekombinasjoner. Jeg tror jeg lagde omtrent fire, og brukte dem under ti ganger tilsammen gjennom hele spillet. Dette gjelder for så vidt også en rekke av våpnene i spillet, som jeg aldri trengte å ta i bruk for å komme videre.

I stedet tok jeg hyppig i bruk mine egne snikmordere, som jeg selv rekrutterte og trente opp ved å sende rundt i verden på intetsigende oppdrag jeg investerte nøyaktig null følelser i. Snikmorderne er i overkant effektive, og jeg fullførte hele spillet uten at en eneste en av dem ble knertet.

Revelations byr i tillegg på småting som tower defense-modusen Den Defense, hvor man må beskytte basene sine for angrep, men denne gjorde ingenting for spillopplevelsen. Det samme gjelder oppkjøp av eiendom, skattejakt og de millionene av faktaark om historiske hendelser, personer og bygninger. Overflødig vissvass som i beste fall forlenger spilletiden litt, men som altså ikke gjør noe som helst annet for spillopplevelsen enn å distrahere litt.

Lite nytt

Visuelt er det lite å melde i Assassin’s Creed: Revelations. Arkitekturen er som vanlig vakker – om noe ensformig, på tross av å være mer variert enn i forgjengerne – men alt annet begynner å vise tidens tann. Grafikken på figurene i spillet begynner å bli forbigått selv av de kommende nettrollespillene, og her blir vi på alvor minnet på at vi i bunn og grunn har med en tilleggspakke å gjøre.

Jeg savnet også involvement fra vår venn i nåtiden, Desmond. Ubisoft har laget et lite knippe puzzle-oppdrag som i beste fall kan beskrives som en fattigmanns Portal 2, med billig historieforklaring som visstnok skal bygge opp bakgrunnshistorien til vår venn. Problemet er at disse oppdragene må låses opp ved å tråle Konstantinopel etter bortgjemte hemmeligheter, noe man sjelden gidder å gjøre før spillet er over. Desmond glimrer derfor stort sett med sitt fravær denne gangen, noe som oppleves litt skuffende.

Når alt kommer til alt er det lite nytt å hente i Assassin’s Creed-oppskriften. Forskjellen er at det funker denne gangen. De fleste svakhetene fra de forrige spillene er opphevet, og handlingen og spillbarheten flyter i et mye mer overkommelig tempo. Variasjonen i oppdragene gjør at Revelations er mer gjennomgående interessant enn før, og selv om det begynner å skorte på grafikken, er den fremdeles av et helt overkommelig kaliber.

Verdig avslutning

Revelations er en verdig avslutning av den såkalte Ezio-trilogien, og uten å røpe for mye, fikk jeg gåsehud et par ganger helt mot slutten. Men om du ikke har fulgt både Altaïr og Ezio tett fra starten av, er jeg redd du kommer til å få svært lite ut av denne delen av spillet, og blir heller sittende og klø deg i hodet. Da kan du godt trekke fra et øye fra den endelige terningen.

Forvent som sagt ikke noen revolusjon i Revelations. Ubisoft Montreal har nå fått fire forsøk på å perfeksjonere den samme oppskriften, og hvis de ikke kommer opp med noe helt friskt og nytt i neste utgave, vil den raskt bli en vissen serie bare de aller mest ihuga tilhengerne kommer til å bruke tid på.

Fire førsøk på å finne formen er i mine øyne to for mye, men jeg kan ikke komme utenom det faktum at jeg har det gøy mens jeg spiller denne gangen, og bruker betraktelig mindre tid på å skjelle ut TV-skjermen min enn jeg har gjort med forgjengerne. Og det er det som teller. Morsomt er morsomt. Kjipt er kjipt. Assassin’s Creed: Revelations er morsomt.