Jeg var en av de som likte «Dead Rising». Jeg falt for fotojournalisten «Frank West», og hele settingen. Og jeg fant meg også i spillets knallharde vanskelighetsgrad og knotete lagringssystem. Jeg har sikkert spilt gjennom spillets første time minst 20 ganger, bare for å gå opp i nivåer og bli sterkere slik at jeg skal ha en sjanse mot slutten av spillet.

Tro kopi

Men mange hatet forgjengeren nettopp på grunn av det konstante tidspresset, det utilgivelige lagringssystemet, og at spillet nærmest krevde at du spilte gjennom de første timene flere ganger for å ha en sjanse til å overleve. Så man skulle tro Capcom hadde hørt på fansen og forandret noe av dette i oppfølgeren? Niks.

«Dead Rising 2» er på mange måter farlig likt forgjengeren. I stedet for Frank West styrer vi denne gangen Chuck Greene. En tidligere motocross-kjører som nå livnærer seg ved å delta i «Terror is Reality» – et teit gameshow der motorsykler kjører ned zombier. Frank West har også en datter som er smittet av zombiesykdommen, og han er helt avhengig av å gi henne en medisin kalt zombrex hver 24. time for at hun ikke skal bli til en hjernedød zombie.

Alt dette er vel og bra, men der Frank West var en småteit actionhelt, som i ettertid har fått kultstatus, er Chuck Green et usjarmerende steinansikt. Hans lange surfjes går Harrison Ford en høy gang i å se furten og bekymret ut, og han har rett og slett null utstråling. Jeg savnet Frank etter noen timer med Chuck.

Der forgjengeren foregikk i et kjøpesenter, befinner vi oss nå i Fortune City, spillets versjon av glitter- og glambyen Las Vegas. Her kan vi utforske kjøpesentre, hoteller, kasinoer og gater, men omgivelsene føles likevel ikke mer variert enn i forgjengeren.

Nyheter

Noen nyheter er det i spillet. For det første har spillets fotomodus forsvunnet, så det er slutt på å ta bilder under skjørtet til jentene. I stedet er Chuck en krysning mellom A-Team og MacGyver, og kan mekke det aller meste med hjelp av litt gaffateip. Overalt i spillverdenen finner man små verksted der Chuck kan kombinere de mange gjenstandene han finner rundt omkring. Å smelle noen spiker inn i en baseballkølle gir et betraktelig mer dødelig våpen. En sprayboks sammen med en trafikkjegle gir av en eller annen grunn et lydvåpen som får hodene til zombier til å eksplodere. En avis i en whiskeyflaske gir deg en… vel, du klarer sikkert å gjette det.

Våpnene man kan finne opp varierer fra nærmest ubrukelige til skikkelig nyttige. Felles for alle er at det er morsomt å eksperimentere og se på resultatet. Zombiene får lide på utallige måter, og jeg måtte le høyt av mishandlingen på skjermen til tider.

Kjøretøy er også mer sentralt. Chuck er tidligere motorcross-mester, og får selvsagt anledningen til å kjøre litt i spillet og. Spillets onlinedel er også basert på disse. Men fysikken er ikke mye å skryte av, dessverre, og zombiene blir lette som isopor når man kommer putrende på sykkelen.

Ubalansert

«Dead Rising 2» er et veldig schizofrent spill. På den ene siden er det kjempegøy å løpe rundt og plukke opp våpen fra ødelagte butikker, leke seg med å bygge nye, og utsette zombiene for all verdens fandenskap. På den andre siden har spillet stramme tidsfrister, og krever at du spiller effektivt om du vil redde flest mulig mennesker (noe som gir deg erfaringspoeng som fører til at du får mer helse, kan bære mer, skader mer, og så videre). Dermed blir det egentlig aldri tid til å leke seg, klokka går hele tiden.

Men slik var det i forgjengeren og, og hvis man spiller strukturert så er det ikke noe problem. Det å planlegge at man skal redde de to, møte en person der, og så returnere til basen, er faktisk veldig tilfredsstillende. Når alt går etter planen. Når det ikke gjør det er spillet verdens største møkkaspill.

Jeg hadde en gang med meg to overlevende, og skulle ta en snarvei for å plukke opp en tredje på vei hjem til basen, da jeg plutselig, og uten forvarsel, støtte på en eller annen boss i en korridor. Han delte ut vanvittig med skade, og etter ti sekunder var både jeg og mine to kompanjonger døde.

Greit nok det, hadde det ikke vært for at det var en time siden jeg hadde vært på do og lagret, og spillet ber meg nådeløst om å enten laste inn den lagringen eller starte på nytt. En times arbeid i dass, med andre ord.

Bosskampene fortjenes å nevnes, for i motsetning til resten av spillet er de svinaktig vanskelige. Det er nemlig ganske enkelt å løpe rundt blant zombiene, de er så trege at det er bare å springe litt lett slalåm. Og å slåss med de er dødsenkelt. Men bossene. De tar plutselig halve livet ditt med ett slag, mens du må slite som en gal for å få bort en milimeter fra helsemåleren deres.

Dette hadde også vært greit nok, dersom spillet hadde noe som lignet på et kampsystem. Jeg kan ikke holde inne en knapp for å sikte på bossen, eller blokkere, eller gjøre andre defensive trekk. Kontrollen blir rett og slett alt for simpel i kamp mot bossene.

Spillet vil at du skal starte på nytt flere ganger, for du beholder erfaringsnivået til Chuck hver gang du begynner på nytt. På denne måten kan du samle opp nok erfaringspoeng til at du blir sterk nok til å bekjempe bossene, men jeg frykter at de færreste kommer til å ha tålmodighet til dette.

Atmosfærisk

Det er synd at Capcom har insistert på å beholde det samme spilloppsettet som forgjengeren, for tidvis er «Dead Rising 2» vanvittig morsomt. Jeg elsker å prøve ut nye våpen på zombier, utforske kjøpesentrene, og selv om Chuck Greene mangler utstråling har historien sjarm nok på sin egen B-film-aktige måte. Samarbeidsmodusen er også morsom nok, men det finnes bedre samarbeidsspill.

De som er hardcore nok,og holder ut det kompromissløse spillsystemet, vil nok finne mye moro i dette spillet. For alle andre kan jeg anbefale det, med forbehold.

Se bilder fra «Dead Rising 2» på neste side.

«Dead Rising 2» er utviklet av Blue Castle og Capcom, og utgis av Capcom. Spillet er i salg nå til Xbox 360 og Playstation 3, og kommer 24. september på PC.