Etter fire utgaver av strengt tatt det samme spillet – med småjusteringer og utbygginger underveis, selvsagt – har Ubisoft endelig lovet oss en frisk opplevelse. En ny start, om du vil. Akkurat som pionerene som emigrerte til Amerika allerede på 1600-tallet også ble lovet. Gull og grønne skoger.

Friskt og originalt

Og fra første øyeblikk er det tydelig at noe har skjedd. Scenarioene føles friske og originale, bevegelsene sitter litt bedre, og historien fortelles overraskende engasjerende. Det er tydelig at Ubisoft har gjort seg flid med starten av spillet, og den vakre fasaden slår sjelden sprekker. De har rett og slett skapt en vakker, ny verden, med et hav av potensial for et spill av Assassin’s Creed IIIs kaliber.

Og det er her vi finner Connor, eller Ratonhnhaké:ton, som indianerslekta kaller ham. Med en britisk far som for lengst har vendt familien ryggen, får Connor virkelig kjenne på kolonistenes ubarmhjertige behandling av landets urbefolkning. En traumatisk opplevelse og en åndelig visjon senere setter vår spenstige venn ut på et historisk hevntokt. Det er selvsagt Tempelridderne som er i fokus igjen, og det tar ikke lang tid før også snikmorderne viser seg, denne gangen i form av Achilles, en gammel, handikappet kar, som ender opp som Connors rådgiver.

Det gamle Amerika er som sagt et vakkert skue. Sivilisasjonen sliter fremdeles med å sette seg, og det er fremdeles naturen som regjerer utenfor byene. Vi får oppleve årstidene, fra varme sommerdager til røde og gule løv på høsten, til dyp snø som gjør det vanskeligere å løpe fritt. Skogene byr på ypperlige jaktforhold, og havet er fullt av sjøslag man kan ta del i. Byene er spekket med sideoppdrag, skatter å finne og ting å samle på. Dette spillet bugner av gjenspillingsverdi, med andre ord.

Historiedelen av spillet er imidlertid ikke like åpen. Man blir regelrett dyttet av gårde gjennom handlingen, avbrutt av et svimlende antall videosekvenser. Et oppdrag i spillet kan utspille seg som følger: Løp 250 meter, uten at noe spesielt skjer på veien. Det tar bare veldig lang tid. Innlastingsskjerm hvor man kan løpe med Connor mens man venter. Filmsekvens på to minutter, som inneholder flere handlinger jeg godt kunne tenkt meg å delta i. Ny lasteskjerm, denne gangen med fancy datagrafikk. Nytt mål: løp ti meter. Lasteskjerm. Filmsekvens. Lasteskjerm. Jag en kar gjennom byen. Lasteskjerm. Filmsekvens. Lasteskjerm. Oppdrag over. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det føles som om rundt halvparten av handlingsdelen er enten lasteskjermer eller videosekvenser.

Klagemodus på

Og videosekvensene er overraskende ujevne i kvalitet. Lydeffekter har en tendens til å forsvinne, dialogene er ofte preget av unaturlige pauser, og et veldig variert nivå i stemmeskuespill utgjør bare glasuren på kaka. Det samme gjelder ute i byen. Jeg har selv vært vitne til statister som hvisker til hverandre mens de hopper opp og ned og applauderer, hytter med neven mens de roper om hjelp, og andre helt ulogiske koblinger mellom hva jeg ser og hva jeg hører. Når Ubisoft en sjelden gang lar meg få delta aktivt i samtaler, handler det som oftest om å spasere eller ri ved siden av hverandre – selvsagt i et tempo som ikke er normalisert i spillet – mens dialogen overdøves av gateselgere, tiggere og tilfeldige situasjoner som oppstår. Jeg måtte til slutt slå på undertekster for å få med meg handlingen.

Og mens jeg fremdeles er i klagemodus – slapp av, det lysner igjen snart – hvorfor i all verden skal pekefingeren min lide for det latterlige knappeoppsettet? Løpe- og klatreknappen, som utgjør RT på Xbox 360 og R2 på Playstation 3, benyttes rundt 90% av tiden man spiller Assassin’s Creed. Hvorfor ikke gjøre om på det, så man heller holder inne knappen for å gå vanlig? Eller eventuelt kan skru av og på? Samtlige Assassin’s Creed-spill har gitt meg tilnærmet leddgikt i høyre pekefinger, selv om jeg prøver å bistå med ringefinger og langefinger når smerten er på sitt verste.

Når det er sagt, løpingen i spillet er helt fabelaktig. Muligheten til å løpe til siden uten å skifte retning åpner for en helt ny måte å takle folkemengder på, noe som var merkbart fra første stund.

Sterkt forbedret kampsystem

Selv om kvaliteten i klatringen har stått på stedet hvil siden forrige spill, har slåssingen fått seg en skikkelig oppussing. Nå handler det mye mer om ferdigheter, og det er ikke lenger slik at fiendene angriper en og en, og at et enkelt knappetrykk aktiverer et dødelig motangrep. I stedet må man blokkere på rett tidspunkt, for deretter enten å desarmere eller prøve å drepe den fremdeles ganske dumme motstanderen. Hardere fiender må sparkes og dyttes litt før man kan ta dem, så det er ikke lenger bare å samle opp alle vaktene i området og stille seg klar til motangrep. Flott tiltak.

Selve snikmordene er stort sett som før, noe jeg synes er skuffende. Med spill som Dishonored i butikkene og Hitman Absolution rett rundt hjørnet, burde Ubisoft klart å diske opp med en litt mer åpen løsning på drapene. Det finnes som oftest én måte å snike seg inn, én måte å knerte vakt etter vakt til man er inne, og hundre måter å drite seg ut på. Som betyr løping i en liten evighet for å bli kvitt bråket. Det er lite som innbyr til eksperimentering med de mange hjelpemidlene i Connors arsenal, og det føles litt gammeldags og låst. Det er som om utviklerne har én spesiell scene de har lyst til å plassere meg i, og derfor nekter meg å gjøre det slik jeg egentlig ønsker å gjøre gå frem.

Varierte sideoppdrag

Det er sjelden jeg nevner menyene i anmeldelser, men Assassin’s Creed III må ha noen av de verste jeg har vært borti. Det finnes fire knapper som åpner forskjellige menyer, og under dem finnes nye menyer og undervalg. Etter å ha tilbrakt nærmere 25 timer i spillet, er det fremdeles mørke kroker i menyene jeg ikke har oppsøkt. Jeg spilte gjennom spillet før jeg oppdaget muligheten til å sende ut snikmordere på oppdrag, som i Brotherhood og Revelations. Informasjon til spilleren er nesten totalt fraværende. De minimale oppdragsbeskrivelsene er helt ubrukelige, og opplæringen av funksjoner som produksjon og handel blir bare rushet gjennom kjapt. Det ble derfor lite av dette på meg under gjennomspillingen av handlingen.

Det skal sies at man fint kan spille gjennom hele spillet uten å oppgradere noe som helst utstyr. Man kan hoppe over jakt, handel, produksjon, skattejakt, sideoppdrag, utforskning, sjøslag og generell innsamling og fremdeles klare siste oppdrag med flagget til topps. Men da går man også glipp av en god del av moroa. Selv gikk jeg tilbake til spillet og fullførte mesteparten av disse etter å ha fullført historien, noe jeg er glad jeg gjorde. Kanskje Ubisoft burde integrert disse elementene mer i selve handlingen, og kanskje i det minste prøvd å motivere litt til å roe ned og ta alt inn? Men spillere lurer seg selv hvis de betaler full pris for Assassin’s Creed III kun for å frese gjennom hovedoppdragene. Det finnes også en svært omfattende flerspillerdel jeg dessverre ikke hadde anledning til å teste ut, det får komme i en oppfølgende anmeldelse senere.

Vi skal ikke glemme Desmond, selv om jeg skulle ønske at vi kunne det. Jeg har for lengst sluttet å følge med på den dørgende kjedelige sci-fi/Matrix-historien om verdens undergang. De som håpet på mer Desmond-tid i det siste spillet, blir imidlertid skuffet. Det finnes et bittelite knippe oppdrag i moderne tid, og ingen av dem er særlig utfordrende. For all del, man kan når man vil ta en tur ut av Animus-maskinen for å slå av en laaaaang prat med en av de generiske vennene hans i nåtiden, men hvis du ikke er oppriktig interessert i akkurat den delen av spillet, råder jeg deg til å fokusere på gamle dager. Det er forresten morsomt at en spillserie som legger så mye energi i å holde ting historisk korrekt, har en hovedperson i 2012 som kler seg som om det var 2001.

Solskinnshistorie

Jeg gir mye pepper for dårlige presentasjoner, småfeil og ujevn kvalitet i denne anmeldelsen, men rett skal være rett: Når Assassin’s Creed III skinner, så skinner det som sola. Når historien er så spennende at det er vanskelig å gi seg for kvelden, eller når jeg virkelig føler at jeg kontrollerer et gigantisk seilskip i truende farvann, når spillet introduserer nye figurer som ikke nødvendigvis har  sin egen Wikipedia-side, og derfor ikke trenger å balansere på en knivsegg av historisk korrekt fakta, da er Assassin’s Creed III regelrett vakkert. For mange vil nok alle disse magiske øyeblikkene overskygge alt småplukket jeg har poengtert tidligere, for meg holder det akkurat.

Er du stor fan av Assassin’s Creed-serien slik den allerede er, kan dette lett bli årets høydepunkt. Du får mye mer kjøtt på benet i form av bedre slåssing, løping og variasjon, og verdenen er uhyre behagelig å ferdes i. Naturopplevelsene står i kø, og handlingen er bedre skrevet enn noen sinne.

Dette er imidlertid ikke den revolusjonen for Assassin’s Creed-serien vi hadde våget å håpe på, I skyggen av høstens andre store snikmorderspill Dishonored kommer Assassin’s Creed til kort. Men som filmatisk spillopplevelse med dype historiske røtter og et fantastisk detaljnivå er det såpass mye å glede seg over i Assassin’s Creed III at vi ender opp på en litt svak femmer.

Assassin’s Creed III er utviklet og utgitt av Ubisoft. Spillet lanseres på Xbox 360 og Playstation 3 31. oktober, PC 23. november og Wii U 30. november.