I en noe utradisjonell stil må jeg begynne denne anmeldelsen med en unnskyldning. Jeg vil unnskylde ovenfor min samboer for at jeg de siste kveldene har vært fraværende etter middag og forsvunnet foran PC-en frem til langt på natt. For at jeg har ignorert klesvask og bleieskift og matlaging de siste dagene, og bare svært på spørsmål med en distansert mumling mens all min oppmerksomhet har vært på PC-skjermen. Jeg har spilt «Sid Meier’s Civilization V», og legger herved all skyld på dette forbannede spillet.

Nyheter

Sist jeg forsvant inn i «Civilization»-serien var med toeren på starten av 90-tallet. Da brukte jeg flere måneder på å bygge opp min egen sivilisasjon, erobre fiendene, og prøve ut ulike strategier og fremgangsmåter. Jeg snublet så vidt innom treeren og fireren, men kunne ikke ta meg tid til å nyte de fullt ut, men nå er jeg fullstendig fanget av femmeren.

For de som kjenner serien godt, er den største nyheten at spillet nå bruker sekskantede ruter på kartet i stedet for kvadrater. Dette fører først og fremst til at kartene blir mer dynamiske og mindre firkantede enn før, men det har også en rekke strategiske konsekvenser. Det er vanskeligere å barrikadere seg i en smal passasje med styrker, og det at man rett og slett har seks tilhørende ruter gjør at strategiske disposisjoner må gjøres litt annerledes enn før. Det åpner opp spillbrettet på en helt ny måte.

Den andre store nyheten er at man ikke lenger kan stable enheter oppå hverandre, hver enhet må nå stå i sin egen rute. I starten føles dette som en litt klønete og tungvint løsning, men etter hvert som man blir involvert i stadig større slag med mange enheter, skjønner man at endringen har vært til det bedre. Det er en fornøyelse å plassere artilleri, fotsoldater, marinefartøy og fly på strategisk optimale ruter, og der man før i stor grad kunne basere seg på å pøse ut styrker med fokus på kvantitet, spiller nå posisjoneringen mer rolle enn før.

I tillegg til disse endringene har Firaxis lagt til og trukket fra små elementer her og der. Korrupsjon er borte, bystater er en ny type land. «Civilization»-veteraner vil nok stusse over et par av endringene, men etter mange timers spilling kan jeg ikke si annet enn at Firaxis ser ut til å ha truffet en perfekt balanse, og det er ikke mye jeg savner fra de gamle spillene.

Dybde

Den gode følelsen av å utforske, utvide riket sitt og forske seg frem til ny teknologi er fortsatt den samme i «Sid Meier’s Civilization V». Man starter, som alltid, med en gjeng nomader som lager en by, og deretter er din jobb å utvikle sivilisasjonen din til å bli verdensleder. Teknologitreet som viser deg hvordan du skal forske deg frem til ulike gjennombrudd er like fascinerende å studere som før, og måten spillet går fra å være enkelt og begrenset til å bli nesten uendelig komplisert uten at man merker det, er en oppvisning i hvordan man kan lære opp spillere på en engasjerende måte.

Artig er det og at man ikke trenger å være den største krigsherren for å vinne. Selv om de fleste (meg inkludert) nok vil gå for den amerikanske strategien og bygger seg en militær supermakt ved første gjennomspilling, er det mye mer interessant å forsøke seg på spillets andre seierskriterier. Å bli valgt til beste nasjon av FN høres kanskje ikke så kult ut som å sprenge motstanderne med atombomber, men den gamle anti-imperialistiske pasifisten i meg jubler høyt over å ha muligheten til å velge en fredelig fremgangsmetode.

Mens kriging, bygging, forskning og utforskning virker perfekt balansert, er mitt eneste ankepunkt at det skulle vært mer fokus på diplomatidelen av spillet. Denne delen blir fort ren rutine, og kunne med fordel vært utvidet betraktelig med flere muligheter.

Tidssluker

Den kanskje største suksessen til «Sid Meier’s Civilization V» er at det, til tross for at det er et svært komplekst og omfattende, aldri føles uoversiktlig eller kaotisk. Er du nybegynner hjelper spillet deg av gårde. Dine rådgivere står alltid klar til å gi deg gode råd, men bli ikke forbauset om du får råd som motsier hverandre. Til syvende og sist er det du selv som må bestemme hva slags sivilisasjon du er ute etter å lage, og reisen fra en gjeng nomader til en verdensrom-utforskende stornasjon er spennende hele veien.

Firaxis har også klart å lage spillet helt vanvittig fengende. Teknologitreet kommer konstant med nye belønninger som gir deg nye styrker, nye bygninger og nye muligheter. Det er alltid noe spennende på gang like rundt hjørnet, og dette er årsaken til at jeg har forsvunnet helt fra familien, og først kommet til sansene langt ut på natten. Jeg klarer rett og slett ikke å legge fra meg spillet når jeg først er i gang.

Noe annet morsomt med «Sid Meier’s Civilization V» er at det føles lærerikt. Det gir deg innsikt i grunnleggende statsvitenskap og verdenshistorie som få andre spill klarer. Spillet bruker en rekke historiske figurer som statsledere, og de ulike kulturene man kan representere er alle balansert og nøytralt fremstilt. Musikk og utseende på siviliasjonen din bestemmes av nasjonen du representerer, noe som gir ekstra stemning i spillet.

«Sid Meier’s Civilization V» er et spill jeg kan anbefale varmt til alle. Selv til folk som vanligvis ikke spiller strategi. Den slake lærekurven gjør at det går ikke mange museklikkene før man er hekta, og når man først er hekta så forsvinner timene som dugg for solen. Variasjonene i spillmulighetene gjør at man kan spille dette i månedsvis uten å gå lei. Årets beste strategispill, definitivt!

Se flere bilder fra «Sid Meier’s Civilization V» på neste side!

«Sid Meier’s Civilization V» er utviklet av Firaxis og utgis av Take-Two. Spillet er lansert på PC.