Det tyske ordet Waldeinsamkeit er en blanding av ordene for skog og ensomhet, og brukes om å føle en tilknytning til naturen når man er alene i skogen. Vi har dessverre ikke et ord for denne følelsen på norsk, men det er nok dette jeg har opplevd i The Legend of Zelda: Breath of The Wild. I løpet av den siste uka har jeg seilet gjennom lufta med et tørkle over hodet, løpt over pittoreske gressletter og latt meg føre av strømmen, flytende i en av Hyrules mange elver. Landskapet i Breath of The Wild er som hentet fra en brosjyre hos det lokale turistkontoret og er like stappfullt av ting å gjøre som det er vakkert.

Etter cirka en times lang opplæringssekvens ligger hele Hyrule for dine føtter, og du kan gå hvor du vil. Selv om spillet peker deg i en generell retning for å tipse deg om hvor du bør gå for å få med deg hovedhistorien, er det fra første stund like åpenbart at du kan la deg distrahere av alt som farer forbi sidevinduet, og la prinsesse Zelda vente bare litt lengre før du kan redde henne fra Calamity Ganon (også kjent som ondskapen selv).

Jeg har klatret opp en bratt fjelltind og sloss mot et forvokst steinmonster på toppen. I et annet eventyr noen timer senere kom en vandød skjelettridder mot meg i full galopp, men jeg klarte heldigvis å skyte ham av hesten, som for øvrig også var et beinrangel. Etter at rytteren var tatt hånd om, sto beistet han hadde ridd fremdeles igjen, uten noen tydelig formening om hva det skulle foreta seg. Til min forbløffelse kunne jeg ri zombiehesten, men jeg måtte ta en tårevåt avskjed da den smeltet i soloppgangen.

I et svev over en dal oppdaget jeg en gruppe Bokoblins som feiret en vellykket middagsfangst – og bestemte meg selvfølgelig for å stjele måltidet. I et feilkalkulert øyeblikk var jeg dog uheldig og sprengte ei bombe for nært meg selv. Jeg falt ned i den nærliggende elva, ble tatt av strømmen og ble dratt videre ned en foss. Med et halvt hjerte igjen, null mat for å pleie skadene og en snar Game Over-skjerm i møte var det siste jeg så en majestetisk drage som dykket ned i innsjøen, og jeg satt igjen med undring over hvor mye dette spillet har i bakhånd for å overraske spilleren.

Kanskje babler jeg litt for entusiastisk i vei om hva jeg har opplevd i dette eventyret i Hyrule, men selv om det kan skade strukturen i anmeldelsen er det bare så altfor mange enkeltstående situasjoner og hendelser jeg klør etter å fortelle om. Verdenen skaper tilfeldige situasjoner som gjør at du føler du er del av et organisk, levende økosystem, samtidig som naturen oppfører seg litt slik du ville forventet i virkeligheten. Er du uforsiktig med flammepiler kan du starte en gressbrann som kan skade deg om du ikke skygger banen. Samtidig skaper den varme flammen oppdrift du kan bruke for å sveve opp med paraglideren du erverver helt i starten av spillet. Regn gjør at det blir vanskeligere å klatre opp vegger og fjellsider, og flammer slukker så fort du forsøker å ta de frem. Går du under et tak eller et tre, får du derimot ly, og du kan tenne et bål med tre, litt flintstein og et økseslag – noe som lar deg hoppe fram til et senere tidspunkt på dagen.

Hyrule føles mer som en virkelig plass enn noen sinne, og det er første gang regnvær og fuglesang har framkalt de samme følelsene i meg i et spill som de kan gjøre på ekte. Dette gjelder dog ikke bare for atmosfæren, men også for logikken. Dersom du tror noe kan fungere som en løsning – eller bare synes det burde det – er sannsynligheten høy for at utviklerne har tenkt akkurat det samme.

Et eksempel er måten å tenne bål på (som aldri ble forklart meg av spillet), et annet er en gåte jeg måtte løse ved å flytte på metallkuber for å lede strøm. Her klarte ikke min ulogiske hjerne å finne ut hvordan jeg skulle få tak i den siste kuben jeg trengte for å koble sammen batteriet med døra jeg skulle gjennom, så jeg la alle metallvåpnene mine på gulvet, og brukte de som kobling i stedet. Selvtilliten min fikk selvfølgelig også et løft av at jeg med ett gikk fra å se meg selv som en inkompetent gåteløser til en forfriskende kreativ tenker.

Samtidig er det nok også et viktig poeng at verdenen nesten fra starten av er helt åpen, og du dermed kan gå akkurat hvor du vil. Strukturen er annerledes fra de fleste Zelda-spill de siste 20 årene, i at du kan velge helt selv hvilken rekkefølge du vil gjøre ting i. A Link Between Worlds lekte litt med denne tilnærmingen på 3DS, men denne gangen er det gjort fullt ut; fra første stund kan du gå rett opp til Hyrule Castle og forsøke å overvinne Ganon. En bekjent av en bekjent av meg prøvde dette, uten hell.

Den nye strukturen betyr også færre lengre templer slik man er kjent med i Zelda, men heller en hel bråte mindre shrines. Selv har jeg løst 55 av disse, og fremdeles vet jeg det er mange jeg ikke har oppdaget enda. På mange måter passer dette godt til Switch, ettersom den nye konsollen gjerne får skinne både på TVen i stua og i pendlerstilling i bussetet. Selv har jeg gjort de større historiesekvensene i sofakroken, mens mindre oppgaver og tilfeldig utforsking har vært perfekt tidsfordriv når jeg har vært på farten.

I alle disse ulike situasjonene følges man av et lydspor som dynamisk veksler mellom diskresjon og bombast. Selv om jeg elsker melodiene både i Breath of The Wild og fra tidligere spill i serien, er det denne gangen gjort forsøk på å skape musikk som er mer diskret enn tidligere, uten at lydsporet nødvendigvis er mindre ikonisk av den grunn. Det kan tenkes at det er på grunn av spillets invitasjon til timevis med utforskning at komponist Manaka Kataoka har tatt over ansvaret for musikken i spillet. Kataoka har tidligere laget musikk for spill som Wii Fit og Animal Crossing: New Leaf, og det er tydelig at hun vet hvordan man skaper musikk som er stemningssettende uten å være slitsom over lengre tid. Min favoritt er ridetemaet, som består av en kombinasjon av erratiske pianotoner og det velkjente hovedtemaet på cello.

Ta det dog helt med ro; selv om fjellklatringen og gåteløsningen er preget av mer introspektive og tilbaketrukne låter, får du mengder av bravado og crescendoer i kamptemaer som støtter opp under spenningen som oppstår når du slåss med en fiende langt sterkere enn deg selv. Møter du en guardian, robotedderkoppen med laserøye mange kanskje husker fra spillets første annonsering, merker du raskt på musikken at dette er en skapning du ikke bør kødde med. Scener i historieoppdrag er også påspandert musikk som ikke på noen måte gjemmer seg i bakgrunnen, men som effektivt kommuniserer stemningen i situasjonen.

Historien avdekkes på sin side gjennom tilbakeblikk du finner på ulike steder i Hyrule, og blir stadig mer engasjerende jo flere av hendelsene du avdekker. For første gang i seriens historie (med kun et knippe spill som unevnelige unntak) er det blitt påspandert stemmeskuespill til noen av de mest sentrale karakterene. Selv om skuespillerprestasjonene legger seg på et sted litt over middelmådig, er det utrolig å se hva bare noen kule replikker lest høyt kan tilføre personligheten til de viktigere karakterene.

Kampmekanikkene har også fått en injeksjon nye ideer, og resultatet er de mest tilfredsstillende actionsekvensene hittil i serien. Dersom du unngår et angrep i siste sekund, tiden i Bayonetta-aktig stil plutselig saktere, og du får muligheten til å levere en salve sverdangrep i forsvarsåpningen som åpenbarer seg. Tiden går også sakte når man hopper av en hest eller slipper paraglideren mens man sikter med bue, og det er generelt en god måte å skape litt ekstra spenning i pilutvekslinga.

Denne gangen er det dog ikke bare sverd og bue man kan bruke for å bekjempe Bokoblins, Lizalfos og Keese. Breath of The Wild introduserer nemlig et system med flere ulike våpentyper, blant annet spyd og tohåndssverd, hvor våpnene også har et begrenset livsløp. Dette vil si at de blir ødelagte etter hvert som du bruker de, noe som særlig tidlig i spillet kan gi deg følelsen av å være tom for ammunisjon i Resident Evil, og kun har skrutrekkeren igjen å forsvare deg med.

Som du kanskje har skjønt er jeg hodestups forelsket i spillet, og selv om jeg er ferdig med historiedelen, har det mens jeg har skrevet denne anmeldelsen klødd i fingrene mine etter å utforske mer av Hyrule. Spillet er så bra at jeg har vanskelig for å finne noe å klage på, men skal jeg pirke på noe, kan jeg vedkjenne at bildeoppdateringsfrekvensen tidvis har sunket merkbart ned under 30fps. Likevel skjer ikke dette verken ofte nok eller i noen så kritisk form at det har vært noe særlig frustrasjonsmoment.

Det er vanskelig å finne ord som enkelt kommuniserer akkurat hvor bra The Legend of Zelda: Breath of The Wild er. Selv om det er stas å kunne gi spillet terningkast seks er ikke det egentlig utmerkelse nok for denne myke, men bestemte vårvinden av et spill. Jeg kan kalle det et mesterverk, eller si at jeg sjeldent har hatt muligheten til å komme med en så varm anbefaling, men dette er ord og fraser jeg har brukt om andre spill før. Dette er et essensielt spill, og sannsynligvis et monumentalt et. Kun tiden vil vise akkurat hvordan Breath of The Wild vil bli husket, men jeg tror helt ærlig det vil bli sett tilbake på med samme respekt og anerkjennelse som Ocarina of Time har opplevd i snart 20 år. Kanskje er dette mitt nye favorittspill.