Analogue har tidligere gitt oss moderne løsninger for å spille NES-, SNES- og Game Boy-spill. Nå har de gått løs på en konsoll som har vært notorisk vanskelig å gjenskape. 

Amerikanske Analogue er kanskje ikke et navn kjent for mannen i gata, men for retro-entusiaster har selskapet fått stadig mer oppmerksomhet de siste årene. Årsaken er deres moderne FPGA-baserte konsoller som gjør det mulig å fyre opp igjen gamle spill til NES, SNES, Sega Mega Drive og TurboGrafx-16 uten at en behøver en gammel kasse-TV for å få den optimale opplevelsen.

Jeg skal ikke late som at jeg er en tech-ekspert som kan forklare hva FPGA er for noe (der er vår egen Anders mye mer kompetent enn meg), men kort fortalt er Field-Programmable Gate Array en konfigurerbar chip-type som lar seg omprogrammere til å simulere ulike funksjoner og løse diverse oppgaver. Dette har vist seg særlig nyttig på spillfronten, der FPGA kan benyttes til å simulere gammel maskinvare på forskjellige måter. Dette har Analogue spesialisert seg på, hvor de enkelt forklart lager maskiner med FPGA-chipper som tror de er en Super Nintendo eller Game Boy. Denne formen for maskinvare-emulering er ikke bare fordelaktig fordi du unngår å fikle med ulovlige former for programvare-emulering, men også fordi spilleren kan gjenoppleve sin gamle fysiske spillsamling så tett opp til den originale opplevelsen som mulig. Når Analogue i tillegg frister med lekkert design og en rekke moderne kvalitetsforbedringer som HDMI, ulike skjermfiltre og muligheten for å lage og laste lagringsfiler fortløpende (noe de ikke gjør i alle konsoller, men som er fryktelig deilig å ha på Game Boy-maskinen Analogue Pocket), betyr dette at de har stadfestet seg som kvalitetsleverandører, til tross for noe stive priser og det enkelte vil betegne som tvilsomme forretningspraksiser med kunstig lav produksjon med påfølgende høye bruktpriser.

Med Analogue 3D har selskapet tatt på seg en av de kanskje tøffeste oppgavene i selskapets historie: Å skape en moderne Nintendo 64. Lovnadene har vært store i forkant – 4K! HDR! 1:1-respons i kontrollsystemet! – og forsinkelsene har også vært mange, delvis takket være problemer i forsyningslinjene og det nye tollregimet i USA. Når den så omsider er her, er tiden inne for å se hvorvidt konsollen holder mål.

Design er noe Analogue alltid har utmerket seg på, og her leverer de også denne gangen. 3D er en nett og fin konsoll med en matt svartfarge, men kan nå også kjøpes i andre farger (noe som først ble mulig etter konsollen ble lansert, til forargelse for oss som forhåndsbestilte). Målene gir helt klart assosiasjoner til Nintendo 64, men Analogues løsning er både mindre og lettere. På fremsiden har konsollen de fire ikoniske kontrollportene som selvfølgelig kan brukes, mens den på baksiden kommer med et SD-kort, to USB-A-porter og inngang til USB-C-strømforsyning. Inni esken får du i tillegg med HDMI-kabel, USB-kabel og en strømforsyning, samt to små skumgummi-«svamper» du kan bruke til å rense spillkassettene dine med.

Det hele lover godt i starten, men akkurat her har jeg to bittesmå ankepunkter som nok sier vel så mye om meg som bruker enn om 3D i seg selv. Det første er at selv om strømforsyningen kan benyttes i hele verden, er selve pluggen tilpasset USA og Japan. Dette er ikke noe nytt for 3D, men jeg håper at Analogue i fremtiden gir oss løsningen til å velge en europeisk strømforsyning, slik at vi slipper å stresse med reisekonverteringsplugger eller stikke til nærmeste elektrosjappe for å kjøpe mer praktiske løsninger separat. Og for de som måtte tro at man kan bruke hvilken som helst USB-C-lader er det ikke tilfelle, ettersom Analogue 3D er nokså kresen på hvor mye strøm den skal ha. Det andre er at programvaren må oppdateres før bruk, noe som betyr at du enten må legge inn oppdateringsfila på SD-kortet eller koble konsollen til PC-en din, slik at den blir lest som en ekstern enhet. Det siste er imidlertid informasjon som ikke står i instruksjonene, og med tanke på at jeg ikke har SD-kortleser hjemme innebar dette en liten forsinkelse før moroa kunne begynne.

Det er også viktig å nevne at heller ikke denne gangen kommer Analogue-maskinen med en håndkontroller. Du står dermed fritt til å bruke en original Nintendo 64-kontroller, men det foretrukne alternativet for mange vil være 8BitDo 64 Controller, som er utviklet nettopp med Analogue 3D for øye. Her får du en trådløs håndkontroller med en passform som minner om Switch Pro Controller, med styrestikken plassert øverst til venstre og Z-triggerknapper på begge sider. Resultatet er en elegant, smidig og utmerket håndkontroller som er langt mer ergonomisk å bruke over lengre tid enn Nintendos originale løsning, selv om styrespaken ikke matcher den gamle analogspaken hundre prosent. Som en trådløs løsning som lar deg sitte i sofaen og nyte opplevelsen på flere meters avstand er den imidlertid uvurderlig.

Når du først starter opp Analogue 3D presenteres du for et rimelig spartansk brukergrensesnitt, noe som heller ikke er uvanlig for selskapets maskiner. Den ene siden viser biblioteket ditt, hvor alle spillene du har plugget i kommer til syne med informasjon om utvikler, utgiver, utgivelsesår, antall mulige spillere og kompatibelt tilleggsutstyr. Den organisatoriske delen av meg fryder seg over at spillene sorteres etter faktisk alfabetisk rekkefølge, noe som betyr at spill som har «The» i tittelen ikke blir sortert under T. I tillgg kan du få info om når du koblet til spillet for første gang, antall timer spilt og omslagsbilde, så lenge du installerer 1.2.0-oppdateringen eller nyere og laster ned en fil med alle omslagsbildene på. Den andre siden tar deg med til innstillingene, hvor du kan stille inn på oppløsning, hertz og HDR.

De store innstillingsmulighetene finner du imidlertid ved å trykke på høyre C-tast for hvert spill, hvor du kan justere spillopplevelsen før du setter i gang. Her kan du for eksempel prøve å tvinge spillet til å kjøre for andre regionsløsninger enn det er laget for, hvis du skulle lure på hvordan et PAL-spill kjører hvis det blir tvunget inn i et NTCS-format. Det er også mulig å skru på en 32-bit-fargemodus, som åpner opp for at spillene vises i fargeuttrykket de egentlig var ment for, men som den originale maskinvaren halverte til 16-bit. Du kan også skru av de-blur, den originale N64-funksjonen som reduserte skjermstøy samtidig som det gjorde bildet mer mykt og dust. For 3D-spill er dette ikke så attraktivt, men spiller du 2D-spill som Mischief Makers er dette noe som kan gi en tilnærmet perfekt pikseltydelighet.

To artige innstillinger er mulighetene for å skru av anti-aliasing og teksturfiltrering. Førstnevnte gjør at kantene blir mer synlige og hakkete, mens sistnevnte gjør at bildet skrur av bildelaget som noen ganger fikk N64-spill til å se ut som de var smurt inn med vaselin. Resultatet? Et mye mer kantete og polygonalt bilde som får alt til å ligne mer på PlayStation-grafikk i stedet. Nødvendig og pent er det kanskje ikke, men utrolig moro å leke seg med.

De to store innstillingene som er på det eksperimentelle stadiet er overklokking og tvungen progressiv utdata. Progressiv utdata betyr i korte trekk at såkalt interlacing, en CRT-teknikk hvor to illustrasjoner flettes sammen til ett bilde, skrus av og erstattes med den fulle originale illustrasjonen for hvert bilde i stedet. Overklokking sørger på sin side for at du får mer futt å rutte med, noe som igjen betyr at spill kan kjøre mye mer stabilt og yte langt bedre enn det de noen gang var i stand til på den originale konsollen. Overklokking kan justeres til å gjelde RAM, CPU, overklokking av video eller alt sammen på en gang. I noen tilfeller kan slik overklokking få komiske konsekvenser, som at bilkjøringen i Beetle Adventure Racing! går altfor fort, men i det store og det hele er overklokking en gave for alle som gjør flere spill langt bedre å gå tilbake til. Spesielt Rare-titler som GoldenEye 007 og Perfect Dark kjører betraktelig bedre med overklokkingen på, og selv om de fortsatt ikke kjører perfekt er det store forskjeller på ytelsen her.

Alle disse innstillingene må justeres før man fyrer opp et spill, men mens du spiller kan du veksle mellom forskjellige presentasjonsmoduser (internt kalt Original Display Modes, eller ODM). Analogue 3D kommer med fem forhåndsinnstilte alternativer: BVM (Broadcast Video Monitor), PVM (Professional Video Monitor), CRT, Scanlines og Clean. Hvert alternativ kan imidlertid justeres etter ditt ønske med egne funksjoner for horisontale og vertikale linjer, hvor mykt eller hardt bildet skal være og størrelsen på bildet. Clean-modusen kommer også med ulike presentasjonsalgoritmer som Blackman-Harris og Lanczos 2, for de som måtte ha greie på sånt.

Jeg skal innrømme at det meste av det tekniske utenom overklokkingen går over hodet på meg, men poenget er å understreke at muligheten er mange med Analogue 3D. For de som har teknisk kompetanse og har lang fartstid med å fikle med Nintendo 64-emulering, vil Analogue 3D fremstå som en maskin med mange muligheter. Hvorvidt den mangler noe sammenlignet med andre emulatorer kan jeg ikke si så mye om.

Men for de av oss som er mest interessert i å fyre opp gamle spill på best og praktisk mulig måte, er Analogue 3D en fornøyelse å leke seg med. Den er forholdsvis enkel å ta i bruk, og selv om det er lett å bli overveldet over alle mulighetene i innstillingsmenyene er det også fullt mulig å bare plugge i kassetten, lene seg tilbake i sofaen og feste som om det er 1999 med en utmerket trådløs kontroll i hendene. For det deilige er at Analogue 3D takler alt du kaster etter den, enten det måtte være gamle kassetter fra barndomsårene eller importerte kuriositeter fra USA eller Japan. Selv om kassettinfo noen ganger ikke dukker opp på hovedmenyen fordi kassettene må renses først, klarer maskinen likevel å kjøre disse spillene uten problemer. Pent er det også, i den grad spill fra den tidlige 3D-æraen kan kalles pene, og du glemmer fort at dette er spill som egentlig ikke er ment å se så elegante ut på en moderne OLED-TV. På samme måte som Analogue Pocket revitaliserte min forkjærlighet og pasjon for Game Boy- og Game Boy Advance-spill, er sjansen stor for at Analogue 3D vil gjøre det samme for min barndoms konsoll de neste månedene.

Så hvem er Analogue 3D for? De som allerede har en kasse-TV og en Nintendo 64 trenger den kanskje ikke, men den er uansett moro å ha, og det er greit å forberede seg til en tid hvor CRT-teknologien dør ut. For de som bare vil gjenoppleve gamle Nintendo 64-minner finnes det flere alternative løsninger hvis du kan og vil fikle litt med det tekniske, som MiSTer eller ulike rekompileringer. Men hvis du vil ha en enkel plugg-i-og-spill-løsning er dette åpenbart det beste alternativet, og som en moderne Nintendo 64-løsning leverer Analogue 3D en elegant og leken løsning. Det tok sin tid, men nok en gang har Analogue levert varene.

Vil du høre mer om Analogue 3D kan du sjekke ut episode 28 av vår podcast, Spill.pod, der også Anders får komme med sine betraktninger.